STORT INTERVJU MED Robert Stoltenberg
– De hengte oss opp på knaggen. Jeg tror vi tenkte at: «Ja, ja, det er vel sånn de gjør på landet»
Robert Stoltenberg og tvillingbroren Harald fikk kultursjokk da de flyttet ut på landet som 9-åringer.
Det er tidlig morgen i Frognerparken. Ved et bord på Kafé Vigeland sitter Robert Stoltenberg (57) og styrker seg på en kaffe latte, for det er lange og travle dager for NRK-legenden høsten 2022 da dette intervjuet ble gjort.
Etter intervjuet med Her og Nå skal han og broren Harald Stoltenberg (57) sette seg på flyet til Stavanger for å snakke om sin nye bok «Turbotvillingene og den store kanonballkampen».
Kvelden i forveien har han spilt Roald Dahls barnebokkarakter «Miss Trunchbull» i Folketeatrets oppsetning av musikalen «Matilda».
– Det er en litt annerledes hverdag nå, og det er rart å jobbe kveld etter kveld i teatret. Jeg er mest vant til å jobbe fra ni til fire, og så hjem å slappe av. Jeg føler at dagen blir litt lang, for jeg går rundt og venter og er litt spent før jeg skal på scenen. Etter hvert som jeg spiller flere forestillinger, blir jeg nok mer vant til det, sier Robert, og tar en slurk av kaffen.
Musikalen «Matilda»
På TV har vi sett Robert i diverse parykker, proteser, kjoler eller løsskjegg i seersuksesser som «Borettslaget» og «Underholdningsavdelingen».
Født: 17. april 1965
Alder: 57 år
Yrke: Skuespiller og komiker
Bosted: Oslo
Kjæreste: Christian Grønvold (59)
Han regnes som en av Norges fremste karakterskuespillere, men ble likevel overrasket da han fikk telefonen med spørsmålet om å spille den slemme, kvinnelige rektoren «Miss Trunchbull».
Det er nemlig stor forskjell på TV og teater, og «Matilda» er Roberts debut på den profesjonelle teaterscenen. Oppsetningen hadde premiere 9. september i 2022 og dette intervjuet ble gjort i forbindelse med dette.
– Da jeg ble spurt, tenkte jeg først: «Uff a meg! ». Tidligere har jeg takket nei til slike tilbud, men så tenkte jeg at: «Dette må jeg bare prøve. Ellers kommer jeg til å angre når jeg sitter på gamlehjemmet». Jeg ble veldig pushet av noen rundt meg også, og skylder på dem hvis det hadde gått helt gærent, sier han og ler.
Har du kjent på nerver i forkant av premieren?
– Absolutt! Det kjenner jeg på hele tiden. Jeg kjenner på en prestasjonsangst i nesten alt jeg gjør. Jeg tror jeg er skrudd sammen sånn. Noen mennesker er litt mer «easy going» mens andre kanskje hausser seg opp mer. Hvis jeg hadde jobbet her på kafeen, hadde jeg sikkert hatt prestasjonsangst for å ikke huske bestillingen eller servere på feil måte. Når jeg først er sånn, får jeg heller bruke prestasjonsangsten til noe som jeg synes er litt gøy, da – nemlig å spille teater, sketsjer eller andre ting.
– Det er noe jeg må akseptere å leve med. Men det er slitsomt. At man ikke kunne ta det litt mer med ro, liksom? Herregud, sier han med et oppgitt smil.
Les også: (+) 15 år gammel tar Camilla Stoltenberg et valg som setter en støkk i foreldrene
Utenforskap og annerledeshet
Selv om prestasjonsangsten får kjørt seg litt i høst, er Robert glad for at han både får debutere som musikalartist og barnebokforfatter.
– Det er morsomt å utfordre seg selv og gjøre noe nytt, ikke bare det samme hele tiden. Det er det som er spennende med å leve, at det alltid er noe nytt og spennende å oppdage. Det gjelder på alle fronter i livet og i hverdagen.
– Jeg synes det er så gøy bare å gå rundt i byen og kikke på folk i mange timer! Da er det akkurat som om verden er en TV-skjerm. Det er så masse inntrykk at jeg ikke trenger å stå på scenen for å oppleve lykken i livet som fullendt, men det er fantastisk å få lov til å prøve ut forskjellige ting, smiler han.
56-åringen er ikke av typen som vanligvis sluker alt av musikaler, men akkurat «Matilda» traff Robert på en helt spesiell måte.
– Jeg elsker Roald Dahl, og «Matilda» er en av de beste musikalene jeg har sett noen gang. Da jeg så den første gang i London, ble jeg veldig rørt. Jeg satt nesten og felte en tåre. Fordi historien er så god. Den handler om utenforskap og et barn – Matilda – som ikke blir sett.
– Det jeg synes er fint med denne forestillingen er at det går an å identifisere seg med hovedrolleinnehaveren. Jeg har absolutt følt på utenforskap og annerledeshet selv, så der ser jeg noen fellestrekk med Matilda, sier han.
