Stiller opp i undertøy: – Jeg har en jobb jeg elsker, gode venner, en mann jeg elsker, hus og bil. Og så har jeg denne kroppen. Ække det bra?!

Helt innerst i veien i et nabolag i Son og med skogen som nærmeste nabo, ligger det et brunt hus med store vinduer.

På innsiden av vinduet står det en kvinneskikkelse og lager kaffe. Innenfor døra hopper en lysebrun hund opp og ned mens den logrer med halen.

Kom inn, roper Siri Kristiansen (43) og vinker fra kjøkkenet.

NRK-programmet Arveoppgjøret

Du har sikkert hørt stemmen hennes før. Siri Kristiansen har blant annet vært med i de populære radioprogrammene Lørdagsrådet og Siri & De gode hjelperne der hun har hjulpet lytterne med å løse små og store hverdagsproblemer. Hun har deltatt i realityshow som Kompani Lauritzen og Skal vi danse og nå skal hun være programleder i NRK-programmet Arveoppgjøret der vi skal følge en rekke familier som trenger hjelp til nettopp arveoppgjøret.

– Du er glad i å hjelpe folk?

– Ja da, og det gjelder både på jobb og privat. Hvis jeg hører om problemer, klarer jeg liksom ikke å lytte, men jeg må løse. Alle spørsmål jeg får, tar jeg inn og så prøver jeg å finne et svar. Dette er visst en typisk manneting. Noen ganger må jeg faktisk ta meg sammen for ikke å gå rett på løsning når en venninne for eksempel forteller om noe hun synes er vanskelig. Mange ganger vil jo folk bare at man skal lytte, sier Siri og legger vekt på ordet lytte.

Hunden Bowie legger seg ned på en solstripe på gulvet, og Siri setter seg ned ved enden av spisebordet på det store, åpne kjøkkenet.

– Jeg har jo drevet med konfliktløsning på radio i 15 år, og jeg vet hvor lite villige folk er til å ta tak i problemer og ubehagelige ting. Vi venter gjerne til det går fra ubehagelig til ille, og det er litt skummelt å tenke på. Arv er et tema i alles liv, men nesten ingen snakker om det. Jeg skjønner at det å snakke om penger og død med foreldre som er høyst levende, er vanskelig. Man føler liksom ikke at man kan si: «Når dere dør, kan jeg få hytta, da?».

– Én ting jeg har lært under arbeidet med Arveoppgjøret, er at foreldre må ta initiativ til denne praten. Foreldre må ikke tro at barna deres alltid skal være enige og gode venner – det finnes nok av eksempler på det motsatte. Mens man lever og har det bra, må man bli enige om hva man skal gjøre når det går dårlig. På solskinnsdagene må man legge til rette for de dagene det regner. Da har man raushet til å være rettferdig, og er glad nok til å være raus.

Les også: Siri Kristiansen: Forlatt av faren

Ut av komfortsonen

Apropos solskinnsdager – de blir det flere av. Dagene blir lysere og lengre og sommeren er rett rundt hjørnet. Hva skjedde med alle de sunne salatene vi skulle spise? Musklene vi skulle bygge? Leggene vi skulle barbere? Hva skjedde egentlig med sommerkroppen? Den er til forveksling helt lik vinterkroppen, bare at den ikke er dekket av strømpebukser og store gensere.

– Selv om det faktisk var jeg som foreslo bildene til dette intervjuet, har jeg kviet meg. Jeg er egentlig ikke trygg nok eller glad nok i egen kropp, men jeg er såpass trygg på meg selv ellers, at jeg kan by på dette. Hvis noen kan se på meg og dermed bli mer glad i seg selv, så er det fint. Tenk om alle som ikke elsket sin egen kropp, eller hadde kropp som agenda, skjulte den for verden. Hvilket utvalg fikk vi da, spør hun retorisk.

