Siri glemmer aldri kommentaren fra butikksjefen: – Jeg gikk hjem og la meg ned og gråt

Motstand og krevende perioder har preget livet til Siri Nilmine Avlesen-Østli (37). Men det som har vært vanskelig, har også gitt henne styrke.

– Det er så deilig på den andre siden, sier Siri med et stort smil.

Vi møtes på Ekebergrestauranten i Oslo, like ved der Siri og familien bor. Det er søndag formiddag. Siri er ikledd en lang, gul kjole som flagrer i vinden og avslører et par elegante, godt trente legger.

Vi har booket et bord inne, men Siri vil gjerne sitte ute i sola. Resten av dagen skal hun nemlig tilbringe innendørs, på parketten, sammen med Skal vi danse-partner Tarjei Svalastog. Siri bestiller fiskesuppe og Pepsi Max.

Ville ikke ha «sånne som henne»

Da Siri var nyutdannet journalist med bachelorgrad fra Australia, var det ingen som ville ansette henne. Hun hadde svensk kjæreste på den tiden og flyttet til Sverige sammen med ham. Siris «svigerfar» spurte en bekjent, sjefen i en liten, lokal sportsbutikk, om han hadde jobb til svigerdatteren.

«Vi ansetter ikke sånne som henne», var svaret han fikk. Siri sto rett ved siden av.

– Svigerfaren min ble forbanna og ba ham skjerpe seg. Han sverget også på at han aldri kom til å handle i den butikken igjen. Jeg gikk hjem og la meg ned og gråt, forteller Siri.

Forventningene om å skulle få prøve seg i arbeidslivet brast. Kombinert med et stort studielån, følelsen av å ha kastet bort tre år på studier – og det å ikke ha råd til et eget sted å bo, føltes det som om hun sto og stanget i en stengt dør.

Men akkurat som i Kompani Lauritzen på TV 2, ga Siri aldri opp. Hun og kjæresten fikk bo hos hans foreldre, og deretter gikk hun til det svenske NAV og sa at hun ønsket å jobbe gratis for en mediebedrift. Siri ble tilbudt jobb som praktikant i Sveriges Television (SVT).

Men først måtte hun lære seg flytende svensk, både muntlig og skriftlig. Hun tok et svenskkurs for innvandrere, og etter tre måneders gratis jobbing, blant annet med en stor drapssak, fikk hun sommerjobb som reporter i Sveriges Radio.

– Det at noen ville gi meg en sjanse, var en ekstrem lettelse. Jeg gjorde alt jeg kunne og jobbet til alle døgnets tider for å imponere. Jeg ville vise at jeg hadde noe der å gjøre, sier Siri.

Måtte vaske sjefens bil

Hun imponerte – og skaffet seg jobb som videojournalist (VJ) i en svensk tv-kanal. Siri fortsatte å jobbe hardt. Det å arbeide med lokaljournalistikk i en by du ikke kjenner, i et annet land enn det du er oppvokst i, krever litt.

Siri jobbet stort sett 12-timersdager. Hun gjorde det bra, men en dag sa sjefen at tv-kanalen ikke lenger hadde behov for noen VJ i byen Siri jobbet.

– Sjefen utfordret meg. Enten måtte jeg ta jobben som nyhetsanker i en annen by – eller så fikk jeg sparken. Jeg følte meg ekstremt presset. Jeg som virkelig ikke ville på tv, sier Siri.

Kollegene anbefalte henne å sykmelde seg, men Siri tok jobben som nyhetsanker – der hun startet klokka halv fem om morgenen. Siri var både redd for å forsove seg og for å sovne mens hun kjørte til jobb.

– Jeg pendlet en og en halv time og satt med vifte og ei spruteflaske med vann for å holde meg våken når jeg kjørte om nettene, forteller hun.

I dag kan hun le av erfaringene. De har formet og styrket henne, men tiden i tv-kanalen kan også beskrives som et helvete, ifølge Siri.

