De blå sidene
Jeg vet at de kommer til å protestere, men i år nekter jeg å feire jul med familien
Alt har gått i ett siden i sommer da min mann Lasse kom hjem og ga meg tidenes sjokkbeskjed. Denne julen må jeg tenke på meg selv.
I fjor jul var jeg gift. Da var både barn og barnebarn her, slik det har pleid å være. Men i år kjenner jeg at jeg ikke orker å møte julen.
Barna mine vet at jeg ikke har energi til å stelle i stand til jul i år, og det har de forståelse for. I år er jeg derfor invitert til Linda og hennes familie.
Linda og Andreas har vært rundt meg helt siden faren deres forlot meg for noen måneder siden, og det har vært godt å ha deres hjelp og oppmerksomhet.
Men jeg har ikke klart å si til dem at jeg har bestilt en reise til Lanzarote i julen. Der har vi feriert mange ganger tidligere, og jeg drar rett før julaften.
Jeg blir borte i to uker, for i år skal jeg hoppe over både julen og nyttårsfeiringen her hjemme.
Jeg må vekk. Jeg trenger ro, trenger å tenke over livet mitt og styre dagene etter mine egne behov.
Alt har gått i ett siden i sommer da mannen min kom hjem, la separasjonspapirene på bordet og fortalte meg om kvinnen han ikke kunne leve uten.
Det var som å få et slag i magen. Ordene hans sved langt inn i sjelen min, og jeg trodde knapt jeg hørte riktig. Lasse og jeg hadde holdt sammen i 30 år …
Les også (+): De voksne barna våre nektet å feire jul med oss
Må starte helt på nytt
Heldigvis fikk jeg mye sympati fra omverdenen. Jeg trengte hver lille prat jeg kunne få, jeg trengte trøst og enhver skulder jeg kunne gråte på. Familie og venner stilte opp.
For dem var det også helt uventet og uforståelig at Lasse hadde vært i stand til å gjøre dette bak ryggen min.
Barna følte at han ikke bare sviktet meg, men hele familien, og de hadde liten lyst til å prate med ham etter at han flyttet.
Nå vet jeg at de har kontakt med ham igjen, og at de også har hilst på henne. Det er noe jeg må svelge. Han er faren deres uansett, og han er bestefaren til barna deres. Jeg har ikke egentlig vært sint på henne.
Det er Lasse som har ødelagt ekteskapet vårt, det er han som kun har tenkt på seg selv.
Kanskje er det sant det han sa, at han er forelsket i henne og ikke glad i meg lenger. Men forelskelse går alltid over, det vet vi jo. Og er man heldig, går den over i varig kjærlighet.
Jeg trodde at det var sånn for Lasse og meg. Vi har fungert godt i hverdagen og tatt vare på hverandre.
Jeg ante ikke at noen der ute kunne være en trussel for oss og ekteskapet vårt. Sjokket var enormt.
Jeg bor fortsatt i huset vårt. Lasse flyttet rett inn til sin nye kvinne og mener vi kan vente med oppgjøret til jeg har fått orden i mitt indre kaos.
Han følte seg snill da han sa dette, det så jeg. Følte nok at han tok hensyn til meg, jeg skulle få tid til å fordøye sjokket han hadde gitt meg.
Jeg har innsett at huset må selges, jeg har hverken råd eller ork til å sitte med det. Men denne prosessen har jeg utsatt inntil videre. Det blir jo som å miste enda en viktig del av seg selv.
Alt innvendig i huset er formet etter våre reiser, våre ønsker og hvordan vi har utviklet smaken vår i årenes løp.
Vi har investert en del penger i badet og kjøkkenet, som nå er blitt slik jeg har ønsket meg det gjennom mange år. Nå skal jeg altså miste alt dette også.
Men på den annen side er det sannsynligvis best å bryte helt opp og starte på nytt. For ingenting vil bli det samme uansett, og alt jeg har delt med Lasse, sitter i veggene.
Det er slike ting jeg har behov for å tenke grundig igjennom når jeg nå reiser bort alene. Jeg trenger ro til å samle tankene mine og kjenne på følelsene mine, slik at jeg kan finne en vei å gå videre.
Inntil nå har jeg båret på et sinne jeg har pratet meg ut av.
Jeg er ikke sint lenger, det handler mer om nederlag og skuffelse. Og redsel for å være alene om fremtiden.
Lasse har vært rundt meg siden jeg var 20 år. Han er den personen i verden som kjenner meg best, både på godt og ondt. Ingen andre har fått komme så nær meg. Derfor føles det som et ekstra svik.
Han vet så mye om meg av privat karakter. Jeg har laget en liste for meg selv, hvor jeg spør: Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva vil skje videre? Hva føler jeg egentlig?
Det er nøkkelpunkter jeg selv må finne svar på, og derfor må jeg bort. Jeg trenger å ha fokus på meg selv og ikke bli forstyrret av andre.
Les også (+): Vi hadde nesten ingen juletradisjoner i vår familie. Nå har jeg fått en ny sjanse
Gleder meg
På Lanzarote er jeg godt kjent. Jeg vet hvor de hyggeligste restaurantene er, jeg er på hils med eierne, og jeg vet hvor de mest bortgjemte strendene er.
To uker er lenge, og det er første gang i mitt liv at jeg reiser alene, men jeg tror likevel at det kan bli en positiv opplevelse.
Jeg skal ta med meg bøker, jeg kan ringe hjem, jeg kan prate med fastboende, og jeg kan gå lange turer med musikk i ørene.
Jeg vet at Linda og Andreas vil protestere høylytt. Jeg vet de ikke vil like det jeg skal si, og prøve å overtale meg til å avbestille reisen min. De vil føle det trist at ikke de og deres familier er godt nok selskap for meg. Og hvordan kan jeg forlate barnebarna i julen?
De vil bli såret over at jeg velger dem bort, men jeg håper jeg vil klare å formidle at dette handler om egenomsorg. At de heller burde være stolte av meg fordi jeg gjør dette på egen hånd. At det er et ledd i en prosess jeg er nødt til å forholde meg til.
På mange måter er det et steg ut i realiteten for meg, det handler om at jeg må innse og godta at jeg nå står alene i livet uten Lasse ved min side. Jeg gleder meg til å reise. Jeg har tatt frem sommerkjolene mine.
Det skal bli godt med litt varme på kroppen. Og det skal bli godt å stå opp og legge seg i helt andre omgivelser.
Så får jeg satse på at Linda og Andreas vil ønske meg en god reise, og at de får en fin jul uten meg. Den ville blitt annerledes uansett, for tiden som har vært, kommer aldri tilbake.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
