«Miss Saigon»-aktuelle Sanne Kvitnes
– Jeg merket det umiddelbart – han er den rette for meg
Haldenseren Sanne Kvitnes overrasket pappa Henning Kvitnes med sjelden stemmeprakt allerede som 6-åring, men hun har i alle år vært bevisst på å skape et navn basert på egne prestasjoner og ikke sitt berømte opphav.
– Jeg er en gammel sjel, sier Sanne Caroline Kvitnes (27).
De vakre, blå øynene har et direkte blikk.
– Jeg har aldri likt å følge normen, eller hva folk forventer at jeg skal like og gjøre. Hverken når det gjelder å drikke og feste, eller hvordan jeg beveger meg gjennom livet.
– At situasjonskomedien «Pantertanter» er min favorittserie, røper nok noe om hvem jeg er, mener hun.
Den reflekterte artisten sier hun har lært å akseptere seg selv som hun er.
– Jeg kan virke både nedpå og lun, men er egentlig et berg-og-dal-bane-menneske, høysensitiv inn til benet. Følelsene mine er intense, og hjernen beveger seg kjapt. Det er både en styrke og svakhet. Jeg har alltid en haug med prosjekter på gang.
– Riktignok med et klart mål i enden, og jeg pleier til slutt å nå dit, men velger å ta den lange veien. Slik lærer jeg mest mulig underveis. Jeg vil at alt jeg gjør skal være solid og genuint. Det er en del av min identitet. Det samme er behovet for trygghet.
Hun stopper opp, lett andpusten over en ny slurk kaffe. Den svake sensommersolen reflekteres i det blonde, bølgete håret. Vi sitter på en utekafé i Vigelandsparken.
– Jeg snakker som en foss, bemerker hun.
– Beklager!
Samboer Pål André Hasselvold
Den sympatiske haldenseren har ingenting å beklage.
Hun er interessant å lytte til. Sanne snakker slik hun synger i sine egenskrevne ballader, tankevekkende og reflektert om det sarte ved livet, både med personlige refleksjoner og filosofiske funderinger.
Og hun treffer ofte spikeren på hodet, eller «nålen» som hun leende sier, like dårlig på ordtak som journalisten.
Praten krydres av alvor så vel som humor.
– Jeg gruet meg til intervjuet, betror hun plutselig – ærlig og åpen. De fiklende bevegelsene, som hun har bemerket skyldes nerver, har stilnet.
– Kanskje fordi jeg var usikker på hva som ventet meg? Jeg liker å være godt forberedt. «Det kommer til å gå kjempebra!» oppmuntret samboeren min, Pål (31) (André Hasselvold red.anm.). Han er det snilleste mennesket jeg noensinne har møtt!
Når han nevnes, når smilet i det pene ansiktet nye høyder.
– Vi møttes for ett år siden – på et «spel», for også Pål er skuespiller. Jeg merket det umiddelbart – han er den rette for meg. Vi er temmelig like og forstår hverandre. For en glede å dele livet med et menneske som ønsker deg kun det beste!
Paret ble nylig huseiere på Jeløya utenfor Moss.
– Vi ønsket begge å bo landlig, slik vi er oppvokst. Han i Trøndelag. Vi trenger fred og ro rundt oss. Nå drømmer vi om å kjøpe to hunder, en jack russel-terrier og en golden retriever. Vi elsker å være omgitt av dyr.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Musikalen «Miss Saigon»
Som seksåring sto attpåklatten Sanne på stuebordet hjemme i Halden og sang, ordrett fra A til Å, «Utadæsjælåpplevelse» av Ravi.
– «Men jenta mi, hvor har du lært den?» spurte en forundret far, den folkekjære visesangeren Henning Kvitnes (65). Selv klarte han ikke å få tak i teksten, og laget derfor i 2016 sin egen vri på den da han var med i «Hver gang vi møtes».
Det viste seg at datteren hadde både en sjelden stemmeprakt og klisterhjerne.
Nå står hun på scenen på Folketeatret i Oslo som amerikanske Ellen i den verdensberømte musikalen «Miss Saigon», en kjærlighetshistorie mellom en amerikansk soldat og en vietnamesisk kvinne.
