Odd Nerdrum: – Et firkantet og moderne hus er ren forsøpling

Ta Munch-museet for eksempel, det er stygt det, sier Odd og vender hatten mot oss. For ikke å snakke om den raden med bygninger som står bak, hva er det de kaller den – strekkode, eller noe sånt?

Hvorfor må verden være så stygg at det er til å bli kvalm av?

De nye bygningene i Bjørvika ser jo ut som de er laget av en gjeng folk som går på steroider, juksemidler. Det hele er en trist parodi på Abu Dhabi, aldeles fryktelig.

Hemmeligheten

Odd fnyser og ser opp under hatten for å sjekke om vi bi­faller hans synspunkt. Han er vanskelig å få øyekontakt med.

Den store hattebremmen skjuler ansiktet, og kroppen er hyllet inn i en lang serk med en enda lengre sort frakk over.

Han fylte nylig 80 år, er far til syv barn som han har med to forskjellige kvinner, og enda flere barnebarn som han nesten har mistet tellingen på. Som barn vokste han opp i et høyborgerlig hjem med en hemmelighet ingen måtte få nyss om, nemlig den at han egentlig var det som datiden kalte en lausunge.

Far i huset var ikke far likevel, noe Odd først fikk vite i godt voksen ­alder. Stefaren var streng, og det vanket ofte slag. Odd følte seg langt fra høyt elsket.

Han begynte på Steinerskolen og ble beskrevet som et ensomt, men svært begavet barn av lærer og forfatter Jens Bjørneboe. Den unge skolegutten merket også selv at han ikke var som alle andre, uten at det plaget han noe videre.

Les også (+) Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling ble dømt til ti års fengsel for landssvik

Mitt sanne jeg

– Når hadde du sist på deg en dress? Han ser forbauset opp, men tar spørsmålet med fatning.

– Det var for et par år siden da jeg var i konserthuset for å høre en orkester-affære med filharmonien. Det var min sønn Øde som hadde bestilt billetter til min kone og meg så jeg måtte jo gå. Da kledde jeg meg i dress for å skjule meg, jeg ville ikke bli gjenkjent. Jeg var vettskremt ved tanken på å møte noen ansikter fra fortiden. Jeg er ikke spesielt sosial. Men her i min kones kafé, er jeg trygg. Jeg er meg selv og går i mitt vanlige antrekk, sier Odd med hen­visning til sin lange kjortel som har blitt hans varemerke, og sanne jeg.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Da han var ni år oppdaget han antikken og det gamle Hellas. Før det trodde han ­historien begynte med stein­alderen og så kom vikingtiden. Han ble overveldet da han fikk se hva de gamle grekerne hadde å by på av skjønnhet med sine vakre former, bygninger og kunst.

Da Halvor fortalte hemmeligheten, begynte foreldrene å gråte. Han må fortsatt...

– Jeg ble helt sjokkert, minnes Odd. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om dette. Selv på skolen i dag ­lærer elevene mer om vikingtiden enn om antikken, det forteller sitt og forklarer mye, mener han.

Ettertraktede

Mens han lar ordene strømme i ettertenksomt tempo, får Odd servert kullsvart kaffe av sin kone og benytter samtidig anledningen til å komme med en klagesang. Kona har vært altfor opptatt i det siste, ja faktisk så opptatt at han føler seg forsømt.

Middagene blir ikke servert like punktlig som før der hjemme, og det er jo av henne han har lært å spise regelmessig. Nå går alt over styr, påstår Odd og setter opp en forulempet mine.

– At jeg ikke er blitt syk er et mirakel, nå handler alt bare om denne kafeen.

Turid, som selv er både ­musiker og maler, kneiser med nakken og unnlater å svare sin ektemann. Paret har vært gift i over tredve år og har sønnene Bork og Øde og tvillingdøtrene Aftur og Myndin sammen. De spesielle navnene er det Odd som har gitt barna.

Bork er ikke så uvanlig, men Øde, Aftur og Myndin hadde ingen hørt om før. Odd synes det var vakre ord og fant først senere ut at Aftur betyr igjen på islandsk, mens Myndin betyr bilde. Øde viste seg å være navnet på en finsk konge fra middelalderen.

Familien Nerdrum bor på en stor eiendom ut mot havet utenfor Stavern der Odd har tegnet både det vakre hovedhuset, låven, atelieret og flere mindre bygninger. Hester og geiter gresser fredsommelig utenfor stuedøren og Odds elever kommer og går i skytteltrafikk over tunet.

Odd har alltid, og da mener vi alltid i de siste seksti årene, hatt ­elever boende hos seg. Nerdrumskolen er ettertraktet.

Les også: (+) Ofrene hans hadde én ting til felles. Bare Holly overlevde: – Jeg husker fortsatt hvordan han bar den tunge steinen som et lite barn i armene

Verdens største

Kona Turid Spildos kafé ligger vegg i vegg med det nye Nerdrum-museet i Stavern, og i museumsbutikken kan publikum kjøpe seg en Odd-kjortel om ønskelig.

Museet, som tidligere var en fyrstikkfabrikk, er blitt til et monument over det mange kaller Norges største maler, for ikke å snakke om verdens største nålevende maler, som gallerist Rolf Stavnem valgte å kalle Odd da han fikk æren av å stille ut mesterens bilder for et par år siden.

Mesteren selv liker imid­lertid å kalle seg en kitsch-­maler. I 1998 stiftet han kitsch-bevegelsen, en motbevegelse mot moderne kunst med fokus på figurative elementer til forskjell fra abstrakt moderne kunst.

