Brutalt ærlig Øystein Pettersen: – Det var bunnpunktet. Og det triste er at det ikke endret på noe

– Bunnpunktet. Det var da jeg traff det.

Øystein Pettersen snakker ikke om da han gjorde det mye dårligere enn forventet under VM i Oslo. 

Eller om da han fikk plutselige hodesmerter på sykkeltur, og ble fløyet med helikopter til sykehuset med hjerneblødning. 

Nei, det er noe helt annet gullvinneren fra Vancouver-OL i 2010 tenker på. Han snakker om den gangen han kom hjem etter å ha vært borte lenge, og ble møtt av noe helt annet enn han sett for seg.

– Det rare, eller kanskje heller triste med det, var at jeg ikke tok tak i det. Selv om jeg visste at jeg burde, endret jeg ikke livsstil. I stedet gjorde jeg som de fleste andre gjør i slike situasjoner: håpet at det ville gå seg til.

Han rister på hodet.

– Vel, det ordnet seg jo, men jeg kan ikke si at det var min fortjeneste.

Deler med glede

Det er onsdag formiddag, og Øystein Pettersen har satt på kaffen i det gule huset høyt over Lillehammer. 

Han og familien bor like ved skogen og med kort vei inn til store, åpne vidder. Men det blir hverken ski-, løpe- eller sykkeltur i dag, for så snart han er ferdig med oss, venter flere Teams-møter, samt at han har lovet sønnen Sigurd å være hjemme når han kommer fra skolen. 

Og spesielt det siste står høyt på prioriteringslisten.

Hovedpersonen er akkurat som forventet: Blid og direkte, slik rundt en million seere har lært ham å kjenne gjennom suksess-serien «Team Pølsa». 

Han setter seg ved spisebordet i den åpne kjøkkenløsningen, flytter litt på boka «Myke bein» – som han i en bisetning nevner at nettopp er kommet fra trykkeriet.

– Tittelen er en beskrivelse av en person som har overskudd. Som har tid og ro. Omsorg og empati til å være til stede. En sånn type man har lyst å være, men som altfor mange av oss dessverre ikke får til å være, sier han.

Ideen til boktittelen kom da han en gang huket seg ved siden av en liten jente som ­lekte på gulvet, og hun ­spontant utbrøt: «Du har myke bein!».

– Det syntes jeg var en veldig fin beskrivelse.

Pettersen har, som de fleste som skriver den typen bøker, fått kritikk for å lansere selvfølgeligheter som løsninger på store problemer, og for å stå for en livsfilosofi på «kjøleskapsmagnet-nivå». 

Pettersen har hørt kritikken før, og nå legger han hodet litt på skakke og smiler skrått.

– Det jeg gjør, er å ta komplekse ting – dette har jeg fra idretten – og så bryter dem ned til overkommelige og forståelige enheter. Hvis noen mener det er dumt, er det helt greit for meg. Jeg har ikke behov for å late som om jeg er smartere enn jeg er. Når det gjelder bøkene og foredragene mine, så gir de meg mulighet til å dele det jeg tror på, det som jeg selv har opplevd at har en positiv effekt. Og det, deler jeg med glede.

Les også: Arman Surizehi om møtet med Hellstrøm: – Som å dra på koranskole igjen

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Tviler og gråter

Det er lett å skyte ned folk som serverer klisjeer av typen «Grip dagen» og «Ta en ting av gangen» som geniale oppskrifter på et lykkelig liv. 

Men hvis det skulle være tvil om Pettersens teorier og ideer virker i praksis, er det bare å sette seg i sofaen og se på «Team Pølsa» på NRK.

I serien er han en slags ­trener og inspirator for en gruppe ungdommer med ulike fysiske utfordringer som ­cerebral parese, blindhet og barnedemens, medfødt hjertefeil eller diverse syndromer. 

Målet er å utfordre dem til å bryte grenser, til å våge ting de har vært redde for – og som til slutt skal ende med at de går sprint-traseen fra Ski-VM i Granåsen.

– Da jeg ble spurt om å være med, var jeg veldig i tvil. Jeg har aldri vært program­leder på TV, og det finnes mange andre som virkelig har kompetanse på disse utfordringene. Men jeg tror poenget var at jeg, i likhet med ­del­tagerne, også skulle tørre å kaste meg ut i ukjent farvann.

– Deltagerne gjør ganske imponerende ting. Som å kjøre fort på ski uten syn, eller ­rappellere ned en fjellvegg når du knapt kan gå. Hva var den største utfordringen for deg?

