– Jeg husker jeg så henne på den andre siden av rommet
Komiker og journalist Nicolay Ramm drømte om å bli idrettshelt og popstjerne. Men det var helt andre ting som skulle få over en million nordmenn til virkelig å legge merke til ham.
– Å, ja. Det er klart jeg har vært redd. Virkelig redd.
Nicolay Ramm (36), mannen bak det som tegner til å bli senvinterens mest sette – og mest omtalte – TV-program, sperrer opp de blå øynene. Det tilsynelatende alltid blide, gutteaktige fjeset, er nå dønn alvorlig.
– Ja, før innspillingen av nesten hvert eneste program, har jeg kjent på frykt. Og det er bare blitt verre og verre.
«Helt Ramme Sporter»
Du som leser dette, er kanskje en av 1,3 millioner som har sett på «Helt Ramme Sporter». Eller kanskje dette er fullstendig ukjent for deg? Hvis så, kan vi fortelle at det dreier seg om deltagelse i mer eller mindre vanvittige, morsomme, idiotiske, utfordrende, og flere ganger livsfarlige, idretter.
Som å løpe/rulle/falle ned en 45 graders bratt bakke – nesten ti grader brattere enn unnarennet i Holmenkollen – etter en rullende ost. Eller å være med på fotballkamp der ballen er en steinhard, brennende kokosnøtt dynket i parafin.
Eller å løpe såkalt «Vin-maraton», som er, ja, rett og slett å drikke 23 glass vin og samtidig tilbakelegge 4,2 mil på så kort tid som mulig.
Mange mener dette er akkurat så idiotisk som det høres ut, enda flere synes underholdningsverdien er kjempestor. I hvert fall hvis vi skal legge seertallene til grunn.
– Jeg er selvfølgelig kjempeglad for de vanvittige seertallene. Og så må jeg innrømme at jeg hadde forventet flere klager enn det vi faktisk har fått. Sist jeg sjekket dette var det kommet inn vel 100 klager til Kringkastingsrådet – av 1,3 millioner seere.
– Hva tenker du om det?
Før Ramm svarer, gjør han noe besynderlig. Han tar tak i det høyre øret sitt. Trekker litt i det, før han drar øreflippen oppover og bretter toppen av øret nedover. Så nikker han.
– Som sagt hadde vi forventet mange flere klager.
Les også: – Det farligste programmet som er laget på norsk TV
Frykt = bra TV
Det surrer i stemmer og knatrer fra tastaturer. På den store desken i første etasje av TV-huset på Marienlyst, holder et utall av NRKs sportsjournalister seg selv – og seere, lyttere og lesere – oppdatert på dagsformen til Therese Johaug.
Forteller om vinnersjansene til Norges store tennisstjerne, Casper Ruud, om medalje-prognosene før starten av årets friidrettssesong og hvordan det går med Erling Braut Haaland og Manchester City akkurat nå. Forbi denne hæren av journalister, helt innerst og bakerst i lokalet, holder den tre manns store redaksjonen som lager «Helt ramme sporter» til.
Kontoret tilhørte en gang selveste Arne Scheie, men hvis det sitter noe av ham igjen i veggene, kommer det ikke til syne. For veggene er dekorert med håndfaste bevis på Ramms suksess, samt plakater og bilder av hovedpersonen sammen med alle utøverne som har vært med i de tre sesongene av Ramms seersuksess.
Suksess, ja, men den har kostet, både i form av stress, frykt og god, gammeldags fysisk smerte. Hvor ofte har hovedpersonen stilt seg selv det helt åpenbare spørsmålet: Hvorfor i all verden orker han å drive på med dette?
– Jo, jeg har spurt meg selv om det flere ganger. Selv om jeg har verdens beste og morsomste jobb, er den ganske krevende når det står på. Og så var det denne frykten, da, sier han alvorlig.
Så smiler han bredt.
– Men samtidig vet jeg at hvor reddere jeg er på ordentlig, jo bedre TV blir det.
Les også: (+) Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes
Maraton med høy promille
– Hvordan det hele startet?
Ramm setter seg bedre til rette i hjørnet av den lille sofaen, og så begynner han å fortelle. Om hvordan han for syv år siden skulle lage et humorinnslag i en av NRKs mange sportssendinger, om en gjeng småsprø entusiaster som drev med gress-ski.
– Ja, gress-ski, gjentar han.
–De kom langveis fra til Østerrike, midt på sommeren, for å stå på ski.
– Ikke rulleski, men vanlige ski på grønt gress?
– Ja, vanlige ski på grønt gress. Og de tok dette på blodig alvor. Vi skulle bare lage et kort innslag, men oppdaget at dette miljøet var både fargerikt, spennende og overraskende stort. At det her var stoff her til å lage mye, mye mer enn et kort humorinnslag. Og da dukket ideen til programserien «Helt Ramme sporter» opp.
Ramm dro tilbake til Oslo, skrev «weird sports you’ve never heard of», altså «rare sporter du aldri ha hørt om», i søkefeltet på Google, og et hundredels sekund etter var skjermen hans full av de merkeligste ting folk drev med og kalte idrett.
