Familien levde ut drømmen sammen. Men livet hadde andre planer for én av dem
Britiske Nik og hans norske kone Maria levde drømmelivet i skogen med barna. Tragedien endret alt.
Når vi kjører inn på bondegården utenfor Kongsberg, piler en guttunge over den speilblanke holken. I fjøset rauter kuene ham i møte. Ut fra den minste bygningen kommer Nik Payne (49).
Engelskmannen, som vokste opp på en stor melkefarm i Chester utenfor Liverpool, er kledd for kulden; lag-på-lag med naturfibre i jordfarger.
Med et varmt smil hilser han på godt norsk – «velkommen til gards», en gård med regenerativt landbruk som han hjelper psykolog-venneparet i hovedhuset å drive.
I 2020, året etter at kona hans døde, ble dette familiens nye hjem. Han så seg nødt til å selge småbruket i nærheten, det idylliske stedet hvor NRK gjennom flere år fulgte ekteparet Vatne Payne og deres fire barn, dokumentarfilmen, «Ukjent landskap».
I fjor vant den storjuryens pris under Sundance Film Festival, og siden har folk over store deler av verden blitt grepet av familiens historie.
Fascinerte fikk vi se at de dyrket sin egen mat, barna hadde hjemmeundervisning, klatret barføtte i trær med øks, og liten og stor sov i samme seng.
På utradisjonelt vis levde det norsk/britiske ekteparet ut drømmen sin.
Men livet hadde andre planer for én av dem. Det endret alt.
Nærværet av Maria
– Jeg visste det øyeblikkelig, hun ville jeg gifte meg med, forteller Nik om da han kom i prat med Maria Vatne.
Det er 16 år siden de møttes på den solfylte Algarvekysten. Hun var lærerstudent og hilste på en felles venninne av dem. Seks år tidligere hadde Maria jobbet med hester på gården hennes. Nik arbeidet som småflypilot og dykker. Sammen med en kompis besøkte han moren sin i Portugal.
– «She´s nice», sa kompisen min. Maria var veldig lett å like, men jeg visste at for meg var det noe mer. «Kjærleik» var hennes yndlingsord. Hun så alltid det beste i andre. Kanskje fordi hun allerede hadde gjort et solid indre arbeid? Lenge før jeg ble bevisst på den slags. Maria var sterk og modig, min store kjærlighet, beskriver Nik henne beveget.
Vi har kommet oss inn i varmen, i stuen hvor tre luer henger til tørk på en snor over støpejernsovnen.
Idet han forteller om Maria, trenger den skarpe vintersolen inn gjennom de gardinfrie vinduene og treffer ham i øynene. Strålen blir stående som et lys i det grønne. Der og da føles det som en hilsen fra henne.
Selv om hun aldri bodd i huset, er kvinnen han prater om sterkt nærværende. I Nik, barna, de mange fotografiene som henger innrammede på veggene, og tegningene Freja (15), Falk (12) og Ulv (9) har laget og hengt opp til minne om en høyt elsket mamma og kone.
Mens sønnene leker ute, fortsetter enkemannen sin historie. Av barna er bare Freja med på samtalen. Den søte jenta sitter på en puff ved ovnen og lytter oppmerksomt til faren.
– Det gikk kjapt mellom Maria og meg. Seks uker etter at vi møttes, flyttet jeg til Norge. Seks måneder senere giftet vi oss. Da var vårt første felles barn på vei, Freja.
Han ser mot datteren. Uten å si mer deler de et smil.
Med seg inn i ekteskapet hadde Maria datteren Ronja (20). I dag bor hun i Oslo, men har nær kontakt med Nik og sine søsken.
– Maria og jeg hadde like verdier og en felles drøm: Å bo tett på naturen og mest mulig være selvforsynte. Et liv hvor rikdom ikke handler om å ha penger, men tid til hverandre. Sammen tok vi det spranget.
De kjøpte et gammelt småbruk, solgte bilen og sa opp jobbene sine.
– Det ble akkurat som vi hadde drømt om, et fantastisk liv, ser Nik tilbake.
– Av andre ble vi nok sett på som litt rare. Det var jo et uvanlig levesett, men vi oppfylte vårt ønske om å være mest mulig med hverandre og barna. Vi våknet når hanen gol og gledet oss over hver nye dag. Det var som et eventyr. Nesten for godt til å være sant.
Les også: Sven Nordin og kona Torhild Strand har tatt stort livsvalg: – Prosessen er i gang
Frejas drøm
I piloten skjulte det seg en dreven bonde. Nik er svært «handy». Sesongbasert er han også trefeller.
Maria hadde oppdrag som fotograf og startet en blogg om livet deres: «Wild & Free». Det var den som fikk filmskaperen til å ta kontakt, men det lå ikke i kortene at avslutningen på dokumentaren skulle bli dramatisk.
Vi kommer tilbake til det.
– De første årene levde vi uten stress, forteller Nik og gir et eksempel på friheten de nøt.
– Da Frejas jevnaldrende begynte på skolen, plukket jenta vår nylagte egg i hønsehuset, melket kyr og red på hesten. Takket være Maria, for med meg vil barna bare prate engelsk, var hjemmeundervisningen veldig bra. Alle barna lærte tidlig å lese og skrive.
I dag går guttene på Steinerskolen, Freja på kommunal ungdomsskole.
– Hun har toppkarakterer, avslører faren stolt av henne.
Vakre Freja tar beskjedent imot rosen, men legger ikke skjul på at å starte på skolen var tøft.
– Jeg pleide å kalle skolen for et «fengsel», nevner hun leende og viser til dokumentaren.