– Jeg hadde noen fordeler. For det første visste jeg ikke hva jeg gikk til. For det andre hadde jeg liten eller ingen kunnskap om deltagernes utfordringer. Dette gjorde det faktisk lettere for meg å bli kjent med dem.

– Diagnosene deres kom ikke i veien?

– Nettopp. Med en gang du vet hva folk sliter med, skaper det lett begrensninger for hva du tror de faktisk kan gjøre. Min jobb var først og fremst å bygge laget, finne de enkeltes styrker, og så gjøre dem i stand til å gjennomføre oppgavene de fikk.

Serien viser at det slett ikke var lett for Pettersen. Han ­tviler. Han gråter. Han snakker ærlig om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom å ­inspirere og å presse. For ­flere av deltagerne vil virkelig ikke gjøre det de blir utfordret til.

– Rett som det var lurte jeg på om det jeg gjorde var innafor. Hvor mye skal man presse noen som åpenbart er livredd? Samtidig er det ­vanskelig å komme utenom at mestring kommer med en kostnad, og den kostnaden er motstand. Hvis du velger minste motstands vei hele tiden, går du glipp av mestring.

Inkludering og mangfold

Det er hevet over all tvil at deltagerne lærte mye, men det var også andre som gjorde det.

– Om jeg lærte noe? Å, ja. Det var mange ting. Det viktigste er kanskje at vi alle er ganske like. Vi kan ha ulike drømmer og ambisjoner, men vi har alle de samme grunnleggende behovene. Som å høre til. Å bli sett, respektert, verdsatt og inkludert. Jeg lærte også hvor viktig det er å se folk for hvem de er, i stedet for å se dem for de utfordringen de har.

Han tenker seg om.

– Vi var kanskje ikke helt klar over det da vi startet, men etter hvert ble det veldig tydelig at serien dreide seg mindre om å nå målet, altså å gjennomføre skirennet, og mer og mer om inkludering og mangfold. Og om raushet. Jeg opplever at vi er blitt en slags talspersoner for alle som føler seg litt utenfor, det bærer i hvert fall tilbakemeldingene vi har fått, preg av.

– Hvorfor tror du serien har truffet så bra akkurat nå?

– Vel …

Han flytter seg litt i stolen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

– Det er neppe hverken ­banebrytende eller nytenkende, men jeg tror suksessen skyldes at den treffer en nerve vi alle kjenner, enten vi bærer bagasjen på utsiden av kroppen eller inni. En annen ting er selvfølgelig at det blåser sterkt rent geopolitisk akkurat nå.

– All usikkerhet i verden gjør at folk søker noe trygt?

– Absolutt. At en serie som handler om noe så grunnleggende som å hjelpe hverandre og å tenke solidarisk, er noe mange har savnet, kanskje spesielt i en tid der veldig mye synes å være preget av en «what’s in it for me?»-tankegang. Det var forresten det vanligste spørsmålet da folk ble oppfordret til å komme for å heie frem Team Pølsa-gjengen under VM i Trondheim.

– Hva svarte du da?

– At vi trengte hjelp og støtte. Trengte noen som var villige til å heie på seks supermodige ungdommer. Og at det er en god følelse å gi noe til noen som virkelig trenger det. Sagt på en annen måte: Jeg tror ikke at noen av de 15 000 ­publikummerne som kom, ­følte at opplevelsen forringet hverdagen deres på noen måte.

Les også: (+) Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham

Klarer ikke å holde kjeft

Øystein Pettersen vokste opp i Groruddalen i Oslo, i et nabolag med så mange barn at de gjerne var 30 stykker – minst – på fotballbanen samtidig. 

Han var et veldig aktivt barn, som var bra, bevares, men som også kunne være en utfordring «på noen arenaer», som han sier.

– Jeg har aldri testet det, men jeg er helt sikker på at jeg ville blitt plassert i ADHD-båsen hvis jeg var ti år gammel i dag. Foreldresamtalene gikk ofte sånn: «Øystein er en hyggelig gutt, er flink faglig, men han klarer ikke å sitte stille og holde kjeft når han er ferdig med oppgavene sine!» Og det var jo helt sant.

– Tror du livet ditt hadde blitt lettere hvis du hadde blitt diagnostisert den gangen?

– Nei, nei, nei! Det er noe negativt knyttet til en sånn merkelapp. Jeg vil beskrive meg selv som «en glad og livlig gutt». Og problemet at jeg ikke å kunne sitte stille og å holde kjeft – det er jo nettopp de egenskapene jeg har levd av – og kommer til å leve av – hele livet. Men jeg har vært heldig, siden jeg har truffet en arena der dette nærmest er en superkraft.

– Er vi for kjappe til å dele ut «bokstavdiagnoser» til barn i dag?

– Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at vi er altfor raske til å sette hverandre i båser. Og altfor flinke til å akseptere båsen vi blir plassert i. Det finnes for eksempel mange som blir plassert i båsen merket «klassens klovn». Som har fått en rolle og har akseptert den, selv om de egentlig ikke trives i den.

Forringet kvaliteten

Om han snakker av egen ­erfaring? Sjansen er nok stor for det, ja. For hvem var det skigjengen hentet frem på pressekonferanser når ting gikk litt trått? De visste godt at «Pølsa» Pettersen kunne snu stemningen fra lunken til varm, på få sekunder.

– Det er nok riktig det der. Når det trengtes litt høyere ­volum eller litt løsere stemning, ble jeg dyttet foran. Og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, enten man er «klassens klovn» eller har fått tildelt en annen rolle. Og med en gang noen gjør et ærlig forsøk på å løsrive seg fra den rollen, så er mange veldig flinke til å si: «Hva er det du holder på med? Gå tilbake i båsen din!». Og så gjør man det, da.

– Følte du behov for å løs­rive deg?

– Nei, ikke egentlig. Men jeg har reflektert en del over at jeg bygget en slags merkevare rundt det å være blid og utadvendt – som nok noen ganger har forringet kvaliteten på det jeg gjorde i skisporet.

– Hva mener du?

– Altså, når du står på startstreken og speakeren sier noe om hvor mange cheeseburgere «Pølsa» Pettersen kan få ned, og folk ler, tar det litt av piffen fra killerinstinktet ditt. Så det er nok ikke alltid rollen min har spilt meg god.

Om «Pølsa»-kallenavnet, som han fikk fordi en medelev på videregående mente han minnet om en pølse når han trakk i kondomdress, har hatt noe av samme effekt tror han ikke.

– Altså, jeg har levd – og ­lever – godt med dette. Virkelig. Men jeg synes det er fint at jeg i TV-serien også får vist frem noe annet. Jeg er fortsatt Øystein, er fortsatt livlig og pratsom, men jeg har også ­andre sider.

– Apropos båser og merkelapper, er «følelsesmenneske» en merkelapp som passer på deg?

– Jeg er en gutt som har ­følelsene utenpå kroppen, og er ikke redd for å vise det. Jeg føler veldig mye, så da er det kanskje riktig? Men her er det viktig å understreke at følelser handler om mer enn at jeg ­gråter lett. Jeg er også veldig lett å begeistre. Jeg pleier å si at når det gjelder å vise følelser er jeg nok nær­mere et barn, enn en voksen som har lært seg sosial intel­ligens.

– Er det en god eller mindre god egenskap?

– Det kommer helt an på ­situasjonen. Eller arenaen.

Livredd – bokstavelig talt

Han har fortalt historien før. Hvordan det som skjedde denne oktoberdagen i 2021 kunne gått så fryktelig galt. 

Hvordan han nettopp hadde trykket på «send»-knappen og levert ­manuset til sin første bok til forlaget. Nå skulle han feire det med en to og en halv mils sykkeltur opp til Nordseter.

– Jeg tråkket i vei oppover. Alt var bra, men da jeg var kommet på toppen, var det som om noe eksploderte inni hodet mitt. Som om hjernen plutselig var altfor stor, eller kraniet altfor lite. Jeg burde selvfølgelig ha ringt etter hjelp der og da, men valgte heller å sykle hjem. Ren galskap, selvfølgelig.

Vel hjemme kastet han opp. Gikk og la seg. Kastet opp igjen, mens hodesmertene vedvarte. Så, endelig, tok han frem telefonen og ringte til – en kamerat.

– Jeg vet det høres dumt ut. Men kameraten min er lege, så han kom med en gang og ­kjørte meg til sykehuset. Jeg hadde knapt kommet ut av CT-skanneren før legen sa at det var en subaraknoidal blødning, altså en hjernehinne­blødning, og at jeg måtte fraktes til Oslo med helikopter ­øyeblikkelig. Og, siden jeg var bevisst, mente hun det kunne være lurt at jeg ringte kona mi.

Han gjorde det. Fikk sagt at han var glad i henne, uansett hvordan dette endte.

Og så, like etter at han hadde lagt på, ringte datteren Oda, som lurte på hvorfor han ikke var hjemme, slik de hadde avtalt om morgenen. Da tok han et stort og viktig valg: Å være ærlig.

– Jeg sa at jeg hadde havnet i litt trøbbel og kunne ikke love at jeg kom hjem igjen.

– Hvordan tok hun det?

– Hun var veldig i informasjonsmodus, som jeg også var.