– Den kvinnelige sjefen brukte mange hersketeknikker. Hun trykket meg ned.

– Hva sa eller gjorde hun?

– Jeg fikk beskjed om å ikke snakke i møter, for eksempel. Hun ba meg om vaske bilen
hennes og smøre matpakker til henne. Sånne ting ... svarer Siri.

– Hva gjorde det med deg?

– Det var tøft, men jeg hadde noen gode kolleger som så hva som skjedde og som backet meg opp. Jeg er evig takknemlig for dem.

Les også: Deltakerne i Skal vi danse 2021: Slik er livene deres bak kulissene

Tror på karma

Etter et halvt år som nyhetsanker, søkte Siri sommerjobb i Dagsrevyen. Hun fikk jobben og beskriver det som tidenes lettelse – at erfaringene fra Sverige faktisk var verdt noe.

– Uten erfaringen som nyhetsanker, ville jeg nok ikke fått jobben i Dagsrevyen. Det var nemlig rundt 800 søkere, sier Siri og møter blikket til servitøren, som kommer med fiskesuppa og brus i stettglass. Hun smiler og takker høflig. Siri tror på karma.

– Jeg er oppvokst med å tro på karma. Jeg tror at det ordner seg om du er tålmodig og oppfører deg ordentlig, sier hun.

Siri og lillebroren er adoptert fra Sri Lanka, og foreldrene er inspirert av buddhismen.

– Mamma og pappa har lært meg å behandle alle mennesker med respekt. Samtidig har de lært meg at du ikke skal tillate at noen tråkker på deg. Foreldrene mine har gitt meg en god plattform med tanke på å håndtere det som kommer, sier Siri.

– Pappa har alltid sagt: «Det er ikke deg det er noe galt med». Det er ikke alltid like lett å tro på, men det er jo sant. De som sier noe annet, er ikke rause nok til å se på alle som likeverdige, legger hun til.

Moren og farens tilnærming til livet har inspirert og påvirket henne.

– De er hardtarbeidende og nøye. Mamma og pappa er opptatt av å gjøre ting ordentlig, sier 37-åringen.

Trist og dystert

I 20-årene var selvtilliten ganske dårlig. Siri trodde ikke at hun hadde noe å komme med. Hun tenkte at «alle» var flinkere enn henne.

– Etter sommerjobben i Dagsrevyen gikk jeg rundt på hele huset og spurte om noen trengte meg. Jeg endte opp med å jobbe som timevikar i fire-fem ulike redaksjoner i NRK, sier Siri.

Senere dekket hun 22. juli-rettssaken for VGTV. Grundig og hardtarbeidende som hun er, brukte hun månedsvis på å lese seg opp. Hun ville forstå rettssystemet og være kunnskapsrik nok til å kunne utføre jobben på en respektfull måte overfor ofrene og de pårørende. Til slutt hadde hun 800 renskrevne sider med notater som hun kunne utenat.

– Det å stå der – og snakke med en mor som har mistet barnet sitt ... Det var grusomt og hjerteskjærende, og det var så viktig for meg å være godt forberedt, sier hun.

Siri innrømmer at jobben knyttet til 22. juli-rettssaken ble altoppslukende. Hun så selv at det ikke var sunt, og hun kjente seg deppa.

– Det føltes trist og dystert, og psykologen som debriefet meg, mente at det var lurt å gjøre noe helt annet etterpå. Så da jeg ble tilbudt jobb i TV 2 Sporten, kjentes det helt riktig.

Fra underdog til fighter

– Du er ikke 40 ennå, men har rukket litt av hvert ...

– Ja, man skulle tro jeg var 50. Minst. Mannen min sier også det, sier Siri lattermildt.

Hun liker at det er bevegelse i livet, og opplever at hun har funnet en god balanse etter at hun fikk barn.

– Mannen min vet hva han er gift med, han vet at han får ei blidere kone tilbake når jeg får luftet meg.