Les også: Sandra Lyng: – Jeg var bare 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig
«Turbotvillingene og den store kanonballkampen»
Det å føle seg annerledes er også temaet i boka «Turbotvillingene og den store kanonballkampen», som Robert og broren Harald har skrevet sammen.
Først hadde de tenkt til å skrive ren fiksjon, men fant etter hvert ut at det både var mye humor og et fint budskap som lå i deres egen opplevelse av å flytte fra Oslo til Fetsund som 9-åringer.
– Det var på en måte en litt røffere tone der ute på landet, så det ble et kultursjokk. Da vi kom dit, fikk vi spørsmålet: «Hva holder dere på med a, gutter? ». Så svarte vi at vi likte å spille teater. «Hm, det var spesiellt. Her speller vi ikke teater. Her speller vi kanonball», sa læreren.
– Jeg følte ikke at vi ble mobbet eller ertet, men jeg tror de så på oss som litt rare. «De snakker så pent», sa de. Pent? Jeg kommer fra Tveita, liksom. Snakket ikke så veldig pent, egentlig. Men det var en helt annen tone der, sier Robert, og setter fra seg kaffen.
Robert forteller videre at han tror de andre elevene tenkte «Hva skal vi gjøre med disse snåle gutta?».
– Det kulminerte i at de hengte oss opp på knaggen ute i gangen på skolen, så vi ble hengende der og dingle. Jeg tror vi tenkte mer sånn: «Ja, ja, det er vel sånn de gjør på landet». Jeg kan ikke huske det som noe veldig traumatisk. Noen ganger har jeg tenkt: «Var det sant? Ble vi virkelig hengt opp på knaggen? ». Men det har jeg fått det verifisert av noen som gikk sammen med oss på skolen.
Les også: (+) Meldingene fra barnehage og skole ble stadig mer bekymringsfulle. Til slutt fant vi endelig ut hva som var galt
Vokste opp i Fetsund
Sammen med tvillingbroren Harald, har Robert fått frisket opp mange minner fra skoletiden i Fetsund.
– Det var artig å begynne å grave litt i vår egen barndom. Fordi man er brødre krangler man veldig mye, men når vi skrev denne boka hadde vi det egentlig mye hyggeligere sammen. Vi skrev annethvert kapittel, og det var moro å skrive sånn, smiler han.
Opp gjennom oppveksten fortsatte tvillingbrødrene å skille seg ut. På ungdomsskolen sendte de inn i en kassett med et hjemmelaget radioprogram til NRK, og senere pendlet de fra Fetsund til Marienlyst for å lage radio på ekte – mens vennene deres på landet fikk seg ekstrajobb på Domus.
– Igjen var det store kontraster mellom livet på landet og det vi opplevde inne i byen på NRK. Rett bortenfor kontoret til radioprogrammet vårt – «Ungdommens radioavis» – hadde Erik Bye kontor. Det var storheter som Dan Børge Akerø og Ivar Dyrhaug i gangene der, og noen ganger fikk vi stå og prate med dem.
– Det var på en måte som å komme inn i en voksenverden, og jeg ble jo starstruck. Men jeg tror vennene våre på videregående var mer sånn: «Å ja. Dere gjør det, ja? ». Det var ikke sånn at vi fikk noe kjempekred i vennegjengen av den grunn. Det var vår hobby og jobb. Vennene våre hadde sine ting, forklarer han.
Les også: Åpenhjertig Marit Bjørgen: – Det var uvant. Jeg slet med å komme meg ut
Programledere i «Panorama»
I 1990 tok Robert og Harald steget over til TV. Som programledere i NRKs ungdomsprogram «Panorama» intervjuet de verdensstjerner som Kylie Minogue, Tanita Tikaram og New Kids On The Block – og tvillingbrødrene ble selv store stjerner her hjemme.
– Det var jo egentlig det vi hadde drømt om. Det rare er at alle går rundt og drømmer om å bli kjente og berømte. Det er kanskje et dypere behov man har for å bli sett og likt. Men det er ikke den måten du blir et helt menneske på, tror jeg.
– For oss var det ikke så gøy å bli gjenkjent som vi hadde trodd. Ofte er det sånn at veien mot målet er morsommere enn det å plutselig stå der. Å oppleve suksess krever at du er ganske sterk. Det å bare gli inn i mengden har også sine store fordeler, mener han.
Etter «Panorama»-suksessen gikk brødrene ulike veier. Mens Harald flyttet til Danmark, begynte Robert på TV-regilinjen i Lillehammer – og i årene som fulgte jobbet han bak kamera i NRK.
I programmet «Åpen post» var han kollega med Harald Eia, som sa: «Du skal ikke komme deg foran kamera igjen da, Robert? ». «Kanskje det», svarte Robert – og ikke så lenge etter var han ikledd parykker og kostymer i humorprogrammet «Copacabana». Han fulgte opp med TV-serien «Café», og gikk samtidig svanger med en helt ny og spennende idé.