– Jeg prøver ikke nødvendigvis å være et forbilde, men jeg vil representere det kroppslige mangfoldet. Jeg vil at barna mine skal ha noen å se opp til som ikke er uoppnåelig for de fleste. Jeg vil si til dem: Se på meg! Jeg har en jobb jeg elsker, gode venner, en mann jeg elsker hus, bil og DERE! Og så har jeg denne kroppen. Ække det bra!?!?! Jeg kan jo ikke kreve at noen skal elske mine valker, nupper, streker og hår, når jeg ikke elsker dem selv.

Siri Kristiansen er ikke den som sitter ikke i badetøy og tar et glass vin på stranda. Hun later som at hun synes det er kaldt, og tar på en kjole uansett om det er 35 varmegrader ute.

– Jeg er midt mellom kroppspositivist og hun som løper åtte ganger rundt blokka for å trene. Jeg har ytterpunktene i meg, og jeg klarer ikke helt skille mellom hva jeg tenker og føler om kropp. Intellektuelt sett vet jeg at kropp ikke betyr så mye lenger, men følelsene mine forteller meg fortsatt at det betyr ganske mye. Ikke fordi at folk skal synes at jeg er deilig, men jeg har vært innom det å være litt tynnere, og da var det en del støy i hodet som ble borte.

– Bare det å kunne sette seg på en benk uten å dra opp buksa, rette på BH-en og dra ned genseren. Jeg bruker fortsatt mye tid på sånn kroppslig fikling og mentalt rot. Når folk sier: «Bruk tid på å bli glad i den du er», så tenker jeg at jeg heller skal bruke litt tid på å bli en jeg lettere kan bli glad i.

Les også:– Det har skjedd en endring i måten vi puster på

Byjenta fra Bjølsen

Siri vokste opp på Bjølsen i Oslo med mamma, pappa og en bror. Bjølsen ligger i området som kalles «Oslo indre øst» og er et nabolag preget av gamle arbeiderboliger og grøntområder. Akerselva renner forbi like ved, Grünerløkka er noen steinkast unna og det tar noen minutter med trikk til sentrum.

– Vi var blant de få som bodde i hus. Vi hadde egentlig ikke råd til det, men pappa var arkitekt og han og mamma gjorde en rønne om til et hus. Jeg husker Bjølsen som et paradis, fullt av unger på min alder, som var akkurat sånn som meg. Jeg var eventyrlysten, og jeg tror ikke det var en stein på Bjølsen som jeg ikke løfta på.

– Sammen med venner, utforska jeg hver krik og krok. Jeg tenkte ikke på det som barn, men i voksen alder har jeg skjønt at det var mange som vokste opp ressurssvake hjem der mor sov på en madrass på kjøkkenet og far hadde flytta. Etter hvert ble bakgården min større, og vi dro til sentrum og kjørte buss, trikk og T-bane. Tanken på å sende barna mine til Oslo for å kjøre T-bane, er helt fjern. Jeg har jo mest lyst til å sy puter under armene deres.

Hjemmekjær familie

I samme øyeblikk kommer Jesper (12) hjem fra skolen. Han koser litt med Bowie, titter inn i kjøleskapet, sukker litt fordi han ikke finner det han vil ha og går inn på rommet sitt. Siri lager mer kaffe.

– En del av meg synes det er digg at ungene blir større. Jeg liker best vesener man kan kommunisere og sparre med. Samtidig har det vært koselig med babyer og de ulike fasene, og jeg blir helt gelé når jeg ser på bilder av dem som små – den tida får vi aldri igjen. Heldigvis er både Jesper og Signe (10) kosete og hjemmekjære. Vi kan ligge i senga og skravle, synge og lese med begge, men vi må oftere enn før lokke dem for å få henge med dem i hverdagen.

– Bekymringene for den minste og den største er ulike. Noen ganger får jeg katastrofetanker om at jeg mister Signe utfor et stup eller i en bølge, men når jeg tenker på Jesper, er jeg mer bekymra for hvem blir han, hvor han skal og hva skal han drive med. Jesper er veldig hjemmekjær. Da han var liten, var drømmen hans å kjøre søppelbil i Son sånn at han kunne han spise middag hjemme med oss hver dag, sier Siri og ler.