Midt i Skal vi danse-sirkuset verdsetter Siri litt ekstra å være sammen med en «jordet revisor», som hun kaller ham.

Ektemannen Erik Avlesen-Østli er tidligere ishockeyspiller i elite-serieklubben Storhamar Hockey. Akkurat nå hjelper det dessuten godt at Siris mor har flyttet fra Hamar, der Siri er oppvokst, til nabolaget på Ekeberg i Oslo.

– Broren min bor også i nærheten, og barnebarna hennes bor jo her. Foreldrene mine er skilt, og mamma er 70 år og bodde alene i en leilighet på Hamar. Så da jeg spurte om hun ikke ville flytte hit, var det ikke ren egoisme som lå bak, fastslår Siri.

Siri skilte seg ut som en av få mørkhudede på Hamar i oppveksten.

Les også: Aurora har akseptert at hun alltid kommer til å føle seg litt ensom

– Jeg følte meg som en underdog – og det har fått fram fighteren i meg. Jeg har alltid tenkt at jeg må bevise noe, gjøre ting litt bedre, være litt blidere og litt hyggeligere enn alle andre. Det at jeg alltid har oppført meg ordentlig, har gitt meg trygghet og styrke på alle områder, sier hun.

Idretten ble viktig for henne.

– Der følte jeg at jeg mestret noe, og jeg fikk venner i håndballmiljøet. Jeg hadde følelsen av å høre til på håndballaget, sier Siri.

Kjipe kommentarer

Erfaringene fra oppveksten har lært henne å gi litt mer f. Siri vet at det alltid er noen som mener noe, men sier hun ikke har overskudd til å bry seg. I dag har hun en trygghet inni seg, og evnen til å vurdere hva som er viktig og uviktig sparer henne for noen bekymringer.

– Jeg er tro mot meg selv. Alle har sitt å stri med, og det er alltid en forklaring når folk slenger en kjip kommentar. Jeg prøver å forstå hvor det kommer fra. Ser du sammenhengen og skjønner hva det egentlig handler om, tar du det ved brodden – og da blir det også lettere å ikke ta ting personlig, sier hun.

Før Siri begynte på skolen, forklarte faren at hun kunne komme til å oppleve noen kjipe ting på grunn av hudfargen sin.

– Pappa sa at jeg måtte kunne forsvare meg, og lærte meg selvforsvar fra jeg var fem år gammel, sier hun.

Siri var tre måneder gammel da hun ble adoptert fra Sri Lanka.

– Da mamma var ute og trillet meg på Hamar, var det noen som tittet ned i barnevognen. Deretter så de medlidende på mamma og sa at hun sikkert kom til å få sin egen snart. Mamma ble lynforbanna og snakket ikke med dem igjen, forteller Siri.

I to år før hun kom til Norge, hadde moren skrevet dagbok om hvor ønsket den lille jenta var.

– Har du lest den?

– Nei, men det vil jeg. Etter hvert.

Les også: «Om du ønsker deg Volvo stasjonsvogn og unger, blir det ikke med meg»

Født i nonnekloster

Da hun ble gravid, flyttet Siris biologiske mor inn i et nonnekloster på Sri Lanka.

– Å få barn utenfor ekteskap var ikke akseptabelt, og hun tok den vanskelige veien. Jeg har stor respekt for valget hennes. Hun kunne jo ha født meg og lagt meg på trappa til klosteret, sier Siri.

22 år gammel fødte kvinnen Siri i klosteret. Hun ammet henne, og møtte paret som skulle adoptere den lille. Hun avla ed om å ikke oppsøke barnet i framtiden.

– Jeg har ikke hatt behov for å ta kontakt med hun som fødte meg. Hun gjorde det rette for meg, og jeg tenker at det var det rette for henne, også. Det blir feil å oppsøke henne kun for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Jeg måtte hatt et større behov for å treffe henne om det skulle kunne forsvares, sier Siri.

