Moren sendte Trond og faren på ferie til Gran Canaria. Det var der det første store sjokket kom

Kjendiskokken Trond Moi (53) stakk nylig av med seieren i «Far­men kjen­dis». Siden da har han gitt ut en kokebok der han deler flere av oppskriftene fra tiden på gården, men også tanker om livet og sterke opplevelser fra barndommen.

– Boken er jo litt unormal på den måten at det ikke er så ofte man får laget så mye god mat på farmen. Etter at jeg hadde vært der i fire uker og laget over 100 retter, så var det flere som sa at jeg burde lage en kokebok om det.

– Det hadde jeg ikke tenkt på, men jeg syntes jo det var en veldig god idé. Da jeg kom ut, satte vi sammen de 40-50 beste rettene til boken, forteller Moi til Klikk.no.

Da Trond kom ut fra gården og skulle skrive boken, dukket det opp flere tanker om barndommen hans som han valgte å fortelle om.

– Når jeg var inne på gården hadde jeg en agenda om å lage best mulig mat og skape god stemning. Da jeg satte meg ned for å skrive oppskriftene, kom tankene om hvorfor jeg er som jeg er, og da kom jeg inn på barndommen min og ting som har påvirket meg der, sier han.

– Boken er dedisert til min far som var en viktig del av min spesielle oppvekst, og han døde for et og et halvt år siden. Det er på en måte en hyllest til ham, samtidig som det også er lettere å prate om det nå som han er borte, forteller Farmen-vinneren.

Videre forteller han at han kun har mottatt positive tilbakemeldinger fra leserne, som både har vært fine og gripende for ham.

– Jeg har fått utrolig mye flott respons fra flere som har vært i samme situasjon, og som takker meg for at jeg snakker om disse tingene, sier Moi.

Utdrag fra boken «Farmen-kokeboka: Maten og Moi»:

Boken Maten & Moi

Mine foreldre var unike. De hadde alltid åpent hus i Kvinesdal der jeg vokste opp, og det var ikke en dag i min oppvekst uten at vi hadde besøk.

Min mor og min far var gjestfrie og vartet alltid opp. Mors velkomst hver gang vi fikk besøk, var: «Vær dere selv, føl dere som hjemme og slå dere løs, ellers slår jeg dere løs!» Og så lo hun, og det satte stemningen.

Folk følte seg hjertelig velkommen, og de kom. I hopetall. Det var latter, sang, mat og mange hyggelige mennesker. Jeg ble ofte lagt i seng av besøkende, men som regel sovnet jeg i stua, og noen voksne la meg i senga. Jeg fikk mange hull i tennene, for det var ingen som sjekka om jeg gjorde tannpuss.

Da jeg gikk i syvende, solgte foreldrene mine alt de eide for å få råd til å flytte til en gård inne i skogen. Min mor og min far hadde flere ganger huset vanskeligstilte i noen dager når de trengte hjelp, men nå ville de vie livet sitt til å gi narkomane og alkoho­likere et nytt liv.

I Sarons Dal-miljøet var det flere tørrlagte, nyfrelste som trengte hjelp til å komme seg videre, og foreldrene mine kunne tilby dem muligheten til å bo sammen med oss i noen dager eller uker på gården, før de fikk en mer permanent løsning. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var rundt ti gjester ved middagsbordet. Hjemmet vårt var åpent for andre hele tiden.

Gården var et privat initiativ, og de som bodde der, måtte bruke av trygda si for å betale for seg. Alkoholikerne og de narkomane som kom, var der på eget initiativ, så de hadde ikke abstinenser. Det ble selvfølgelig litt temperatur på gården noen ganger allikevel. Min mor var helt fantastisk med alle som trengte hjelp og bodde hos oss eller spiste hos oss. Det var mange å lage mat til, mange å hjelpe.

De som fikk bo hos oss, ble en del av familien og fikk oppleve ekte godhet, faste rutiner og gleden ved å sitte rundt et middagsbord med god atmosfære.

Les også: "Farmen Kjendis"-vinneren Trond Moi gikk ned 10 kilo: – Ble mye tøffere enn jeg hadde trodd

Mor var min rollemodell

Det var spesielt en bergenser, en veldig fin type, som var så dyktig på kjøkkenet. Når jeg kom hjem på mopeden min fra ungdomsskolen, parkerte og gikk inn på gården og inn på kjøkkenet, sto han over grytene og lagde kjøttkaker og god gammeldags husmannskost.

Han inspirerte meg. Jeg fikk prøvd meg på litt gårdsliv også. Jeg kunne hjelpe til med å gjøre rent i fjøset, felle trær, sage planker og snekre litt med far. Vi hadde blant annet sauer og brevduer, så jeg fikk lære litt om dyrehold også. Først og fremst lærte denne perioden meg at noe av det viktigste i livet er å ta vare på andre og hverandre, og at alt i verden ikke bare er svart eller hvitt.

Alkoholikere og narkomane er like verdifulle mennesker som andre. De store hjertene til foreldrene mine formet meg tidlig, og min mor var en viktig rollemodell. Jeg fikk gjestfrihet inn med morsmelka.

Et hjerte av gull

Far var født og oppvokst i Kvinesdal, og da han var ung, hadde han mange kompiser som reiste over til USA. De flinke håndverkerne fra Kvinesdal-området var ettertrakta arbeidskraft til husbygging og gulvlegging. Det var trange tider hjemme i Norge, så lettjente penger og historiene til vennene lokka far over til Amerika.