– I starten slet jeg med å tilpasse meg. Faglig var det greit. Problemet var å forstå hva de andre barna pratet om, som TV-programmer og «apper» jeg hverken hadde sett eller hørt om.
Familien har fremdeles ikke TV.
– Men vi har Netflix, skyter Nik inn.
– Det hender vi ser en film nå og da på PC-en.
Freja, som nå går i niende, fikk mobiltelefon da hun begynte på ungdomsskolen.
– Jeg tror det er bra for meg å sosialisere med flere mennesker, sier hun.
– Vi bor fremdeles litt avsides, og jeg er eneste jente i huset. Nei, jeg ser ikke lenger på skolen som et «fengsel», men våkner ikke like glad som jeg var uten vekkerklokke. Den er et «torturredskap», sier hun skøyeraktig.
Selv om de ler, ligger et alvor under. Nik vurderer å ta sønnene ut av skolen.
– Det er unormalt for naturbarn å leve i pakt med vekkerklokka, mener han.
Freja velger å bli værende på skolen.
– Jeg kunne ikke ha fått en bedre barndom. Vi var «frie og ville», understreker hun først.
– Min drøm som voksen er også å bo på et småbruk omgitt av dyr. Et sted hvor barna mine lever tett på naturen og lærer å respektere den.
Tankefull stryker hun hånden over den gylne pelsen til den ene av husets to brødre-katter.
– Men barna mine skal få velge om de vil gå på skolen eller ikke, føyer hun til.
Ny kjæreste
Da alvoret kom til småbruket, la ikke ekteparet skjul på det overfor barna. De mente det ville ruste dem å se at livet består av mer enn lyse dager.
– Enkelte ganger gråt mamma litt før hun sto opp, minnes Freja.
– Da trøstet vi barna henne.
40-årige Maria fikk i 2018 diagnosen livmorhalskreft med spredning til halsen, urinleder og lymfevev ved lunger, galleblære og magen.
– Etter at vi hjalp henne å barbere bort håret, kysset jeg henne på hodet og sa: «Du er like fin, mamma, selv om du er skalla».
Brødrene, som vi prater litt med etterpå, har langt færre klare minner om moren. Spesielt minstemann Ulv.
– Det er umulig å forklare hvordan det er å se noen du elsker visne bort foran øynene dine, sier Nik – og må kremte.
– Da døden kom tettere på, etter seks cellegiftkurer, var ikke Maria redd, men ville ikke forlate oss. Helt til det siste holdt hun fast ved håpet. Det ble aldri tid til å prate om mitt og barnas liv uten henne.
Som hva hun potensielt tenkte om at han fant seg en ny kjæreste.
– Hun ville nok ha sagt at det var greit, tror Nik. I skrivende stund er den sympatiske mannen fremdeles singel.
– Det er selvfølgelig ensomt til tider, innrømmer han.
– Jeg har nok blitt mer åpen for en kjæreste. Det handler ikke om at jeg er alenefar, det går helt fint. Barna gir meg stor glede. Vi har hjulpet hverandre i sorgen og nå med savnet.
Han ser spørrende mot Freja.
– Jeg er usikker på hvordan jeg vil reagere på en kjæreste, sier hun ærlig. På hennes rolige, sympatiske vis høres det likevel ikke fordømmende ut.
– Spesielt hvis den kjæresten flytter inn i huset. Mamma er jo fremdeles med oss.
Han nikker langsomt.
I et skatoll i det ene hjørnet av stuen har de laget en «minneplass». Rundt et bilde av Maria er det pyntet med kongler barna har plukket, nisser de har laget, kvister, en rosenkvarts, og en engel.
– Hver dag før vi spiser middag tenner vi et lys til ære for Maria, forteller Nik.
– Og på bursdagen til mamma baker vi gulrotkake og skriver kort, forteller Freja.
– Etterpå brenner vi alt i ovnen.
Les også (+): Jeg fant en bunke brev i bilen til mannen min. Innholdet endret alt
– Mamma er med oss
Nik ser lyst på fremtiden.
– Jeg føler ikke lenger at jeg svikter Maria, sier han.
– Savnet av henne vil nok for alltid være en del av oss, men vi er ikke lenger definert av det.
Han går ut for å tenne opp bålpannen bak huset. Barna gleder seg til å grille pølser. Alle tre hjelper velvillige til. Ulv spikker kvister til å stikke pølsene på over ilden, Falk skjenker kakao i koppene, og Freja sørger for at alle har skinnfeller å sitte på.
Latteren sitter løst, spesielt når den andre brødrepusen – som visst nok er en kjent tyv på gården – glefser til seg en pølsebit. Minstemann i familien er mest opptatt av de hvite skumputene, amerikanske marshmallows, men er nøye med å fordele dem likt mellom alle. Nik er med rette stolt av barna sine.
– Å miste Maria har endret mye for oss. Som å selge småbruket og sende barna på skole. Det var en fryktelig vanskelig beslutning. Selv om vi er vant til å klare oss med lite, måtte jeg som alenefar ut og tjene penger.
23. mai er det seks år siden firebarnsmoren døde på Drammen sykehus.
– Nå møter barna og jeg på nytt dagene med nysgjerrighet, glede og kjærlighet. Jeg vet at Maria ville ha ønsket det.
Den gode mottagelsen av dokumentarfilmen har betydd mye for familien.
– Vi opplever at historien vår betyr noe for andre, og at filmen inspirerer og skaper refleksjoner verden over. Det har vært med på å løfte oss videre.
– Jeg trodde vi skulle være lei oss for resten av livet, men slik er det ikke, sier Freja lettet.
– Mamma er både rundt oss og inni oss.