– Det har vært borgerkrig og terror på Sri Lanka, men om hun lever, har hun sannsynligvis en annen mann og nye barn, mine halvsøsken, og jeg vil ikke gjøre det vanskelig for henne. Jeg håper hun har det bra, legger hun til.

– Har du sett bilde av henne?

– Nei, og det har irritert meg litt, det at foreldrene mine ikke tok et bilde av henne. Men i kulturen hennes var de forsiktige med å ta bilder på den tiden. Noen var redde for at sjelen ble borte om de ble tatt bilde av.

– Dessuten følte mamma og pappa på sårbarheten hennes. De var takknemlige for å få meg og ville behandle henne med respekt, sier Siri og legger til at faren har fortalt at de lignet.

Den biologiske moren hadde svart, langt hår, men var kortere og mer tettbygd. Hun var reservert og virket veldig redd.

– Tenk at hun ammet meg! Det skaper et bånd, og alt må ha vært så vanskelig for henne, både følelsesmessig og praktisk. Det er sterkt, sier Siri, som tenker at hun har med seg en del fra kvinnen som fødte henne.

Dro tilbake til Sri Lanka

Når Siris egne barn er gamle nok til å huske det etterpå, vil foreldrene ta dem med til Sri Lanka.

– Broren min og jeg var åtte og ti da vi dro ned sammen med mamma og pappa. Jeg har tenkt at det er riktig alder for mine barn, også. Men eldstemann, som nå er fem, er veldig nysgjerrig allerede, så jeg tror kanskje vi må framskynde det, sier Siri.

Til nå har hun tenkt at det ikke er like viktig for barna hennes å dra til Sri Lanka som det var for henne selv og lillebroren.

– Det er jo bare halve dem som har røtter der. Men sønnen min gir uttrykk for at det er veldig viktig for ham. Jeg tror de trenger å dra dit for å forstå og ta inn inntrykk, at det vil bidra til å gjøre dem til hele mennesker, sier tobarnsmoren, som også var på Sri Lanka sammen med Erik på bryllupsreise.

Siri hadde egentlig ikke sett for seg at ektemannen ville like Asia – med bråkete biler på kryss og tvers, men han elsket det, ifølge kona.

– Folk er fantastisk blide og imøtekommende, og nesten alle snakker engelsk. Maten er nydelig, og det er lett å komme seg rundt, sier Siri, som er takknemlig for at foreldrene la til rette for at hun kunne omfavne det å ha en annerledes bakgrunn.

En ekstra kraft

Det viktigste livet har lært Siri om kjærlighet, er at om du åpner opp og er raus selv, får du mye tilbake. Dessuten har hun en ekstra kraft som setter inn når noe står på spill.

– Jeg vet ikke helt hva det er og hvor kraften kommer fra, men jeg har en knapp jeg kan trykke på, fysisk og psykisk, når jeg skal mobilisere, sier hun.

– Det var den du trykket på i Kompani Lauritzen?

Siri nikker. Hun forteller at hun trykker på knappen når hun må være ekstra skjerpet. Da stenger hun ute alt annet. Hun utelukker ikke at hun vil trykke på knappen også i Skal vi danse. For tiden trener hun 25 timer i uka, noe som er en prøvelse med en tre- og femåring hjemme.

– Jeg vurderer å sove borte en natt innimellom for å kunne hente meg inn. Jeg føler at sjelen er på utsiden av huden, for jeg går sånn inn i det, sier hun.

Siri innrømmer at hun liker å bli utfordret.

– Jeg er mye mer selvsikker i dag enn jeg var i 20-årene, men det er fortsatt et snev av usikkerhet der – og det er jo litt deilig, også. Det kommer alltid en utfordring du må løse.

Styling: Kjersti Andreassen/Style Management. Hår og makeup: Sissel Fylling/Style Management

Joakim er 19 år, 184 cm og veier bare 55 kilo

Eksmannen splittet familien: – Søstrene mine tror på løgnene hans