– Kombinasjonen av brudd, pandemi, jobbskifte og hjemmekontor var heftig

Silje Nordnes fyller en skål med jordbær og setter den på langbordet i stua hjemme i leiligheten på Sofienberg i Oslo.

Hun er oppvokst med mange mennesker rundt bordet, og dét er noe av det hun har savnet aller mest under pandemien. Samtalen rundt bordet, det å dele gode måltider, vin, latter, stemning og fellesskap.

– Jeg kan ha det bra overalt, men jeg havner fort hjemme på Hamarøy sammen med hele familien – og gjerne også med venner og venner av brødrene mine. Det har alltid vært åpen dør hjemme hos oss. Sånn var det hos begge besteforeldreparene mine, også. Vi er gjerne så mange samtidig at det ligger folk i telt i hagen. Da har jeg det bra, sier Silje, mens blikket streifer over det ryddige spisebordet.

Dømmer seg selv

Det ble brått stille rundt 36-åringen da koronaen traff Norge. Etter ti år var det over med daglige sendinger på P3morgen – og det ble slutt med samboeren Fay Wildhagen.

– Det var heftig. Kombinasjonen av brudd, pandemi, jobbskifte og hjemmekontor. Jeg var sliten etter for mye jobb og for lite søvn over flere år, og hadde null overskudd til å ta tak i livet mitt, sier Hamarøy-jenta.

Både blant venner og radiolyttere er hun kjent for å ikke dømme noen. Ifølge tidligere P3-kollega og venn Ronny Brede Aase, har Silje alltid hjertet på rett plass. Hun har som prinsipp å ikke snakke negativt om noen. Seg selv, derimot, er hun ikke alltid skånsom mot.

– Jeg har kjent på varierende mestringsfølelse på hjemmekontoret. Tidligere leverte jeg daglige, målbare sendinger. Nå er det mer diffust – og det er ikke alltid jeg stoler på meg selv. Hva er bra og hva er dårlig? Jeg dømmer meg selv hardt innimellom, innrømmer hun.

Det å ikke «snakke dritt» om andre, har Silje med seg hjemmefra.

– Det har alltid vært et viktig prinsipp hjemme hos mamma og pappa, så det sitter i ryggraden min. Jeg kan absolutt være kritisk og tenke ting, men jeg har ikke behov for å snakke ned noen som ikke er til stede, sier hun.

Lockdown og store endringer i livet ... Silje innså at hun ikke hadde noe annet valg enn å stå i ting.

– Det å være så mye alene har vært interessant. Det kan sammenliknes med tenåringsfasen. Som tenåring er du i så kraftig utvikling at det gjør vondt. Jeg har hatt voksesmerter og vært nødt til å gjøre store endringer i livet. Det er smertefullt, men man finner jo ut av det. Jeg er veldig sosial og vant til å ha mange rundt meg, så det tok tid før jeg klarte å trives i mitt eget selskap. Men det er fascinerende å se hvor sykt tilpasningsdyktige vi mennesker er, sier hun.

Les også: Hotel Cæsar-stjernen snakker ut: Ble sykmeldt i ett helt år

Venner i alle generasjoner

Silje verdsatte den lille luken i pandemien og restriksjonene i fjor sommer.

– Venner fra Oslo besøkte meg hjemme på Hamarøy, og på et tidspunkt var vi 14 rundt bordet til alle måltidene. Jeg liker det sånn, at det alltid er plass til én til. Vi finner en ekstra stol, det er aldri et nei å få. Det er dette jeg er oppvokst med og oppdratt til. Jeg satte nok enda mer pris på det i fjor sommer enn noen gang før, sier Silje.

Hun liker godt å blande generasjoner i sosiale lag.

– Det trenger ikke å være mine foreldre, det kan like gjerne være venners foreldre. Spennet du får mellom generasjonene ... Jeg elsker det, sier Silje.

Hun tilbyr kaffe på termos, forklarer at hun dessverre ikke har melk og finner fram laktosefri matfløte i stedet.

Silje forteller at hun alltid har likt å skape relasjoner på tvers av generasjonene. Hun har lenge vært besøksvenn for en eldre person gjennom Røde kors, men vedkommende gikk dessverre nylig bort.

