Solfrid Koanda om familien og den tøffe barndommen
Solfrid trodde at de var på ferie i Norge: – Plutselig så vi på skoler vi skulle gå på
Vektløfter Solfrid Koanda bærer med seg en helt unik historie. Hun har også vist at du kan nå toppen selv om du har tilbrakt store deler av oppveksten i den dypeste avgrunnen.
Solfrid Koanda (26) skrev idrettshistorie 10. august i fjor. Sjokket, gleden og lettelsen sto skrevet i ansiktet til den finskfødte vektløfteren da seieren var et faktum.
Hemningsløs jubel og tårer som trillet – en spontan reaksjon som sendte en strøm av idrettsglede gjennom et helt norsk folk. Kun fire år etter hun startet med vektløfting, ble hun den første norske kvinnen som tok et individuelt gull i et sommer-OL på 20 år.
– Det har vært mange følelser knyttet opp mot det øyeblikket. Tvil, frykt for å snuble ved målstreken, angsten for at min bakgrunn og oppvekst skulle stoppe meg. Det var den store ildprøven. Derfor ble reaksjonen da jeg fant ut at jeg vant gull, så sterk. Det er ingen som vet hva jeg har gått gjennom, hvilke kamper jeg har kjempet da jeg var liten. Og så fikk jeg det til – det var en helt ubeskrivelig følelse!
Kommet hjem
Solfrid sprekker opp i et bredt smil. Et dryss av fregner står tegnet over nesen til den finsk-ivorianske sørlendingen. Vi møter gulljenta, som til daglig har base på Sørlandet, i Oslo, på toppidrettsgymnaset ved Sognsvann.
I bagen på ryggen bærer den olympiske mesteren store deler av livet sitt, uten at hun ser ut til å slite nevneverdig. OL-vinneren løfter tross alt flere titalls kilo over sin egen kroppsvekt over hodet på daglig basis.
– Med livet i en treningsbag, hvor er hjem for deg i dag?
– Er det ett sted jeg føler meg hjemme, så er det på trening, særlig nå som jeg ikke har fast bosted. Der kan jeg være meg selv 100 prosent. Jeg flyttet også inn med to venninner noen måneder før OL, og de har fungert som en familie for meg, deler 25-åringen.
Og nå kommer vi tilbake til det Solfrid innledningsvis hintet om. De kampene hun kjempet gjennom oppveksten. Årene hvor Solfrid hverken trodde på sin egen verdi eller fremtid. Det som i dag er en suksesshistorie, startet med krevende kår i Finland. Som niåring flyttet hun med sin ivorianske far og bror til Norge.
– Det var vanskelig. Vi flyttet plutselig og trodde vel egentlig vi skulle på sommerferie. Plutselig så vi på skoler vi skulle gå på. Deretter begynte vi på skolen, og lurte på hvor lenge det skulle vare. Jeg var egentlig mammas jente, men mistet kontakten med henne i den perioden. Det tok flere år før jeg så henne igjen. Livet mitt ble snudd helt på hodet, og jeg følte meg veldig ensom og alene, forteller Solfrid.
Ikke som de andre
OL-vinneren veier ordene sine. Det er ikke alle barndommens traumer hun kan prate høyt om. Historien er ikke bare hennes. Men tanken på at hun en dag skulle hylles av en hel verden, var den gangen helt virkelighetsfjern.
– Jeg legger ikke skjul på at barndommen min har vært vanskelig. Som liten hadde jeg mange odds mot meg. Det er også mye av grunnen til at jeg ikke plukket opp idrett tidligere. Det lå ikke i kortene for meg, eller var noe jeg kunne fokusere på.
Les også: Hun kapret Haalands hjerte: – Vi visste det ikke den gangen, men ...
Etter noen år i Norge tok hun grep. På skolen åpnet Solfrid seg om at alt ikke var så greit hjemme.
– Som 15-åring havnet jeg i et fosterhjem. Jeg slet mye på den tiden, og det var vanskelig å se fremover. Jeg var et barn med dårlig selvtillit og selvbilde. Det var et tidspunkt i livet hvor det ble viktig for meg å finne en tilhørighet, forklarer hun og utdyper:
– Jeg var hverken lys som mor eller mørk som far. Jeg lignet heller ikke på noen i klassen. Jeg hadde krøllete hår, og ville så gjerne at det skulle være rett. Jeg fikk tidlig en atletisk kroppsbygning og hadde komplekser allerede i første klasse.
Løve i bur
Treningen ble et lyspunkt i mørket. Her følte hun seg hjemme, og det ble et møtepunkt hvor hun kunne kjenne på glede. Hun synes det er vondt å tenke på i dag, at motivasjonen den første tiden var å endre på kroppen og utseendet. Med tiden endret det seg.
– Treningen ble også en jakt på mestringsfølelse, som jeg ikke hadde kjent på i livet frem til da. Jeg greide å lure meg selv til å bli glad i kroppen min, for jeg endret fokuset fra hvordan jeg så ut, til hva jeg kunne klare. Jeg følte meg som en løve som hadde vært i bur, og nå var jeg sulten på noe jeg kunne dedikere tiden min til, forteller Solfrid, som gikk fra å trene i studio med venninner, til å bli en del av fellesskapet i crossfit-miljøet.