Soldaten Chris reiser etter krigen hjem og gifter seg med Ellen. Senere får de vite at han har en sønn med vietnamesiske Kim.
– Jeg er beæret over å få spille Ellen i «Miss Saigon», sier Sanne med lidenskap i stemmen.
Det er første gang musikalen blir satt opp på den norske storscenen, og flere av skuespillerne er andre generasjon norsk-vietnamesere.
– Jeg er overbevist om at mangfold gjør samfunnet vårt rikere. Noe vi vil gjenspeile.
Hun berømmer musikken, basert på Puccinis «Madame Butterfly».
– Den når de dypeste lagene i deg. Det er umulig ikke å få tårer i øynene.
Allerede som 14-åring ble Sanne kalt «en etablert skikkelse i Haldens kulturliv». Hun var kjent for sine sangoppdrag og sin første semiprofesjonelle rolle: Peter Pan i Brygga kultursal i hjembyen. Året etter spilte hun Askepott, som betalt skuespiller.
Les også: Jakob Oftebros sterke melding til skuespillerpappa Nils Ole: – Er som med idrettsforeldre
Skriver eget materiale
Siden har hun kledd flere store roller så vel som at hun skriver eget materiale – både sanger og manus.
– Da jeg var yngre, opptrådte pappa og jeg en del sammen. Siden har jeg gått mine egne veier, men vi er begge tekstnerder. Det meste av mine interesser er knyttet opp mot tekst og musikk.
Moren jobber til daglig i fylkeskommunen. Også hun er opptatt av sang og musikk, og hun har sunget offentlig med yngstedatteren.
– Mamma og jeg har et nært venneforhold. Jeg blir bare mer og mer lik henne, og det er jeg stolt av. Hjemme har jeg blitt lært å ikke rømme fra følelser, men i stedet å gi uttrykk for hva jeg føler. Det kom godt med da jeg mistet en av mine nærmeste venninner under massakren på Utøya. Brått ble jeg fire år eldre …
– Av og til kan jeg fremdeles kjenne på angsten som grep meg, men jeg har lært å bevege meg videre.
– Mamma og pappa har vist mine to eldre søsken og meg at det å gråte også kan være en styrke. I mitt barndomshjem gråter vi av alt fra «Tore på sporet» til «Master Chef», sier hun og ler godt.
– Vi er litt smågale på en god måte.
Les også: Musikal-artisten Espen Grjotheim (46) bor sammen med fem jenter
Vrimmel av følelser
For Sanne er noe av det beste ved å stå på scenen å kjenne responsen fra publikum.
– Det skapes et vrimmel av følelser som på magisk vis roer nervene mine, sanser hun.
Roen ser også ut til å bli skapt under intervjuet.
– Jeg tar ingenting for gitt. Pål og jeg er bevisste på at du selv må yte for å skape, men det hender jeg «pusher» meg vel hardt. Det er når stressnivået blir altfor høyt at angsten dukker opp, en følelse av å bli paralysert.
– Men, som sagt, jeg vet å takle det. Noen ganger tror jeg derimot at du bør omfavne mørket for å se lyset. Gjerne med litt mørk humor. Jeg liker å tøyse og tulle.
Les også: (+) Det har alltid handlet om mamma. Hennes problemer, hennes smerte, hennes sorg. Nå er det nok
Savner bestevenninnen
Sanne er en selvlært artist.
– Som barn var jeg hyperaktiv. Derfor meldte mamma meg inn i en teatergruppe. Jeg skjønte tidlig at «dette var noe jeg ville drive med», selv om det er et sårbart valg.
Jenta med «den gamle sjelen» er ikke den som flagger at hun er sikret ulike, store roller på Folketeatret både før og etter jul. Når vi nevner det, innrømmer hun:
– For trygghetssøkende meg, er det en takknemlig visshet.
– Men – det viktigste i mitt liv er de fine kjernemenneskene mine. Med blant dem hører også Renate, bestevenninnen siden vi var to år. Jeg prøver å overtale henne til å flytte til Jeløya med kjæresten. Slik at vi igjen kan bli naboer.
