Rune Larsen om ungdomstiden, tro og skråsikkerhet
Lærer Samdal så problemet Rune slet med. Han blir fortsatt rørt av måten hun løste det på
Med alderen har Rune Larsen mistet evnen til å se ting i svart/hvitt. Selv om det gjør livet vanskeligere, er det en utvikling han er glad for.
Rune Larsen (75) fikler med gullkorset han har rundt halsen. Vi snakker om tro. Og om tvil.
– Jeg klarer ikke lenger være så veldig skråsikker som jeg en gang var.
Rune Larsen, artist, programleder, grammofonplatedirektør og, gjennom to mannsaldre snart, videreformidler av «Det glade budskap» i ord og toner, slipper gullkorset.
– I dag ser jeg nok begge sider av en sak på en helt annen måte enn jeg gjorde før, sier han, før munnen tar form av et skrått smil.
– Hvis en yngre utgave av meg selv hadde møtt meg i dag, ville han nok opplevd meg som veik. Med alder og erfaring følger kanskje ikke alltid klokskap, men mangel på skråsikkerhet gjør seg nok mer gjeldende. Det er i hvert fall min erfaring.
Hjemme hos Rune Larsen
Vi er høyt, høyt over Bergen, i Starefossveien, nærmere bestemt i «mancaven» til Rune Larsen.
I den ene enden står et stort skrivebord, omgitt av rader med forretningsmessige ringpermer, men her er også overraskende mange hyllemeter med klassiske «guttebøker» som for eksempel Hardyguttene, diverse fantasylitteratur og uendelig mange tegneserier, både av gammel og nyere årgang.
Født 8. august 1948 i Bergen.
Gift med Anne Veddeng.
Tre barn fra tidligere ekteskap,
syv barnebarn og to oldebarn.
Startet sin musikkarriere som 16-åring. Har spilt inn godt over 20
soloalbum, og like mange sammen
med andre. Har ledet en rekke
TV-programmer, blant annet
Lollipop, Absolutt norsk og sist Nystemt i Nøsteboden.
Rommets prydmøbel er utvilsomt en diger jukeboks av merket Wurlitzer, smekkfull av singler fra sent 50-tall og tidlig 60-tall, det som må kalles Larsens gullalder, etter at rock’n’roll ble stuerent og før popen ble for progressiv.
Mellom innrammede sølv-, gull- og platinaplater henger bilder av Larsen i møte med ungdomshelter som Cliff Richard, Paul Anka og Neil Sedaka, og samarbeidspartnere som Sissel Kyrkjebø, Tor Endresen og Ylvis.
Og midt i det hele, en innrammet tekst som lyder: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre som man vil.»
– Jeg må innrømme at Kardemommeloven har vært et slags mantra i livet, sier han.
– Det er ikke den verste livsfilosofien man kan ha?
– Nei, sier Larsen, og rister på hodet for å understreke det, før han forteller at nettopp Folk og røvere i Kardemommeby var viktig for ham helt i starten i karrieren, riktig nok ganske ufrivillig.
Unge Larsen var allerede fra førskolealder kjent for å være litt av en sangfugl, og nå ble han bedt om å opptre på et arrangement på skolen.
8-åringen som hadde stått foran speilet og latet som om han var Elvis og Tommy Steele, så for seg dundrende suksess og gjetord som «Sandvikens nye rockestjerne». Helt slik gikk det ikke.
– Jeg skulle synge Politimester Bastians vise og fikk papphatt på hodet og pute på magen. Da publikum lo, skjønte jeg ikke hvorfor, men så oppdaget jeg til min forferdelse at puten hadde begynt å skli nedover.
– Jeg stivnet fullstendig, men lærte samtidig noe jeg har hatt glede av gjennom hele min karriere: Å få folk til å le er minst like viktig som å få dem til å gråte.
Vokste opp i Bergen
Larsen er en «vaskeekte tjuagutt». Han vokste opp rundt omkring i Bergen sentrum, og beskriver barndommen som uproblematisk og lykkelig. Er det egentlig mulig?
– Den gang het det erting, ikke mobbing. Og jeg ble ertet siden jeg hadde briller. Minus ti på begge øynene.
– Altså solide colabunner?
– Ja. Og de oppdaget ikke at jeg var nærsynt før jeg begynte på skolen. Jeg husker at jeg så en Far til fire-film på kino …
Han stopper opp og retter på seg selv:
– Eller riktigere, jeg hørte. Jeg husker at jeg hørte et tog som kom, men så bare noen uklare skygger på lerretet.
– Jeg trodde alle hadde det sånn. Så, jo, jeg ble kalt Brille-Jesus og sånt. Men det varte heldigvis ikke så lenge.
Larsen var heldig som hadde en smart klasseforstander. Alle så opp til frøken Samdal, ja, selv de tøffeste guttene i klassen mente at hun aldri kunne si eller gjøre noe feil. Hun så problemet Rune slet med, og valgte å løse det på en oppfinnsom og effektiv måte.