Med hennes milde fremtoning, håret trukket stramt tilbake i en hestehale og kledd i en myk, lys strikkegenser er det fort gjort å glemme den rå styrken som bor i den unge toppidrettsutøveren. Og det er langt fra bare fysisk styrke som gjemmer seg under overflaten.
– Det brygget en determinasjon i meg, at hvis det er noe jeg vil få til, må jeg gjøre det selv. Jeg har aldri vært avhengig av andre. Jeg har ikke lyst til at min fortid skal definere meg, men heller bruke den som en drivkraft. Jeg vil bevise at du kan få det til selv om du har hatt det vanskelig.
Det ble også viktig for henne å formidle da hun vant OL-gull.
– Du hører historiene om «uten mamma og pappa hadde jeg ikke fått det til». For min del har det vært mer «jeg har ikke hatt en mamma og pappa der, men jeg har fortsatt fått det til». Det finnes muligheter også for oss som ikke har hatt en familie i ryggen, sier 26-åringen.
Les også: (+) Hun var «hele Norges Raya». Oppveksten hennes ble preget av en tragisk hendelse
Og er det én ting som er hevet over enhver tvil, er det at Solfrid har fått det til – og det på historisk kort tid.
Ble oppdaget ved en tilfeldighet
Solfrids historie er nemlig helt unik i norsk målestokk. Da hun til trampeklapp fra publikum i Paris vant OL-gull med en margin på hele 7 kg, var det bare 4,5 år siden hun ble en del av vektløftermiljøet på Sørlandet.
Hun hadde lenge vært kjent for sin rå styrke, men ble oppdaget ved en tilfeldighet under en crossfit-konkurranse i Lillesand.
– Jeg var ofte kjent som en av de sterkeste i crossfit-boksen i Grimstad, og som en som ofte løftet mer enn de fleste gutta. Men å gå fra det til å sammenligne seg selv med de beste i verden, og forstå at jeg kunne bruke mitt talent til å konkurrere – det var gøy! gliser Solfrid, som frem til for to år siden jobbet som elektriker parallelt med toppidrettssatsingen.
For selv om viljen og det ubestridte talentet hele tiden var på plass, var det på ingen måte strake veien til OL i Paris.
Der andre utøvere hadde anledning til å hvile og restituere mellom treningsøktene, oppnådde Solfrid gjerne 25 000 skritt på jobb som elektriker før hun dro på trening.
– Ingen av de som så meg løfte eller konkurrerte mot meg, forsto at jeg sto opp klokken fem, pendlet mellom Arendal og Kristiansand, jobbet som elektriker, spiste matpakken min i bilen, før jeg dro på trening, hvilte i bilen og kom hjem sent på kvelden. På den tiden hadde jeg også samboer, og jeg sto opp før ham på morgenen, og kom hjem og la meg etter ham på kvelden.
Da hun for to år siden valgte å slutte i jobben for å satse 100 prosent som toppidrettsutøver, ble det desto trangere økonomisk.
– Jeg fikk A-stipend-status fra Olympiatoppen i 2023, og det ga meg mot til å satse fullt ut mot OL i 2024. Det var imidlertid tøft økonomisk, noe som betød stusslige matbudsjetter. Det var kjipt å preppe måltider med tunfisk og ris flere uker på rad, men det er det jeg måtte gjøre for å realisere drømmene mine.
– Så var jeg heldig og fikk sponset husleie hos mine to venninner i OL-oppkjøringen. Hadde jeg måttet dekke egen husleie, ville jeg ikke hatt råd til mat da jeg sto uten jobb og sponsormidler, forteller Solfrid ærlig.
Les også: (+) Nå vet jeg sannheten ommin stemor, og jeg kanaldri bli glad i henne
Løvetannbarn
De siste årene har hun også tatt opp igjen kontakten med moren, men har ikke hatt råd eller tid til å besøke henne hjemme i Finland.
– Inn mot OL var det skraptomt på kontoen. Da gikk en litt eldre gruppe av løftere i min klubb sammen og satte inn penger på kontoen min. Det første som slo meg, var at nå kunne jeg bestille billett hjem til mamma. Det skulle være en overraskelse, men da jeg vant OL-gull, ble jeg så glad at jeg utbrøt: «Nå skal jeg hjem til mamma!» Endelig kunne jeg gi henne et svar når hun spurte om når hun fikk se meg neste gang: «Jeg kommer neste helg!»
Løvetannbarnet Solfrid bryter gjennom asfalten nok en gang. Og besynderlig nok trives hun med motstanden.
– Det har vært tøft og vanskelig, men også betydningsfullt for meg. Det at jeg har turt å satse på noe som jeg elsker, og som ga meg mening, selv om det var brakte mye usikkerhet og utfordringer, har forandret livet mitt for alltid.
Hun har blitt Europa-, verdens- og olympisk mester, og har opplevd mye glede i idretten.
– Men om ikke jeg får de nødvendige sponsorene på plass, tror jeg ikke jeg kan fortsette, erkjenner hun mens sporty Oslo-innbyggere, som jogger rundt Sognsvann, ser langt etter henne når vi passerer dem på stien.
Noen greier ikke å dy seg. De må bare rose henne for det sensasjonelle OL-gullet og den enorme idrettsgleden.
– Jeg er på et bra sted i dag. Det er fortsatt surrealistisk å tenke på hvor mye livet har endret seg. Oppmerksomheten jeg får fra mennesker og media i dag, er så hyggelig og jeg føler meg så takknemlig, sier OL-mesteren vår.
