Olaug Bollestad
– Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen
Med støtte fra familien og gode venner har Olaug Bollestad kommet seg gjennom en tøff tid. Nå klarer hun endelig å se lysere på fremtiden.
Kom inn, vi må jo ha litt mat mens vi prater, sier Olaug Bollestad (62) mens hun svinser pratende rundt på kjøkkenet og legger siste hånd på verket: et bugnende lunsjbord med koselig servise.
Ektemannen Jan Frode har hjulpet til og setter seg godmodig ved siden av kona si. Eller «kånå si», som Olaug ville ha sagt eller skrevet på Instagramkontoen sin. Her omtaler hun dem som herr og fru Larkin, et ektepar de fleste litt opp i årene husker godt fra TV-serien «Livet med Larkins».
– Vær så god, forsyn dere. Det er mer enn nok mat, sier Olaug.
Det slo ned som en bombe i sommer da det ble kjent at Norges mest populære politiker hadde fått varsler mot seg fra noen hun jobber tett sammen med.
Varslene forble anonyme, og dermed umulig å forsvare seg mot. Etter en vond prosess gikk hun av som leder i KrF. Hun har vært åpen om at dette har vært en svært tøff tid for henne.
– Det startet den 30. mai, og da ble jeg sykemeldt i tre uker fra Stortinget. Etter de tre ukene har jeg vært sykemeldt uten lønn siden det å være leder i KrF er et frivillig verv. Men nå er jeg tilbake på jobb i Stortinget, og det har gått greit.
– Det er klart at det er rart å komme tilbake igjen og ikke være en del av det jeg har vært en del av før. Men samtidig er jeg skrudd sånn sammen at jeg tenker at det er sånn ting er nå, forteller hun.
Tar tid med omstilling
Olaug har bestemt seg – hun skal ikke bli bitter, og hun skal gjøre så godt hun kan det siste året på Stortinget. Hennes lojalitet ligger først fremst hos velgerne i Rogaland, som har valgt henne. Det er også derfor det var vanskelig å gi seg midt i perioden og ikke ved landsmøtet.
– Jeg kan ikke gå rundt å tenke at det skulle vært annerledes, det orker jeg ikke. På en måte har jeg hatt litt tid på meg til å omstille meg, men jeg har også innsett at det tar tid. Jeg ble nestleder allerede i 2013, så jeg har vært i partiledelsen i ti år, fortsetter hun.
Varslingen står i skarp kontrast til inntrykket folk flest har av henne. Men meningsmålingene som viser at hun er Norges mest populære politiker har hun ikke helt klart å forholde seg til.
– Jeg har ikke forstått det, men jeg er visst det. Det fine med Norge er at vanlige folk, som meg, kan bli politiker. Jeg er først og fremst mor, bestemor og kone, og det er de fleste politikere. Jeg var godt voksen da jeg kom inn i politikken, min identitet er i helsevesenet. Og kanskje ligger det noe der, at jeg har et langt arbeidsliv bak meg, også som leder, sier hun.
Hun tenker seg om, for dette berører kjernen av kritikken mot henne – hvordan hun oppleves som leder.
– Jeg er sånn som type som vil vite hva som skjer så jeg kan gjøre opp for meg, men siden varslingen er anonym, får jeg ikke det til nå. Ingenting er håndgripelig, og jeg bare slår ut i løse luften. Det er og vil alltid være det tyngste med denne situasjonen. Det baler jeg med fremdeles. De som kjenner meg vet at jeg ikke klarer å gå til sengs med noe uoppgjort, sier hun.
Les også: (+) Da Jan Frode kom ut, så Olaug det umiddelbart. Han merket ingenting og satte seg bak rattet
• Den 30. mai fikk Olaug Bollestad for første gang høre at nestleder Dag Inge Ulstein hadde fått reaksjoner på lederstilen hennes, og at han ikke ville stille til gjenvalg. Etter et møte med informasjon om anonym varsling i starten av juni ble Bollestad sykemeldt.
• Den 14. august kommer det frem i pressen at det har kommet varsler mot henne. Den 22. august annonserer Bollestad at hun trekker seg som leder i KrF etterfulgt av flere dager med uro i ledelsen.
• Dag Inge Ulstein er i dag leder i KrF.
De vanskelige nettene
Det var derfor sykemeldingen kom. Søvnen uteble. Hver natt kom tankene, de ble enda større og vanskeligere enn om dagen. Kvernet rundt og fant ingen løsning, dette var noe nytt og uvant for henne.