– En bestemor jeg traff gjennom Arveoppgjøret, sa det så fint: «Hvis du er til stede for barna og følger dem opp de 10–11 første årene, så får du dem igjen i den andre enden». Vi må nok bare godta barna vil ut med venner og ha litt avstand til oss foreldrene i en periode, så søker de forhåpentligvis søker hjem når de blir voksne, og vil være sammen med oss «gamle» igjen.

Les også: (+) Nå er datteren min borte, og jeg angrer hver eneste dag

Livreddere

Da Siri var liten, ble hun kalt «Selungen», og hun drømte om å bli havfrue. Hun drev med svømming og synkronsvømming, hun lekte, hoppet, stupte og dykket. Det gjør hun fortsatt.

– Jeg elsker vann, og jeg synes det er helt fantastisk å være i et basseng. Når hele familien kan gå i svømmehallen eller på stranda sammen, er vi lykkelige. I fjor høst reddet Signe en klassekompis fra å drukne. En gutt i klassen hennes lå plutselig på bunnen av bassenget. Hun svømte ned, og hun så at hodet hans duppa og at det kom blod fra nesa hans. Hun tok ham i armen og dro ham opp, og fikk hjelp til å få ham opp på kanten. Da jeg fikk høre det, dro jeg rett på Nille og kjøpte pokal og masse sjokolade.

– Jeg ble dritstolt, selvfølgelig, og så fikk jeg bekreftet at hun er en som handler i kriser. Jeg ble veldig trygg og rolig av det, og noen av katastrofetankene mine forsvant.

Da Siri var nøyaktig like gammel, opplevde hun noe av det samme.

– Jeg så en mann som lå på bunnen av bassenget på Tøyenbadet. «Det ligger en mann på bunnen av bassenget og han er helt blå i ansiktet», sa jeg til badevakta. Mannen var død, men de fikk liv i ham igjen. Da jeg søkte jobb som badevakt på Tøyenbadet ti år senere, fortalte jeg historien, og så ble vi enige om at jeg fortjente å få jobben, sier Siri og smiler.

Møbelsnekkeren

Siri er ikke så glad i å sitte stille, hun liker å holde på med noe – hele tiden. Det eneste som får henne i zen-modus er snekring. Ja, snekring. Siri er nemlig utdannet møbelsnekker og hun elsker å snekre og tegne planløsninger.

Vegger, gulv og tak står i konstant fare for å bli revet opp, byttet ut og endret. Hun elsker å sortere, rydde, kaste, pakke ned og pakke opp. Hun har aldri bodd så lenge sted som i dette huset, og hun begynner å bli rastløs.

– Det er ingen ting som gjør meg så lykkelig som å snekre, tegne planløsninger og se muligheter. Jeg kan sitte med det i timevis. Jeg glemmer alt. Mat, barn, alt. Tenk å ha et møbelsnekkerverksted med kaffebar! Et sted som alltid lukter sagflis – det er den beste lukta jeg vet om. Et verksted der jeg kan snekre og gå med verktøybelte, samtidig som jeg er fin på håret, har skinnforkle og alltid er klar med kaffen når det ringer i bjella. Det burde jo ha vært mer enn en hobby, men de man leser om i blader, som faktisk gjør sånne ting, har jo ofte en skipsreder til mann. Da gjør det liksom ikke så mye om det går til helvete.

Mannen til Siri er lokfører, og det er han som tar over prosjektene når Siri mister tålmodigheten. Hun er en klassisk idémaker, men ingen fullfører. Når det nærmer seg slutten, er hun mentalt videre.

– Det er sikkert 100 gode eksempler på prosjekter jeg ikke har fullført i dette huset. Men det meste ser veldig fint ut. På avstand.

Siri viser det nye rommet til Signe. Hun har fått plassbygget seng, bambusstrie på veggene og japansk-inspirerte blomster hengende ned fra taket. Neste prosjekt er TV-stua.