– Mye av det passet ikke inn i vårt konsept. For eksempel er det mange sporter der reell vold er et element. Det skal riktignok være en viss risiko involvert hos oss også, noe skal stå på spill for at det skal bli spennende. Samtidig må det ikke være for ekstremt. Og i hvert fall ikke voldelig. Det er jo et familieprogram vi lager, sier han.
Så kan man selvfølgelig diskutere hva «ekstrem» betyr, og være enig med seriens argeste kritikere, som mener at begrepet «familieprogram» tøyes i lengste laget. Som i vinmaraton-episoden, der Ramms motstander Emilie Nereng endte med å knekke tenner etter et ublidt møte med asfalten og fikk målt 2,10 i promille ved målpassering? (Saksopplysning: 2 i promille beskrives av ung.no på følgende måte: «Forgiftningssymptomer. Ingen selvkontroll. Du ser dobbelt og har problemer med å gå oppreist.»). Så hvor i huleste går grensene til Nicolay Ramm og co.?
Ramm hever et øyenbryn. Han har hørt kritikken før. Men han understreker at alt dette har skjedd i trygge former og med medisinsk assistanse. Og at programmene ble godkjent hele veien til toppen av NRK før de ble sluppet løs på seerne.
Men innrømmer at grensene nok er blitt utfordret. Og at han og NRK-ledelsen i utgangspunktet ikke alltid har de samme grensene som redaksjonen hans. Og at han har lært seg at hvis man stikker seg frem, så må man forvente kritikk. Og tåle den.
Og her vet Nicolay Ramm virkelig hva han snakker om. For akkurat kritikk har han erfaring med fra før.
Les også: Nicolay Ramm: – Hadde aldri trodd jeg skulle nå så langt
Melodi Grand Prix Junior
13 år gamle Nicolay Ramm var ikke stor av vekst. Men han hadde store drømmer. Om å bli idrettshelt. Og om å bli popstjerne. Det siste ble han faktisk, i hvert fall på et visst nivå. En vinterkveld i 2002 gikk han helt til topps i den aller første utgaven av Melodi Grand Prix Junior.
Som en halvpart av duoen «To små karer» rappet han og kameraten Christoffer B. Claussen seg overraskende proft gjennom den selvskrevne låten «Paybacktime», en slags norsk gangster rap-inspirert sak om å gjøre kupp «midt i mafiaens skål», «banke dritten ut av alle» og sparke «alle rett i balla».
– Å vinne MGP junior var det største i livet mitt. Og det er på en måte kanskje fremdeles det største jeg har fått til. Det var sånne enorme kontraster. Jeg gikk fra å være en helt vanlig gutt den ene dagen, til å være en alle norske barn visste hvem var dagen etter. Dette var jo i 2002, TV-tilbudet for barn og unge var noe annet enn det er i dag, så seertallene var helt … ville.
Han forteller at han plutselig ikke kunne gå ute uten at folk stirret. En tur på kjøpesenteret tok nå veldig lang tid, fordi mange ville ha autografen hans. Men overnatta-berømmelse kommer ofte med en bismak.
– Mens jeg var kjempepopulær rundt om i Norge, var jeg virkelig ingen helt i klasserommet. På skolen var jeg en hakkekylling. Et mobbeoffer. At jeg, som kom fra et pent middelklassehjem i Bærum sto på scenen og rappet, hadde NOK noe komisk over seg.
– Du manglet troverdighet som kreves av en gangsterrapper?
– Ja, jeg gjorde nok det. Så jeg var nok et lett offer. At jeg i tillegg var liten av vekst, ennå ikke var kommet i stemmeskiftet – og var flink på skolen gjorde det ikke bedre.
Han sukker tungt.
– Alt dette var ting jeg skulle tas for. Det var vanskelig nok å være tretten uten alt det der. Nei, ungdomsskolen var en tøff tid for meg.
– Hvilke konsekvenser fikk mobbingen?
– Du kan vel si at mobberne på en måte vant. For jeg sluttet helt å opptre. Og så begynte jeg å tvile. Jeg tvilte på om det vi drev egentlig var noe kult. Så jeg trakk meg tilbake.
Ramm forteller at han forsøkte å bli så lik de rundt seg som overhodet mulig. Ble en A4-gutt som satset hundre prosent på skolearbeid og satte seg som mål å bli økonom.
– Men slik gikk det ikke. På videregående oppdaget han at det fantes noe som heter skolerevy.
Nicolay Ramm smiler.
– Det var helt fantastisk. Og da jeg skjønte at jeg faktisk hadde talent for å få folk til å le, var det gjort. Da ble jeg trukket inn i rampelyset igjen.
– Hvor du trives godt fremdeles?
– Ja, jeg gjør nok det.
Les også: Slår alarm om unges forhold til skolen: – Bekymringsfullt
Sport er underholdning!
