Pål André Helland fra «Mesternes mester»
– Barna mine har ikke gjort noe for å fortjene en sur pappa
«Mesternes mester»-deltageren Pål André Helland måtte gi opp fotballdrømmen da kroppen sa stopp. At han var blitt pappa da han satte punktum, gjorde skuffelsen lettere å bære.
Når vi møter fotballspilleren Pål André Helland (34), har det gått et halvår siden den tårevåte avskjeden med idretten som har vært store deler av livet hans.
Fotballdrømmen endte ikke som han hadde håpet, og ved karrierens punktum sto han igjen med langt færre spilte kamper enn han selv skulle ønske.
– Å si at jeg har slitt med skader, er en underdrivelse. Før jeg gikk fra Rosenborg til Lillestrøm, fikk jeg tall på at jeg hadde gjennomført 57 MR-undersøkelser i trommel. Det vil si at jeg har ligget samlet et døgn i den trommelen. Jeg skulle gjerne vært det foruten, forteller «Mesternes mester»-deltageren.
Utallige strekkskader
Det begynte med en leggskade som 16-åring. Siden måtte han under kniven for å fikse knær, akilles, arm, brukne ben og skadde skuldre. Det var likevel ikke de store skadene som var mest ødeleggende, det var de utallige strekkskadene.
Lidenskapen for idretten, og laget, holdt ham imidlertid oppe. Tanken på å gi seg streifet ham ikke.
– Det var mange tunge stunder. Det første døgnet etter at man blir skadet – igjen – blir man nesten litt depressiv. Så går du fra å være lei deg og synes synd på deg selv, til å bli forbanna og sint. Det brukte jeg som en motivasjon i opptreningsfasen. Jeg greide å bruke det sinnet til noe bra, forteller Pål André, og legger til:
– Så bygger det karakter også. Å ha vært gjennom de følelsene gjør noe med deg.
Av og til kverner tankene rundt det som kunne vært. Hvor langt han kunne nådd om kroppen ikke hadde sagt stopp. Følelsen av å ha noe uoppgjort sitter fortsatt i kroppen.
– Det jeg sliter mest med er at jeg fikk spilt færre fotballkamper enn jeg ønsket. Jeg kunne spilt 150–200 flere kamper. I stedet gikk den tiden bort på å trene seg opp igjen i gymmen. Så spekulerer jeg jo i hva jeg kunne oppnådd om jeg aldri hadde blitt skadet, men det blir jo nettopp bare spekulasjoner.
Pål André evner også å se det positive med skademarerittet.
– Det gjorde at jeg fikk spille fotball i favorittklubben min Rosenborg i store deler av karrieren min. Jeg følte jeg var på verdens beste plass. Jeg spilte fotball, samtidig som jeg representerte både familie og venner, slekt og hele byen min.
– Jeg fikk også spille landskamper – og oppnådde dermed to av de tre drømmene jeg hadde satt meg. Hadde jeg holdt meg skadefri, kunne jeg blitt solgt til utlandet i stedet. Det er ikke sikkert det hadde vært like gøy, selv om Arsenal lenge var en del av drømmen.
Les også: (+) Maren Lundbys nye liv: – Jeg skifter nesten personlighet
Samboeren Linn Lyngmo
På et tidspunkt i karrieren ble motgangen lettere å bære. Skadene var ikke noe nytt i Hellands fotball-liv, men livet som helhet ble totalforvandlet da han og samboeren Linn Lyngmo fikk en sønn i 2017. I 2021 fikk de også en datter sammen.
– Hadde jeg en dårlig trening eller kamp, ødela det tidligere hele dagen min, frem til neste trening – når jeg hadde muligheten til å rette opp igjen. Men barna mine har ikke gjort noe for å fortjene en sur pappa. Da jeg kom hjem og ble møtt av en god klem og noen som ropte på «pappa», greide jeg å legge det fra meg, forteller Pål André med et tankefullt smil.
– Jeg vil at barna skal få beholde den naive troen på at pappa er en superhelt, så lenge som mulig.
Les også: OL-gullet var ikke hans største seier i Lillehammer: – Vibeke har vært med meg i all ettertid
Viaplay-ekspert
Den tidligere eliteseriespilleren har i dag landet i livet etter topp- idretten. Men som Viaplay-ekspert og en del av støtteapparatet til OBOS-ligaklubben Ranheim, har han fortsatt en fot innenfor idretten i sitt hjerte.
– Når jeg teller opp spillere på trening og oppdager at det er oddetall, da blir jeg glad. Jeg blir som et barn igjen og blir med på banen. Jeg kunne tenkt meg å spille 7–8 år til, men valgte å gi meg på topp fremfor å klore meg fast i gamle meritter. Men det er fortsatt veldig artig å leke med ball når jeg får muligheten.
Like etter nyttår flyttet Pål André og familien tilbake til trønderhovedstaden etter flere år i Lillestrøm. Da avgjørelsen ble tatt, var det hensynet til sin lille familie som veide tyngst.
– Når du har to små barn, oppdager du at det er veldig greit med tilgang til familie og venner for å få kabalen til å gå opp. Både Linn og jeg er trøndere, og vi har begge alle våre nærmeste i Trondheim. Til nå har mye av ansvaret falt på Linn, og da blir det ikke alltid like god stemning, forteller Pål André lattermildt til en nikkende Linn.
– Hun har sagt det, at hadde hun den gangen visst det hun gjør i dag, hadde hun aldri i verden valgt å bli sammen med en fotballspiller!
Les også: Bjørn Einar Romøren: – Vi valgte å beholde og det følte vi var det eneste riktige valget
«Mesternes mester»
Det rakk så vidt å legge seg et tynt støvlag over konkurranseinstinktet før trønderen ble satt på prøve under knallharde øvelser i «Mesternes mester». Det ble en opplevelse han sent vil glemme.
– Det har vært sinnssykt rått. Momentet med å konkurrere igjen, prøve ting jeg ikke har prøvd før og kjenne på mestring og det motsatte av mestring – det har vært fantastisk. Jeg har blitt oppriktig glad i de andre deltagerne og satte pris på hver og en med sine helt særegne personlighetstrekk, sier Pål André med et bredt smil.
Så er det store spørsmålet om han greide å holde seg skadefri?
– Jeg gjorde nok ikke det. Det var nok en av grunnene til at jeg røk også. Jeg fikk en reaksjon i skulderen av å gjøre de tingene jeg aldri har gjort før. Jeg greide ikke å holde armen over hodet på grunn av smerter, så jeg forsto at jeg kom til å ryke da jeg hørte hvilken øvelse vi skulle gjøre. Det var litt bittert, men så er jo det også en del av gamet.