– Eller i sjokk?

Han trekker på skuldrene.

– Uansett, da jeg la på, var jeg absolutt ikke i informasjonsmodus lenger. Da gråt jeg som jeg aldri hadde grått før. Eller siden.

Pettersen understreker at han er veldig klar over hvor heldig han har vært. 

Han forteller at omtrent førti prosent ikke overlever den typen ­hjerneblødning, at femogfemti prosent bruker lang tid på restituering, mens de resterende fem prosentene kommer fra det hele uten noen form for mén.

– At jeg var såpass ung og veltrent, har nok sikkert spilt inn. Men samtidig er jeg fullt klar over hvor utrolig heldig jeg har vært, sier han.

En sånn prøvelse er kanskje noe mange ville se på som et slags bunnpunkt i livet. Å sveve mellom liv og død, ­kjenne på de virkelig sterke følelsene, og virkelig forstå hva begreper som «livredd» betyr. 

Men hvis Pettersen skal rangere opp- og nedturene i ­livet sitt, er det en annen opplevelse som kommer helt ­nederst.

Les også: Emilie Skolmens sønn er oppkalt etter bestefar: – Å bli mor har endret meg fullstendig

Bunnpunktet

Han hadde gledet seg enormt. Sett det hele for seg som på film. Hvordan datteren Oda, som da var ett år gammel, og nettopp hadde lært å gå, skulle lykkelig og leende ta imot ham da han kom hjem etter flere måneder med trening og mesterskap. 

Da han åpnet ytterdøren, skulle lille Oda komme gående mot ham. Stolt – på egne ben.

Slik gikk det ikke.

– Det er en vond historie. Det var i 2013, og jeg hadde vært på høydetrening, deretter prøve-VM i Sotsji, og til slutt på VM i Val di Fiemme – jeg hadde altså vært borte lenge sammenhengende. Og i løpet av den tiden jeg ikke var hjemme, tok Oda sine første skritt. Jeg gledet meg virkelig til å komme hjem og så gjenforeningen for meg.

– Hva skjedde?

– Jeg åpnet døren, og Ellen kom mot meg, fulgt av Oda – som gjemte seg bak bena hennes. Jeg hadde rett og slett vært borte så lenge at hun ikke var trygg nok til å komme til meg. Det var bunnpunktet. Og det triste er at det ikke endret på noe. Ingenting. Jeg fortsatte med trening, mesterskap og reiser akkurat som før.

Han fikler med boken på bordet foran seg. Åpner den, kikker fraværende på et par sider, før han lukker den igjen.

– Det fornuftige å gjøre i en slik situasjon, er selvfølgelig å justere sin adferd. Men det gjør man sjelden. Jeg gjorde det i hvert fall ikke. Jeg kjørte på i samme tempo. Det var først da jeg ble kastet ut av skilands­laget at det skjedde noe. Så det var ikke min fortjeneste. Og selv om det var surt der og da, viste det seg å være det beste som kunne skje meg.

– Litt spesielt for en topp­idrettsutøver å si at det beste som har skjedd ham er å bli vraket fra landslaget?

Pettersen ler.

– Jo, men det er sant. Sånn er idretten fin. Hvis du ikke er god nok, er det rett og slett ikke plass til deg. Det er enkelt og greit å forholde seg til.

Han forteller at episoden med hjemkomsten til datteren satte en så kraftig støkk i ham at han siden har brukt den som en slags rettesnor. 

Og en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for ham.

– Jeg kan fylle opp kalenderen min nå også, men jeg har lært meg å sette strek.

– Så sjansen for en ny sesong av «Team Pølsa» er liten?

Pettersen kremter.

– Mange har sagt til meg at jeg var modig som takket ja til dette prosjektet, men jeg ser ikke på det som det – fordi jeg rett og slett ikke visste hva jeg gikk til. Hvor krevende det kom til å bli – også for meg. Hvis jeg sier «ja» til en sesong til nå, ja, da kan vi snakke om mot. Fordi jeg vet hva jeg går til.

– Så hva blir det?

– Hvis jeg får tilbud om det, vil jeg først spørre flokken min om hva de tenker. Selv om «Team Pølsa» er både ­givende og føles viktig, er det også ganske tids- og arbeidskrevende. Men hvis familien gir meg grønt lys, så vil jeg gjerne.

– Du har ingen barn som holder på å lære seg å gå i overskuelig fremtid, men det skjer jo andre viktige ting hjemme det også er ok å få med seg. Og man lærer vel så lenge som man lever?

Pettersen trekker den høyre munnviken opp igjen.

– Ja. Jeg håper i hvert fall det.