– Det var veldig trist, men sånn er det jo. Jeg vil gjerne finne en ny besøksvenn. Jeg synes det er interessant å komme tett på mennesker som er i en annen fase av livet enn meg selv. Jeg tror du går glipp av noe om du ikke gjør det, sier Silje, som også har jobbet på sykehjem i en periode.

Hamarøy i hjertet

– Jeg har bommet litt på tiden. Går det greit om jeg tar meg et knekkebrød? Vil du ha, forresten?

Mens Silje smører knekkebrød, får hun en telefon. Hun tar den kjapt og sier at hun er opptatt og må ringe tilbake.

– Det var pappa. Han er blitt pensjonist og har plutselig tid til å snakkes på dagtid. Det er litt uvant, for det er mest mamma som har pleid å ringe meg tidligere, sier Silje og smiler.

Både foreldrene og oppveksten på Hamarøy har formet henne.

– Oppveksten min var trygg, men også full av muligheter og stimuli. Jeg sang i kor, spilte fiolin – alene og i orkester – gikk i teatergruppe, spilte fotball og gikk på ski. Det var hovedaktivitetene, men det var mer, også. Jeg grep mulighetene med begge hender, sier Silje.

Hun setter seg ned ved den andre enden av langbordet, og forteller at hun elsket følelsen av å kunne kaste seg på sykkelen og ta seg rundt på egenhånd.

– Jeg har aldri hatt noen klaustrofobisk følelse av å være innestengt eller å bli holdt nede på et lite sted, som en del snakker om. Det gjør at jeg søker tilbake til Hamarøy som voksen. Jeg prioriterer å reise dit i feriene, sier Silje.

Det å vokse opp på et lite sted har helt klart formet henne.

– På Hamarøy er det stort mangfold på et lite areal. I én og samme vennegjeng kan du finne både en skater, et metallhode og en idrettsungdom. Du får erfaring med å forholde deg til veldig mange ulike mennesker. Men det er klart det er sårbart om du havner utenfor. Jeg er privilegert og har ikke opplevd det, sier Silje.

Hun tar en liten kunstpause.

– Det å vokse opp på et lite sted er jo på godt og vondt. Alle vet hvem du er og hva du gjør. Mange synes det er forferdelig, men det er jo bare å oppføre seg ordentlig, da! Jeg synes det er litt deilig, det at du ikke bare kan flykte om du har oppført deg dårlig. Det beste er å be om unnskyldning og så gå videre, sier hun.

Les også: (+) Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår

Fikk kultursjokk

Som 16-åring dro Silje til Ecuador på utveksling, noe som ble et kultursjokk med stor K.

– Jeg kunne ikke språket og havnet i en liten by i Andesfjellene alene. Den erfaringen satte livet i perspektiv. Jeg så hvor sykt heldige vi som vokser opp i Norge er. Det handler om alt fra det helt elementære, som å ha strøm og vann i springen, til jenters rettigheter. Det var et sjokk å oppleve hvor ulike spilleregler det var for jenter og gutter. Jeg skjønte at vi ikke kan ta for gitt det vi har fått til i det norske samfunnet, sier hun.

Læringskurven var bratt for en 16-åring fra Nordland.

– Jeg lærte å stå på egne bein. Det var heftig, men jeg klarte det, sier Silje.

Hun lener seg tilbake på stolen, smiler tilfreds og legger ikke skjul på at hun er stolt over at hun grep den utfordringen som tenåring. Da hun noen år senere var ferdig på videregående skole, var det ikke sånn at hun for enhver pris ville flytte fra hjemstedet. Men hun ville ut på eventyr – og det innebar å flytte.

– Jeg flyttet til Oslo. Det var litt tilfeldig. Bestevenninnen min skulle hit, og jeg ble med for å ta en bachelor i Latin-Amerika-studier, forteller hun.

På den ene siden beskriver Silje seg selv som eventyrlysten og nysgjerrig – hun vil oppleve nye ting. På den andre siden er hun trygghetssøkende, veldig bekymret og det hun kaller en nevrotiker.

– Nevrotiker?

– Ja, jeg tror jeg kan gå så langt som å si at jeg er det. Jeg tar ikke for hardt i da? spør hun og googler definisjonen av ordet for sikkerhets skyld. Hun nikker og ler litt mens hun leser. Silje havner nemlig stadig i konflikt med seg selv. Hun oppsøker utfordringer – og deretter blir hun bekymret for hvordan det skal gå.