Hun har stått i mange, krevende situasjoner tidligere, både som ordfører og akuttsykepleier. Hun har alltid vært glad i å ta en heftig diskusjon ansikt til ansikt. Men uenighetene handlet alltid om sak.
Denne gangen gikk det på personligheten hennes, og at hun måtte være en annen enn den hun er. Plutselig måtte hun veie alt hun sa og gjorde, og ble usikker på seg selv.
– Jeg har vært veldig langt nede. Jeg har aldri visst at det var mulig å komme så langt ned i et mørke. Jeg orket ikke å gå ut og hente avisen en gang, og det var Jan Frode som gikk og handlet. Vi dro på hytta, og jeg isolerte meg. Siden dro vi i to uker til Syden med noen fine folk, men jeg delte ikke mye med dem, ikke da, forteller hun.
Trøsten i det hele er at hun har fått massiv støtte fra fjern og nær. Både blomster, meldinger og gaver. Folk har kommet bort på gaten og gitt henne en klapp på skuldra, en klem eller et håndtrykk og sagt varmende ord.
Noen få, nære venner har vært tett på. Det har betydd mye mer enn store og fagre ord i det offentlige ordskiftet. Det er likevel når hun snakker om barnas støtte at stemmen sprekker og tårene kommer.
– Vi har voksne unger, og det har vært sterkt å se den muren de har satt rundt oss. Da de var små var det vi som var den muren for dem, og nå var det deres tur. Så da har vi jo gjort noe rett, når de har en sånn omsorg for oss. Og det er det viktigste, sier hun og må ta en pause.
Les også: – Mamma klarte ikke å ta vare på meg, sier Olaug Bollestad
Pendlerleilighet i Oslo
Alle har en psykisk helse, og en slik krevende situasjon Olaug har stått i er ikke hverdagskost. Men det er i kriser man lærer mye, både om seg selv og andre. Det Olaug har lært er verdien av et varmt smil, en middagsinvitasjon eller å bade sammen uten å måtte si så mye. Bare være sammen. Og at noen av vennene hennes tålte å bli avvist og respekterte at hun ikke klarte å ta inn alle.
Den første uken hun var tilbake på jobb på Stortinget tok datteren med seg barnet sitt og bodde i pendlerleiligheten til Olaug for at hun skulle ha noen å komme hjem til. Å kunne få ligge inntil barnebarnet sitt og lese nattahistorier, flyttet fokuset og tankene over på noe annet, gjorde godt.
– Det betydde enormt mye for meg fordi jeg grudde meg til å komme tilbake, sier hun før stemmen sprekker.
Hun tørker tårer med servietten. Jan Frode ser bort på livsledsageren sin og er tydelig berørt, han også. Når en offentlig person står i en slik ekstrem situasjon preger det hele familien. Det er smertefullt å oppleve at den som står deg nærmest rammes så hardt.
Politikere har hardere hud enn oss andre, men de er like fullt bare mennesker, de også. Og de har mennesker med vanlige liv rundt seg.
– Jeg har vært sint. Det har pågått et så stygt spill, synes jeg. Det har vært det verste, å måtte sitte og se på hva som foregår og ikke kunne gjøre noen ting, sier Jan Frode.
– Det er dine ord, og ikke mine, sier Olaug.
– Ja, det er mine ord. Jeg har også tenkt på hvordan vi som voksne fremstår som forbilder for unge mennesker etter alt som har foregått, fortsetter han.
Det er tydelig at Jan Frode brenner inne med mange følelser og meninger om hvordan den siste tiden har vært.
Les også: Mímir Kristjánsson: – På et tidspunkt ble det problematisk for meg som barn
Tungt å være pårørende
– Hvordan har dette vært for deg?
– Det har vært helt forferdelig. Ungene, og jeg har måttet jobbe knallhardt for at hun ikke skulle gå helt over stupet, og det har vi klart. Vi har gjentatt om og om igjen at hun må spise, at hun må se fremover. At det vil gå over, sier han.
Det koster for de som står rundt, også. De pårørende, både i sykdom og i kriser, opplever slitasje. Det tar også tid å komme opp igjen etter at man har vært dypt nede.
– Å vise sårbarhet når man står i en tøff situasjon tenker jeg ikke er et tegn på svakhet. Jeg er opptatt av åpenhet og at vi skal snakke om hvordan arbeidslivet, krangler og uenighet påvirker oss. Vi er hele mennesker. Heldigvis har jeg fått blomster og meldinger med støttende ord fra mange kolleger, så det er ikke svart hvitt. Men det gjør noe med deg, sier Olaug.
I årenes løp har ekteparet bygget opp et godt naboskap, og hun blir myk i stemmen når hun beskriver omsorgen de har blitt møtt med.