– Jeg husker det som om det skulle vært i går. Døren gikk opp, og inn i klasserommet kom frøken Samdal – med akkurat samme briller som meg! Fra da av var det slutt på ertingen. Nå var plutselig briller liksom kult. Å, jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker på dette. Det var virkelig stort. Ja, helt enormt.
Damekontakt som popsanger
Da Larsen var 16 år gammel, var han med i en talentkonkurranse på TV og fikk etterpå tilbud om å bli vokalist i bergensbandet The Stringers. Da fikk han erfare noe mange gutter både før og etter ham også har erfart.
– Jo, å være popsanger har nok en viss verdi når det gjelder å komme i kontakt med damer. Men jeg var bare 16, og mye yngre enn de andre i orkesteret. Det var slett ikke uvanlig at vi spilte på steder jeg var for ung til å komme inn på.
– Så de første årene sto du mer på sidelinjen?
Larsen smiler og nikker.
– Det kan du godt si.
I tiden som fulgte kom en jevn strøm av plateutgivelser, konserter og TV-opptredener fra Larsen, med fenomenet Lollipop som et høydepunkt.
Programmene, som ble sendt på TV i fire sesonger fra 1989 og frem til 2009, var rene overflødighetshornet av uskyldig årgangspop og slo overraskende bredt an. På det meste samlet nærmere 1,3 millioner seg foran TV-skjermene – og ikke alle for å mimre.
– Det som overrasket mest, var at Lollipop slo så godt an hos unge folk som var altfor unge til å huske 50- og 60-tallet. Og så fikk vi tilbakemeldinger som gikk på at folk syntes det var trivelig å se på fordi det så ut som om vi virkelig hadde det moro.
– Og det hadde dere?
Larsen nikker sakte.
– Å, ja. Det hadde vi. Virkelig.
Les også: Sputnik om kona: – Hemmeligheten vår er å kline hver dag
Opptatt av Gandhi
Det henger liksom uløselig sammen. Navnet Rune Larsen og begrepet «gladkristen». Men når ble han troende? Var det en åpenbaring i unge år med himmelsk lys og jordiske rystelser som var utløsende? Å, nei. Larsens tilnærming til kristendommen er nok mye mer nøktern enn som så.
– Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av Jesus som person. Jeg trodde ikke han var Guds sønn, at han kunne gå på vannet og sto opp fra de døde og sånn, men det han sa og gjorde traff noe i meg.
– Kommer du fra et kristent hjem?
– Det er vanskelig å sette barndomshjemmet mitt i bås. Min far var preget av sin far som var kommunist, og som mente at kirken sto på den gale siden i klassekampen.
– Min mor, derimot, hadde en gudstro som resulterte i at både min søster og jeg lærte oss bordbønn og aftenbønn. Men hun var ingen kirkegjenger. Kirken var enten for de fine eller de veldig religiøse, og hun følte at hun ikke passet inn der.
Det gikk mange år før Larsen ble overbevist om at kristendommen var riktig for ham. Han forteller at som mange andre den gang var han sosialist, militærnekter og pasifist. Han var også ekstremt opptatt av Gandhi.
– Jeg syntes det var spennende at han, som var hinduist, sa at han aldri tok et steg uten at Jesus gikk med ham. Så da begynte jeg å lese Bibelen og fant gjenklang for mange av mine verdier.
– Da var det gjort, liksom?
– Å, nei. Jeg holdt en god intellektuell avstand lenge. Men så møtte jeg en jente som var aktiv i ungdomsorganisasjonen KFUK-KFUM – og etter litt frem og tilbake fant jeg en tro som jeg holder på den dag i dag.
Det var også et annet møte, noen år senere, som skulle få stor betydning for Rune Larsens tro.
Time Magazine hadde et stort oppslag om «The Jesus Revolution», og sommeren 1972 kom Larsen i kontakt med en amerikansk kristen gruppering som var helt annerledes enn alle andre kristne miljøer han tidligere hadde vært borti.
Sex-kult
Children of God ble stiftet av Moses David i 1968. Blandingen av datidens hippieidealer og en generell opposisjon til det etablerte gjorde at mange ble sjarmert og fascinert. Rune Larsen var en av dem.
– Jeg møtte en fyr som het Gideon, som hadde noen veldig interessante meninger. Jeg ba ham hjem til meg, og vi satt en hel natt og snakket sammen. Da morgenen kom, ville han at jeg skulle bli med dem videre til København. ‘Men jeg er gift og har barn her i Bergen’, sa jeg. Men da svarte han: ‘Du må elske Jesus mer enn familien’.
Children of God (CoG), fra 2010 kjent som The Family International (FI), er en svært radikal kristen vekkelses- og misjonsbevegelse grunnlagt i 1968 i USA av Moses David (David Berg, 1919–1994).
Tilhengerne ville videreføre det religiøse, kulturelle og politiske opprøret de mente at Jesus hadde påbegynt.
Et kontroversielt særtrekk ved Moses Davids forkynnelse var at kjærligheten mellom de kristne kunne uttrykkes seksuelt. Fra rundt 1974 ble de kvinnelige medlemmene oppfordret til flirty fishing, det vil si å sjekke opp menn som på denne måten skulle rekrutteres til CoG.