– Jeg har en enorm arbeidskapasitet, er hypereffektiv og kan gjøre mye samtidig. Jeg er ikke så veldig ambisiøs i forhold til jobb ellers, men planen min er å gjøre det jeg synes er gøy til enhver tid. Min drømmeplan er å jobbe med radio for bestandig, og å drive snekkerverksted.

Les også: Disse seks tabbene irriterer Sinnasnekker'n aller mest

Ikke streng, men innbitt

Siri Kristiansen er ikke dame med store fakter og høy latter. Hun beveger seg rolig, snakker rolig og smiler med lukket munn. Virker hun litt streng?

– Nei, jeg er ikke streng, men jeg er innbitt. Det har jeg alltid vært. Det var fenriken i Kompani Lauritzen som beskrev meg som innbitt. I militæret er det jo en god egenskap, men i et gruppearbeid eller i en familie er det ikke alltid det. Jeg klarer meg selv og jeg liker best å deale med tingene mine alene. Hvis jeg har mye å tenke på, så tar jeg det ikke ut, men inn. Da forsvinner jeg litt, og melder meg på senere, forklarer hun.

– Jeg er en ekstremt introvert person, en ensom ulv som egentlig vil være alene på en hytte, men jeg har familie, jobb og venner som ikke legger til rette for det. Det høres sikkert rart ut å jobbe på TV når man er introvert. Jeg er både sosial og glad i folk, men det slår ut på enkelte ting, som for eksempel når alle skal ut å spise etter å ha vært sammen en hel dag på jobb-tur.

– Hele kroppen min skriker at jeg skal gå på hotellrommet. Jeg blir jo med på middag, og det er hyggelig, men jeg henter ikke energi av å være med andre når jeg er sliten. Jeg har behov for å være alene, og jeg må finne luker der jeg kan være det. Livsstilen jeg har er altoppslukende, og jeg gir av meg selv 24 timer i døgnet. Fordi jeg er åpen og «på», merker jeg at folk har forventninger til meg som jeg synes det kan være vanskelig å innfri, og da føler jeg meg litt fanga. Men jeg er ikke sur, jeg går inn i beskyttelses-modus.

Et nei-menneske

Siri beskriver seg selv som et nei-menneske, men fordi hun blir spurt om morsomme ting, har høy arbeids-kapasitet og vet hvor viktig det er at folk at de faktisk sier ja iblant, så sier hun ja, likevel. Oftere enn hun burde.

– Mandager og fredager har jeg egentlig bestemt meg for å si nei til alle avtaler. Når jeg først har funnet meg en luke, og noen pirker borti planen min og spør om jeg kan være med på noe en av disse dagene, så blir jeg stressa. Shit, hva gjør jeg nå? Jeg hadde jo bestemt meg for å gå en lang skogstur med bikkja!

– Noen ganger blir jeg sint når folk spør meg om å bli med på ting de dagene jeg har planlagt noe annet. Jeg føler meg pressa opp i et hjørne fordi jeg føler at jeg må forklare folk hvorfor jeg sier nei. Jeg begynner å finne på masse greier for å komme meg unna. Jeg har gått overraskende lite til psykolog i mitt liv, men jeg kjøpte en time til meg selv etter jul. En av tingene jeg ville ta opp var dette: Hvorfor sier jeg ja når jeg vil si nei? Er helt jeg helt ko-ko, spurte jeg psykologen. Jeg tror bare du er litt sliten, jeg, svarte han og kom med et forslag.

­– «Kan du ikke bare si: Mandag passer ikke, men hva med torsdag?»

Siri ler.

– Det hadde jeg ikke tenkt på, men så enkelt kan det altså være.

Styling: Kjersti Andreassen/Style Management. Makeup/hår: Sissel Fylling/Style Management

– Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

På 30-årsdagen fikk kjendisen et brev som avslørte ryst­ende detaljer om oppveksten. Avsenderen var Grete

Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Sløste bort hele forskuddet: – Vi eier ikke nåla i veggen