– Det å investere tid i venner og et godt naboskap får du mangedoblet igjen den dagen du trenger gode folk rundt deg. Vi opplevde det da Jan Frode ble syk i 2000, og da han ble syk igjen i fjor. Og nå dette, de har kommet med hjemmebakte rundstykker og ferskpresset eplejuice på døren. Det er det åpenhet gir, fortsetter hun.
Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Juletradisjoner
Det å være sosial og ha folk rundt seg er viktig for ekteparet. I julen har de flere tradisjoner, og det starter med adventskalendere.
– Frem til for et par år siden var det barna mine som fikk, men nå lager bestemor til barnebarna sine. Det er veldig koselig. Noe annet som er veldig gøy, er at da barna mine var tenåringer, så sa de: «Skal vi ha den forferdelige duken under juletreet ?». Men nå har ungene spurt om jeg kan lage en sånn duk til dem, også, sier Olaug og smiler.
Selvsagt har hun ligget på alle fire og tegnet av formen på duken og sydd en til dem hver.
– I år kommer alle hjem til jul, og det blir veldig fint. Hvert år på lille julaften lager jeg en stor gryte med grøt, og da kan familie, venner og alle som vil komme og få en skål. Det er mandel i grøten og god stemning, det er ikke så nøye så lenge alle får plass. Det er noe av det hyggeligste vi gjør i julen, sier hun.
På julaften spiser de pinnekjøtt, og spesielt ungene er veldig opptatt av at tradisjonene holdes i hevd.
– Det skal være den og den maten, og det skal lukte jul. Juletreet skal også pyntes på samme måte, og hvert år baker jeg lefser, rundstykker og julegeiter. Også lager jeg julepølser og koker gomme til Jan Frode. Det aller viktigste er at de rundt meg er fornøyde, sier hun.
Olaug vet at ikke alle har det bra i julen, og det kan være ensomt og sårt for mange. Derfor har de åpnet hjemmet sitt i mange år.
– Det nytter ikke med fine sofaer om det ikke sitter folk i dem. Jeg ville lære barna mine at det er viktig å slippe inn andre mennesker, for alle har det ikke likt, sier hun.
Engasjementet tar hun med seg videre, uansett hvor hun ender.
Et liv etter Stortinget
62-åringen har allerede fått jobbtilbud, så hun vet at livet går videre. Hun vil vente til over jul med å snakke med folk, nå skal hun fokusere på å gjøre en god jobb der hun er. Men hun vet at det finnes et liv etter Stortinget, og hun har aldri tenkt at hun skal holde på en taburett for enhver pris.
– Jeg har sagt at de får gi beskjed når jeg har gjort nytta mi, og jeg hadde håpet at de skulle gjøre det og la meg runde av som leder ved et landsmøte. Men sånn ble det ikke, og jeg har lyst til å si at jeg beveger meg fremover. Jeg kan ikke tenke hva om og dersom atte, det hjelper meg ikke. Nå er verden sånn som den er, jeg går videre til det beste for meg og partiet, slår hun fast.
Olaug har strikket mye om nettene når hun ikke har fått sove. Etter hvert klarte hun også å lese bøker, som gjorde at hun fikk tankene over på noe annet. Litt etter litt klarte hun å finne tilbake til søvnen. Da kom også matlysten og kreftene.
– Jeg tok steg for steg tilbake til meg selv, og jeg er fremdeles på vei tilbake. Men jeg kommer nok aldri til å bli den samme igjen, det tror jeg ingen gjør etter å ha opplevd noe sånt. Men jeg er en dame som er hissig, også blir jeg ferdig med det. Jeg legger det bak meg. Neste oktober skal jeg flytte hjem, og da begynner et nytt kapittel, sier hun.
For Olaug har et stort engasjement og har fremdeles mye igjen å gi. Hun vet at hun vil gå på veggen hvis hun pensjonerer seg og bare skal gå hjemme sammen med Jan Frode.
– Jeg hadde nok drevet både Jan Frode og meg selv fra vettet om jeg ikke skulle brukt engasjementet mitt til noe. Jeg synes det er mye lettere å stille meg opp foran andre enn for meg selv. Som barn stilte jeg opp for de syke foreldrene mine, og siden har det vært pasienter, politiske saker og enkeltskjebner. Det vil jeg fortsette å gjøre, på en eller annen måte. Jeg trenger å være noe for andre, sier hun.
Hjemmet har bedt om en kommentar fra partiledelsen i Kristelig Folkeparti. Presseansvarlig, Astrid-Therese Theisen, har på vegne av partiet takket nei.