Ski-VM i Falun i 2015 skilte seg fra tidligere TV-overførte mesterskap. For plutselig dukket denne pussige fyren med parykk og kostyme opp i målområdet og stilte helt andre spørsmål enn «hva føler du nå» til utøverne. Hvem var denne raringen som laget humorinnslag fra løypene, ja, som kort sagt gjorde det ingen sportsjournalister hadde gjort før ham? Nicolay Ramm tilførte humor, ofte av det småfrekke og uærbødige slaget, til noe av det aller alvorligste som finnes i Norge: Konkurranseidrett.
– I starten var det … eh … svært delte meninger om det jeg holdt på med.
– Som betyr at noen virkelig ikke likte det du drev med?
– Jeg vil heller si at noen av de andre sportsjournalistene ikke likte det. De tar jo sport veldig på alvor. Ja, i langt større grad enn det publikum deres gjør, vil jeg påstå. Jeg følte nesten at mange ble fornærmet da jeg kom inn fra sidelinjen og tullet med dette. Det var jo superalvor! Det sto jo medaljer på spill! He-he.
– Hva mente utøverne?
– Jeg fikk inntrykk av at de digget det. Og de syntes det var moro å få vise frem en annen side av seg selv. Jeg har alltid ment at sport først og fremst skal være gøy. Det er morsomt å se folk vinne. Og iblant også å se dem tape. Man skal selvfølgelig ta sport på alvor, men når det kommer til syvende og sist er det først og fremst underholdning.
– Viste det seg at andre delte din oppfatning?
– Ja, etter hvert. Seertallene sa i hvert fall noe helt annet enn det kritikerne gjorde.
– Da er det kanskje ikke så dumt at du om kort tid blir overflyttet fra Sporten til Underholdningsavdelingen?
Ramm smiler.
– Nei, det er nok ikke så dumt.
Josephine Leine-Granli Ramm
Det var som på film. Som i en sånn romantisk komedie der man tenker: «Særlig. Sånt skjer aldri i virkeligheten». Nicolay Ramm sto helt på tampen av sitt 25 år på jorden, og hadde smertefullt måttet innse at det var noen viktige ting han så langt i livet ikke hadde mestret så bra. Eller som han sa til seg selv i ren frustrasjon: «Nicolay, du er en talentløs sjekker! Ja, helt elendig!». Men denne desemberkvelden, på akkurat dette vennejulebordet, skjedde det noe helt uvanlig.
– Jeg husker jeg så henne på den andre siden av rommet, og plutselig så ble alt rundt liksom diffust. Ja, omgivelsene forsvant nesten.
– Det er jo akkurat som på film!
– Ja, ikke sant!? Vel, jeg tok mot til meg, og snakket med henne. Det var veldig hyggelig, og allerede dagen etter mannet jeg meg opp til å sende henne en melding hvor jeg spurte om vi kunne treffes igjen. Og så, til min store overraskelse, svarte hun «ja», sier han fornøyd.
Fortsettelsen var også som i en romantisk komedie – 25. juni 2022 lovet Nicolay Ramm og den kommende fru Ramm, Josephine Leine-Granli, å elske og ære hverandre i gode og onde dager, foran 120 gjester. Festen varte i hele tre dager til ende, i lommeboken til Ramm pågår den på et vis fremdeles.
– Det koster mange penger å arrangere tredagers bryllup i Frankrike for så mange gjester, så jeg står fortsatt i gjeld. Men likevel, det var – og er – verdt hver eneste krone. Eller euro.
– Du er far til to barn, på hvilken måte har det endret deg?
– Å få barn har nok gjort meg eldre. Mer voksen. Og definitivt mer ansvarsbevisst. Men jeg skal heller ikke legge skjul på at det også for meg, som for så mange andre, var slitsomt i starten. Det er krevende å ha småbarn. Men for hver dag blir det litt lettere. Litt lysere. Litt morsommere. Jeg har nok ikke like mye tid til meg selv lenger, men til gjengjeld er jeg med på å bygge opp en liten familie. Som er ganske fantastisk.
Blitt mer skeptisk
Issvømming med en reell fare for forfrysninger. Middelalder rugby så blodet spruter. Båtrace i godt over 100 km/t på en svingete løype og maks en meter dypt vann. Og det vanvittige osteløpet der Ramm og co. var vitne til både brukne armer og ben, samt frykt for at en av de andre deltagerne hadde brukket nakken.
Nicolay Ramm har arr etter at han fikk en bolt gjennom ankelen under en bilvelt i ørkenen i Abu Dhabi. Han har blitt slått så kraftig i bokseringen at han har brukket ribben. Har han lyst, mot og vilje til å nå gå på en fjerde sesong av «Helt Ramme Sporter»?
– Det er avhengig av flere ting. Om vi får penger til å lage mer av dette.
– Eventyrlige seertall pleier å være en ganske sikker indikasjon på det ordner seg?
– Det er riktig. Men, så er det også andre ting. Det er jo noen ting som har endret seg siden vi startet med dette for snart seks år siden. Å få barn har gjort at jeg er mer skeptisk for hva jeg utsetter meg for.
Han lener seg tilbake i sofaen. Og så gjør han det merkelige med øret sitt igjen. Drar øreflippen oppover og toppen av øret ned.
– Og så er det en ting til, sier han og smiler. – Om jeg får lov hjemmefra.