– Jeg hadde lenge hatt lyst til å lage humorsketsjer satt inn i et borettslag, og nevnte ideen for regissør Marit Åslein. «Hvorfor har du ikke nevnt dette før?», sa hun – og så bare kastet vi om på planene og puttet noen av «Café»-sketsjene inn i et borettslag. Dette skjedde bare to-tre uker før vi gikk i opptak, så alt gikk veldig kjapt. Vi fant et borettslag i hurten og styrten, og sånn ble TV-serien «Borettslaget» til, forteller han.
Kjæresten Christian Grønvold
Våren 2002 benket det norske folk seg foran TV for å få med seg beboerne i Tertitten borettslag – Roy Narvestad, Linda Johansen, Piirka og Yngve Freiholt – alle spilt av Robert. Så mange som 1,2 millioner nordmenn fulgte med på det meste, og «Borettslaget» ga komikeren superstjernestatus over natta.
– Jeg ble tatt på senga av suksessen. Det var egentlig det jeg hadde drømt om, på samme måte som jeg opplevde med «Panorama» 12 år tidligere. Det er rart det der. Jeg var egentlig veldig fornøyd med «Copacabana» og «Café», som ikke var i nærheten av den suksessen som «Borettslaget» ble. Men når det blir for massivt, slår det litt annerledes inn på meg. Etter «Borettslaget» kom det masse tilbud, og jeg tenkte: «Herr-lig-het! Det var da voldsomt», sier han.
På denne tiden var Robert så populær at han sjelden fikk gå i fred på gata.
– Man blir vant til det også, men samboeren min syntes det kunne bli litt mye noen ganger. Jeg husker vi sto på flyplassen på Evenes og folk kom bort og sa: «E det ikke hain Robert? Kom og se på hain!» De trodde omtrent at jeg var et TV-bilde, skjønner du? Etter «Borettslaget» var det veldig mye, men nå synes jeg det bare er gøy å bli gjenkjent. Kanskje fordi det ikke er så mye av det lenger, ler han.
Selv om karrieren har ført til kaotiske tilstander, har privatlivet til Robert bestått av en trygg og langvarig stamme. Vennegjengen fra både videregående og regilinjen på Lillehammer er fortsatt blant dem han anser som sine aller nærmeste. Han har vært sammen med kjæresten Christian Grønvold i 33 år, og har et nært og godt forhold til familien sin.
– Jeg er glad for at jeg har tatt vare på vennskap, samboerforhold og familierelasjoner underveis. Det setter jeg bare mer og mer pris på. Da jeg var yngre var jeg så opptatt av å lykkes, skulle bli kjent og få det til at man på en måte var jobben sin. Heldigvis oppdaget jeg at jobben er en del av meg, men overhodet ikke alt.
– Det er lett å bli utrolig selvopptatt i denne type jobb, at alt liksom er på død og liv. Nei, det er ikke det. Når du står oppe i en suksess som «Borettslaget», er det godt å komme hjem og si: «Skal vi ha kjøttkaker eller stekt laks til middag i dag?» – å kunne snakke om helt vanlige ting.
– For alt er egentlig veldig forgjengelig. Det skjer der og da, men så går det fort over. Ser man større på det, er man jo bare bitte små blaff i det store bildet, mener han.
Les også: (+) Esben Esther og Elsa fant den store kjærligheten: – Sjokkerende at mange blir så aggressive
«Borettslaget» tilbake på TV
Robert har et avslappet forhold til jubileer, men synes det rart å tenke på at det har gått 20 år siden «Borettslaget» først ble vist på TV. Etter å ha vært borte fra NRKs strømmetjenester, kommer den populære TV-serien nå tilbake på nett – til glede for fansen.
Kommer vi noen gang til å få se helt nye episoder av «Borettslaget» på TV igjen?
– Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje ikke det. Kanskje det bare skal få være der. Det kunne ha vært morsomt å lage en sånn: «Hva skjedde med dem egentlig?».
– Eller du, vet du hva vi kunne gjort? Det har jeg ikke tenkt på før nå, men «Jul i Borettslaget» går jo på TV hvert år. Kunne vi ikke laget en sånn 40 minutters «Jul i Borettslaget – 20 år etterpå», da? Det hadde vært gøy!
– Enig! Og hva skjedde egentlig med beboerne i Tertitten?
– Den eneste jeg tenker på av og til er Linda med hunden Tommy. Her om dagen tenkte jeg: «Kanskje Linda Johansen har fått Alzheimer?». Uten å gjøre narr av noen kan man jo bruke TV-serier til å sette ting på kartet. Ellers har jeg ikke tenkt så mye på de andre i «Borettslaget», når jeg tenker meg om. Nei, kanskje det ikke var noen god idé allikevel, avslutter Robert med et smil.