– Når jeg har gjennomført, er jeg fornøyd med å ha gjort det. Om jeg ikke oppsøker utfordringer, har jeg det ikke bra.

Historisk sending

Det er noe hun kjenner på også på jobb.

– Når jeg er en del av et team, frykter jeg ofte at det ikke skal gå bra. Jeg tenker at jeg kommer til å drite meg ut og ødelegge for de andre og for hele NRK. Men jeg øver meg på å stoppe sånne tanker, for de er ikke konstruktive. Til et visst nivå er de kanskje det. Sånne tanker kan føre til at man jobber hardere, men det gjør vondt når de tar altfor stor plass, sier Silje.

25. juni er hun med på å skrive historie som programleder for NRKs første direktesendte Pride-program. Programmet skal sendes fra Pride Park i Spikersuppa i Oslo – og Norge er det første landet i Skandinavia med en slik livesending. Temaet for dagen er internasjonal solidaritet.

– Det er en stor ære å få lede en historisk sending som denne. Det betyr mye at storsamfunnet, her i form av NRK, anerkjenner og løfter de kampene som fortsatt foregår – og feiringen over det vi har oppnådd, sier Silje.

Senere i sommer skal hun seile langs norskekysten med et av verdens eldste og vakreste seilskip. I seks uker produserer nemlig statskanalen sakte-tv fra Statsraad Lehmkuhl, og Silje skal være med fra Andøya til Kjerringøy.

– Å lære å seile har vært en drøm, og nå går den i oppfyllelse. Jeg har alltid elsket havet. Jeg har en dragning mot sjølivet. Det er noe ulidelig vakkert ved havet. Det er så stort og mangfoldig, så viktig for livet på jorden – og det er utenfor vår kontroll, sier Silje.

Hun forteller at hun elsker å bade. Helt siden hun gikk på babysvømming, bare noen uker gammel, har hun vært i sitt ess i vann.

– Det er et element jeg behersker og trives i.

Les også: Du lar vel ikke vannet stå i plaskebassenget i flere dager?

Et rart sted i livet

Et brudd hun ikke ønsker å snakke om, singelliv under pandemien, det å veksle mellom å tro på kjærligheten og tenke at det er like greit å være alene ... Silje føler at hun er på et rart sted i livet.

– Men det er vi vel alle?

Silje tenker at det er mye hun vil finne ut av – uten at hun helt vet hvordan hun skal gjøre det.

– Jeg prøver å være til stede i nået. Jeg dyrker gode vennskap, er ganske ofte på tur i skogen – og drikker masse vin sammen med vennene mine. Ideen er å fylle hodet med gode opplevelser, tanker og bøker. Men jeg sliter med dårlig attention span. Jeg ser masse på videoer på Instagram, noe som ikke gjør meg så mye klokere.

Silje har tenkt en del på besteforeldrene det siste året.

– De jobbet fra morgen til kveld. Det var hus, hage og fiske – ja, det var et kjør. Men de opplevde at livet var godt. Her i Oslo går det liksom ikke an å nå målet. Det tar ikke slutt, det er alltid noe nytt du kan oppnå. Jeg kjenner på det. Samtidig som det siste året har gitt meg noen nye perspektiver på at det ikke alltid er så mye som skal til for å bli glad, sier hun.

Bambi på isen

For å få tilfredsstilt behovet for å oppleve nye ting, fant hun i vinter fram et gammelt skøytepar fra loftet – og fikk skøytene slipt for 200 kroner.

– Å lære seg å gå på skøyter ble en ny opplevelse som holdt meg gående i hele januar og februar. Jeg gikk sammen med ei venninne. Jeg er ikke redd for å drite meg ut på den måten, men det var likevel en stor personlig seier å gå alene – oppi her, sier Silje og peker ut av vinduet.

Hun ler og legger til at skøytebanen er en liten bane full av kids, og der stod hun, alene på skøyter, en tirsdag ettermiddag.

– Den store lærdommen er en påminnelse om at jeg ikke skal slutte å gjøre nye ting. Det var det som drev meg i barndommen. Jeg kjøpte meg en bass og ble med i band. Dommerkurs tok jeg også, sier Silje.