Noen av kritikerne snudde straks på begrepet og omtalte bevegelsen som både gammeldags og litt harry. Kitsch var en benevnelse Odd ga seg selv etter å ha blitt skjelt ut i media for å ha hengt seg opp i for­tidens mestere som Rembrandt og Caravaggio fra 1600-tallet. Uansett hvor bra teknisk det var, var det å male figurativ som Odd Nerdrum bare såå passé, mente kritikerne.

Det moderne er så lett

– Det er rasistisk fra modernitetens side å rakke ned på det gamle, synes Odd.

– Det moderne er så lett, det gamle derimot, det er vanskelig det. Et firkantet moderne hus er ren forsøpling, et gammelt slott er jo mye vakrere, slår Odd fast.

Han betror oss at han av og til ser på Netflix, men da ene og alene på serier der det er noe vakkert å hvile blikket på som for eksempel Keiserinnen.

Den historiske serien om keiserinne Elisabeth av Østerrike med slotts-arkitektur, interiør og kostymer er en sann estetisk nytelse.

Men timer foran TV er sjelden kost. Odd foretrekker å arbeide fra han står opp til han legger seg. Og han foretrekker at hver dag er så lik den forrige som overhodet mulig, alt annet er forstyrrende.

Les også: (+) Maria Quisling sanei til alle intervjuer.Så banket Bjørn på døren

Pappi er så sterk

Odds arbeid handler om å bli bedre og enda bedre, for i motsetning til livet som har en slutt, kan kunsten å bli bedre aldri ta slutt.

– Å bli bedre er grunnen til at jeg står opp hver morgen. Det er det som driver meg, sier Odd.

– Pappi er så sterk, skyter datteren Aftur inn.

– Nei, jeg er ikke sterk i det hele tatt, jeg er svak og gråter jo for ingenting, svarer Odd.

– Pappi har en medfødt kraft til å gå helt opp i det han holder på med. Når han står opp om morgen har han et mål. Han tenker på det bildet han skal male og på det neste han skal få ferdig. Han fokuserer, er helt i seg selv og glemmer alt annet, forteller Aftur som sammen med moren står bak kafeen.

Det er Øde og moren som har vært pådriverne til det nye museet der Odds bilder skal henge i evig tid. Om han er fornøyd?

– Jeg synes det har blitt fint, svarer Odd.

Han bruker ikke ord som fornøyd, hver dag handler jo om å bli bedre. Til neste år vil han også fylle annen etasje i museet med bildene sine. Han har mer enn nok, kunstneren kan vise til en voldsom produksjon.

– Jeg har jo ikke gjort annet enn å arbeide i hele mitt liv.

Mer inkludert

Men det er ingen hemmelighet at Odd hele livet også har følt seg forfulgt. Han har lands­forvist seg selv flere ganger og bodd utenlands, blant annet flere år på Island. I perioder nektet han plent å snakke med pressen og takket nei da han ble tilbudt et professorat på Statens Kunstakademi fordi han ikke fikk sine betingelser oppfylt.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Og som om ikke det var nok, ble han brakt for ­retten anklaget for å ha solgt malerier uten å ha oppgitt korrekt inntekt på selvangivelsen. Det har vært ekstremt tøffe perioder.

Har han ønsket å bli mer ­inkludert i det gode selskap?

– Inkludert, sier Odd og ser forstyrret ut i luften. I hans munn klinger ordet nesten som et fremmedord.

– Det inkluderende sam­funnet finnes ikke, det er fult av betingelser. Inkluderingen er avhengig av synspunkter, mote, dresser og frisyre, nei takk. De elevene som kommer til meg er skuffet over denne verden, de vil være i den klassiske. Jeg vil ikke at elevene mine skal føle seg underlegne, heller at de lærer seg å bjeffe litt. Derfor underviser jeg dem også i filosofi. Jeg mener de unge er bedre rustet med filosofikunnskaper, sier Odd som selv sverger til Epikur.

– Epikur var en filosof som forholdt seg til glede og lyst med måtehold, det gjør jeg også, sier Odd som hverken drikker vin eller røyker, men som tar seg et glass konjakk hver kveld for å sikre en god natts søvn før en ny arbeidsdag atter gryr. Her finnes ingen fridager, bare syv arbeidsdager i uken.

Sårbarheten

Odds bilder omtales ofte som dystopiske verdensanskuelser. Det betyr et oppdiktet, frem­tidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dår­lige krefter har fått overtaket.

Han maler motiver som viser oss samfunn der menneskene er blitt fremmedgjort og overveldet av ødeleggende krefter. Mange vil si at han sånn sett lenge har vært forut for sin tid med tanke på alle kriger og naturkatastrofer som herjer i dag, og trolig vil kunsten hans overleve både av den grunn og ikke minst på grunn av hans maleriers tekniske overlegenheten. Men hva mener mesteren selv et godt kunstverk må ha for å overleve sin egen tid?

– Det må fange sårbarheten. Det berømte maleriet Syk pike av Edvard Munch vil alltid overleve fordi det fanger sårbarheten. Sårbarheten er noe alle vi mennesker har til felles, minner Odd oss på.

Aktuell i ny serie: 2. juledag, 26. desember, viser NRK både i nettspilleren NRK TV og på NRK1, de to ­første episodene i en serie om Odd Nerdrums liv. I doku­mentarserien følger vi virkeligheten rundt kunstneren og hans familie.

Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre