Solveig Kloppen: – Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!

Åh, for en dag dette kunne bli! Ikke en sky i sikte, og så stille at naboens klesvask hang rett som en linjal. Jeg hadde en etterlengtet friformiddag og alt lå til rette for noen deilige timer i marka.

Kanskje jeg skulle ta turen opp til Vettakollen? Ta med meg en termos med kaffe og en brødskive med brunost og nyte utsikten over Oslo på en stein der oppe?

«Se på det været», sa Kjartan.

«Du burde komme deg ut i marka. Kok noe kaffe, smør deg en brødskive og gå opp til Vettakollen. Du må ikke rote bort en dag som dette.»

Og dermed var det avgjort. Ingen tur til Vettakollen på meg! Jeg liker nemlig ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg blir trassig. Og vil gjøre det stikk motsatte. Idiotisk. Barnslig. Ødeleggende.

Les også: Solveig Kloppen: På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt

Trassalderen

Jeg har blitt nysgjerrig på hvor denne trassen kommer fra. I Store norske leksikon kan vi lese følgende om trass:

«Trass er en vedvarende og halsstarrig negativ reaksjon overfor påvirkning fra omverdenen. Trass er i vår kulturkrets ofte et utpreget fenomen i 2-3-årsalderen (trass-alderen) og i første del av puberteten.»

Jeg husker hvordan datteren vår, Klara, som liten kunne sette himmel og jord i bevegelse dersom vi kom i skade for å løfte henne opp midt i trappa for at vi skulle komme raskere til toppen. Eller om vi, Gud forby, tok på henne bilbelte. Griningen tok ikke slutt før vi startet på nytt igjen. «Klara klarer selv!» ropte hun gjennom tårene.

Den gangen var hun tre. Jeg er 51 og har likevel lyst til å rope: «Solveig tenker selv!» Men i Store norske leksikon står det altså ikke et ord om at trass er vanlig blant folk i begynnelsen av femtiårene.

Kan trass være et underkommunisert alderstegn?

Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg

Kjartan og Solveig

Gudene skal vite at det etter hvert har begynt å bli mange av dem. Alderstegnene, altså. En vanlig samtale hjemme hos oss kan nå gjerne høres ut som dette:

Jeg: Jeg går ned i kjelleren og tar ut av vaskemaskinen, jeg. Så tar jeg meg en dusj.

Kjartan: Ok.

Her burde jo denne samtalen være over. Men det er som om filteret som tidligere hjalp meg med å sile ut hva som er nødvendig og hva som er totalt unødvendig informasjon har blitt mer og mer grovmasket.

Jeg: Eller mulig jeg bare dusjer først og så tar klærne. Kanskje greit å få puttet dem i tørketrommelen hvis Albert trenger tøy til fotballtreningen. Jeg kan kjøre ham opp etterpå. Jeg tror forresten han trenger nye fotballsko? Han kan ønske seg til bursdagen, men det er jo to måneder til. Nei, vet du, jeg tror jeg tar ut av vaskemaskinen før jeg dusjer, jeg. Så får jeg satt på den trommelen. Det er litt lenge å vente to måneder før han får nye sko, er det ikke?

Stille.

Jeg: Hører du etter?

Kjartan: Er det meningen at jeg skal respondere på alt du sier? For du sier veldig mye.

Jeg sier mye når vi blir invitert i middagsselskap også. Mer enn jeg gjorde i yngre dager. Også når jeg kanskje helst bør tie.

Kjartan: Så reiste vi opp til Lillehammer på tirsdag og ...

Jeg: Jeg tror det var på onsdag?

Kjartan: Samme det. Vi dro i alle fall opp til Lillehammer, og der ...

Jeg: Jeg tror det må ha vært på onsdag, for jeg husker at søppelet var hentet. Og det blir jo hentet onsdag formiddag.

Kjartan: Uansett. Vi kjørte til Lillehammer, og da vi hadde kommet fram ...

Jeg: Det var onsdag! Nå vet jeg det sikkert, for Erle hadde jo bursdag da!

Les også: Fikk klar beskjed fra Solveig Kloppens svigermor: – Det er det verste jeg har hørt!

Flere alderstegn

Jeg kan huske at moren min korrigerte faren min på samme vis. Og at jeg tenkte: «Det spiller da ingen rolle hvilken dag det var! La ham bare få fortelle historien ferdig!».

Og nå er jeg der altså selv. Et sikkert alderstegn. Listen er lang over andre tegn også:

1. Jeg synes det høres veldig ålreit ut med guidet gruppebusstur til Moseldalen. (Dette har jeg ikke sagt høyt til noen.)

2. Jeg savner Kringkastingsorkesteret under ledelse av Egil Monn-Iversen når det er Melodi Grand Prix.

3. Enkelte truser nærmer seg faretruende armhulene.

4. Jeg kommenterer både nyheter og serier på tv, ja, om jeg da ikke har sovnet på sofaen.

5. Jeg synes våre nye alpinstjerner ser ut som om de heller burde kjøre på juniorlandslaget.

6. Jeg kjøper nelliker selv om jeg liker både tulipaner og peoner bedre, men nellikene står seg så godt.

Men så var det denne trassen, da. Jeg hadde begynt, litt nedslått, å tenke at den også hører alderen til og at den bare ville forsterkes med tiden. Helt til jeg her en dag kom over en tale mamma holdt til meg i tjueårene:

«Du har alltid vært egenrådig og sta, Solveig. Stri og trassig, har vi til tider kalt deg. Men det er også derfor du har klart å gjennomføre alt det du har gjennomført, på tross av hva vi sa og mente. Du har villet bestemme selv og du har aldri gitt opp.»

Tenke selv. Klare selv. Alltid vært sånn.

Det er bra, det.

Eller?

Ektemannen Kjartan: – Du skal ikke dø, Solveig. Du skal sove

Hvordan kan vi fortelle barna at vi skal gjøre det slutt?