– Du sa du spilte fiolin, sang i kor, teatergruppe ...

– Ja, dette kommer i tillegg. Jeg glemte å si det i stad, sier Silje lattermildt.

Hvem vet, kanskje lærer hun seg å spille et nytt instrument i årene som kommer, også.

– Mitt beste tiår? Jeg tenker at det ligger foran meg. Men da blir jo det også et jag … Kanskje man bare skal glede seg over det man har, sier Silje tenksomt.

20-årene var hektiske. Hun forsøkte å finne retning. Etter bacheloren på Blindern dro hun til Volda for å studere journalistikk. Silje fikk orden på de tingene hun bekymret seg for i tenårene, som å få seg jobb og kjøpe seg bolig.

– Jeg siktet meg inn mot NRK og fikk bli der. Elleve år i P3 formet meg – for ikke å snakke om menneskene jeg jobbet sammen med.

Ronny Brede Aase beskriver Silje som en god kollega og en enda bedre venn.

«Det er ganske stas å kunne bygge ekte vennskap med dei ein jobbar nærast med. Silje har mange gode egenskaper. Ho torer å vera heilt seg sjølv. Ho er ikkje redd for å dele av både opp- og nedturer livet byr på. Ho er veldig reflektert og smart, og då vi jobba saman, sa alltid folk at Silje var vårt moralske kompass oppi all galskapen», skriver han i en SMS til Kamille.

Han legger til at Silje også er veldig god på fest: «På alle seminarturar og reiser er det alltid vi som sit att og skravlar når alle andre har gått for å legge seg.»

Les også: Ronny Brede Aase har fått grå stær på det friske øyet: - Jeg ønsker å se mine fremtidige barn

Store høyder og lave bunner

– Store høyder og lave bunner i kjærlighetslivet har preget både 20- og 30-årene mine, sier Silje.

Blikket hennes hviler på balkongen utenfor stua. Hun har kjøpt utstyr for å vaske og beise den, men må bare ringe til pappa for å få noen råd om hvordan hun går fram først, forklarer hun. Silje har bodd i leiligheten på Sofienberg i tre og et halvt år, men det var først i fjor sommer at hun fikk ånden over seg og innredet balkongen.

– Det er to måneder siden jeg hengte opp de bildene der, sier Silje og peker på veggen til venstre for seg.

Bildene har stått på gulvet, ferdig innrammet, i en tre års tid.

– Jeg fikk omsider hengt dem opp nå, sammen med ei venninne, etter ei flaske vin, men du ser at de er i vater, sier hun med et tilfreds smil.

Silje liker å ha ting på stell, men kan altså også la ting stå lenge.

– Jeg er opptatt av å tenke at «sånn er det bare» når det er noe jeg ikke får gjort. Man kan ikke alltid være så streng mot seg selv.

Åpenhet og raushet mellom mennesker. Hvis Silje har en livsoppgave, handler den om det.

– Det er viktig å lytte til hverandre for å forstå. Vi har mye å lære av andres historier. De privilegerte har et større ansvar. Sånn er det alltid. Vi, som bor i det rikeste landet i verden, har stort ansvar. Mennesker som har det helt konge med seg selv og som aldri har slitt, må prøve å lytte til dem som sliter, sier hun.

Silje gjentar at hun ser på seg selv som privilegert, men innrømmer at hun også har kjent på følelsen av å stå litt på utsiden.

– Det er jo veldig komplekse greier. Jeg har aldri blitt holdt utenfor, har hatt masse venner og absolutt følt et felleskap på skolen og i vennegjengen. Men i tenårene følte jeg meg annerledes – og veldig ensom i den annerledesheten. Så selv om det kanskje ikke var utenforskap i ordets rette forstand, kan jeg absolutt relatere til følelsen, sier hun.

I dag har denne følelsen blitt til engasjement.

– Jeg brenner for kamper som kjempes for og av minoriteter. For jeg vet at det å ikke føle seg som en del av fellesskapet – det gjør veldig vondt.

Styling: Karen Elieson/Stylemanagement Hår og makeup: Enora Olsen/Stylemanagement,

Thomas Numme fikk klar beskjed av datteren

Plutselig sa mannen min at han ikke var glad i meg mer. Og jeg som hadde gjort alt for ham!