Kilde: Store norske leksikon
– Han mente du burde ofre dem for å bli kultmedlem?
Larsen nikker.
– Da ringte det noen varselklokker. Jeg må understreke her at jeg aldri hadde reist. Eller at jeg vurderte seriøst å bli med i Children of God. Men … de var veldig kule, og de snakket om Jesus på en helt ny måte.
– Det handlet om kjærlighet, glede og livslyst. I tillegg så de riktige ut, med hippieklær og blomster i håret og alt det der.
– Du skjønte ikke den gang at det var snakk om en slags sex-kult?
– Nei. Jeg tror det var senere dette «be a hooker for Jesus»-opplegget kom. Og da det ble kjent at lederen Moses David elsket sine disipler på mer enn én måte, førte det til at mange norske tilhengere forlot sekten.
– Det hele var veldig trist. Men møtet med Gideon er likevel en av de sterkeste åndelige opplevelsene jeg har hatt.
Les også: (+) Kirken forsvarer tradisjonene og har god plass til alle − men hvor blir alle av?
Den norske kirke
Det er Den norske kirke som er Larsens kirke i dag. Men hva tenker han om at kirken har endret standpunkt i forhold til kjernesaker som abort og homofili?
Larsen sukker tungt. Og tar seg god tid før han svarer.
– Vel, sier han, og tenker enda litt mer.
– Jeg mener det må gå en grense ett eller annet sted. Men hvor den grensen går, vet jeg ærlig talt ikke. Hadde du spurt meg for ti, tyve eller tredve år siden, ville jeg nok vært mye sikrere. Det er dette med at skråsikkerhet med årene endrer seg. Jeg synes dette er veldig vanskelige spørsmål.
Han flytter litt på seg igjen.
– Men, når det er sagt, er det viktig å huske på at kirken alltid har vært i forandring, og jeg mener nok heller ikke det samme i dag som jeg gjorde for 20 år siden.
– Har du noen gang følt deg fanget i ditt eget image?
– Vel, sier Larsen, og tar en liten tenkepause.
– Jeg sa en gang til en journalist at noen hadde plassert meg på en så høy pidestall at når jeg en gang faller, så er det langt ned.
– Plager det deg?
– Ja, litt. Jeg har aldri bedt om å bli plassert på en pidestall. Jeg er som alle andre mennesker, hverken mer eller mindre. Jeg husker et annet intervju, der journalisten presenterte meg nærmest som en vandrende helgen. Det var liksom ikke måte på alt det gode jeg brukte livet mitt til – ifølge ham.
– Det var svært ufrivillig imagebygging og virkelig ikke hyggelig lesning. Så siden den gang har jeg alltid insistert på at jeg må få lese gjennom intervjuer før de blir publisert.
Giftet seg med Anne Veddeng
I august i fjor giftet Larsen seg på nytt, med legen Anne Veddeng, som han også har jobbet tett sammen med både før og etter at de sa «ja» til hverandre i vitners nærvær.
– Hvis jeg ikke hadde møtt henne, hadde jeg neppe gått i studio for å spille inn flere album. De beste albumene jeg har laget, har faktisk kommet etter at jeg egentlig var ferdig med å spille inn musikk. Vi møttes gjennom musikken, og jeg tror at hun, med hennes bakgrunn fra klassisk musikk, har vært veldig bra for meg.
Det finnes dem som gir ham rett i det. Da albumet Evig ung … when you are old kom i 2021, mente Vårt Lands anmelder at Anne Veddeng blåser bort det som eventuelt måtte være av støv på Rune Larsen, og at selv om albumet «minner om en svunnen tid, er det også midt i tiden».
– Dere har jo også laget flere TV-programmer sammen?
– Vi har laget tre programmer i serien Nystemt i Nøsteboden på NRK, og responsen har vært overveldende. Hvis jeg skulle få lov å ønske meg noe, så er det at vi får mulighet til å lage flere.
Les også: Kim Wigaard og forloveden Marius: – Den første daten kunne fort blitt den siste
Rundet 75 år
Høyt over Bergen sentrum har formiddag blitt til ettermiddag. Larsen trives ved kjøkkenbenken, og har ofte middagen klar når Anne kommer hjem fra sykehuset.
Siden det ennå er en god stund før han skal i gang med den 23. utgaven av juleturneen Stille natt, hellig natt, sier han at han har godt med tid.
Apropos tid: 8. august passerte Rune Larsen en milepæl: Han rundet 75. Hvis han skulle gitt et råd til en 50 år yngre utgave av seg selv, hva ville det vært?
– Oi. Det er vanskelig. Hm … Jeg vet ikke hvilket råd jeg ville gitt, men jeg ville ikke gjort noe annerledes.
Nei. Ingenting.
– Hvorfor ikke?
Han smiler tilfreds.
– Da hadde jeg ikke vært den jeg er. Og jeg hadde heller ikke vært her jeg er i dag.