Min mor Anne var bare 12 år da hun mistet sin egen mor i kreft. Mor, søsteren hennes på 10 år, morfar og hans nye kone flytta fra Lund i Kristiansand til Brooklyn i New York tidlig på 60-tallet.

Min mor opplevde dette store skiftet, først å miste moren sin, og så veldig snart etterpå flytte til et helt nytt land, som en tøff start på ungdomstiden. Hun ble sekretær etter high school, og da hun var 17 år, traff hun min far, snekkeren Alf, i det norske floorleggermiljøet i New York.

Min mor ble min fars store kjærlighet og redning, og hun fikk verdens snilleste mann med et hjerte av gull. Men hun fikk også en sjelevenn med store utfordringer. De to gifta seg i Brooklyn da min mor var 18 og far 21 år, og året etter, i 1965, flytta de tilbake til Norge. Far hadde tjent godt med penger i New York, så de kjøpte bil og fikk seg et fint hus i Kvinesdal. Søsteren min Torun ble født det samme året, og broren min, Bjørn Arnfinn, så dagens lys allerede 11 måneder etterpå. Tre og et halvt år etter broren min, kom jeg til verden.

Min far hadde bipolar lid­else, men fikk ikke diagnosen eller hjelp med problemene før han var blitt gammel. Mor skjermet søsknene mine og meg for nedturene hans. Jeg husker bare morsomme ting, som den iherdige matlagingen der han rotet til kjøkkenet og vispa eggedosis med kakao oppi. Og mye annet moro.

I de første barndomsårene og som ung tenåring, tenker du ikke på hva moren eller faren din føler, eller om de har det fint. Det var først da jeg ble litt eldre at jeg skjønte mer av problemene hans, og hva min mor måtte stå i.

Les også: Michael Andreassen: – Jeg visste at jeg var en dårlig pappa

Sarons dal

Jeg har så mange gode minner fra barndommen. Mor var klippen, hun var den som bare var der, alltid, i godt og vondt. Mor er veldig sprudlende, har veldig mange meninger om ting, snakker i vei, er ekstremt sosial, omgjengelig og godt likt av alle. Hun tok alltid mer plass enn min far.

Min mor holdt også hjemmet sammen så godt hun kunne. Hun rydda, vaska tøy og hus, og alt hun gjorde, var for å gjøre det best mulig for oss andre hele tiden. Som mange i den genera­sjonen er hun mest opptatt av å yte, ikke å nyte.

Min far rotet til mye, men selv om han hadde impulsive øyeblikk, var personligheten hans rolig, snill og godhjerta. Han var en mann folk respekterte, og han hadde verdens varmeste smil. Da jeg var liten gutt, var det min far som var helten min!

Mine søsken og jeg har hatt en svært uvanlig oppvekst, noe som har gitt oss mye livserfaring. Jeg ville aldri vært denne tiden foruten. I all hovedsak har barneårene mine vært fine, men det har vært en del hendelser som har formet meg som person.

Far var alkoholiker, men det skulle jeg først få et brutalt møte med i tenårene. Foreldrene mine ble kristne, og faren min ble tørrlagt da jeg var liten.

Både min far og min mor var viktige brikker, og med å bygge opp Sarons Dal-miljøet til predikant Aril Edvardsen fra Kvinesdal. Predikanten, mine foreldres gode venn, holdt vekkelses­møter der forsamlingen talte i tunger. Denne menigheten vakte mange sterke reaksjoner, både lokalt og i resten av Norge.

Foreldrene mine levde og ånda for dette miljøet. Min far var snekker og var med på å bygge den store hallen der vekkelsesmøtene ble holdt, og min mor var sekretær for Aril Edvardsen. Far satt også i eldsterådet i menigheten i en periode, jeg husker at han ble sett opp til og respektert.

Det store sjokket

Etter to år begynte foreldrene mine å gå tomme for både penger og energi i prosjektet sitt. Å drifte gården og huse de som trengte det, kosta mer enn de fikk inn, og de hadde lite støtte fra det offentlige.

Min mor sendte meg og min far på sydenferie til Playa del Inglés på Gran Canaria, for at faren min skulle få slappe av.

Han fikk en smell da vi var på ferie. Det var det første store sjokket mitt. Vi bodde sam­men på dobbeltrom, og det var episoder der faren min bare ble borte på kvelden.

Jeg husker at jeg var redd og bekymra, og at jeg stadig kikket ut av vinduet for å se om han kom. Til slutt sovnet jeg, men ble vekket langt utpå natta av at han la seg i senga vår. Vi snakket aldri om det som hadde skjedd, men det var første gangen jeg skjønte at han hadde alvorlige problemer.

Jeg hadde bare opplevd pappa som helten. Han snekret ikke bare i Sarons dal, han sto på scenen, og ledet møter. Det var derfor sjokkarta for meg å oppdage en ny side ved faren min, lederskikkelsen og helten min. Senere, når han fikk tilbakefall, var det vondt på så mange måter.

Les også: (+) Jeg lovet min venninne at jeg aldri skulle fortelle hemmeligheten til sønnen hennes. Så skjedde det vonde som endret alt

Dype daler

At far hadde bipolar lidelse, merka jeg ikke før jeg ble voksen, men jeg skjønte før det at han hadde mange dype daler. Da var han veldig lei seg for alt, han beklaget alt han hadde gjort, og ikke gjort, og kunne si: «Jeg er så lei meg for alt jeg har ødelagt for dere.» Han var ikke destruktiv når han hadde det slik, han var bare veldig langt nede.

Det gikk ikke så lang tid etter sydenturen vår, før han fikk en ny og kraftigere smell. Han stakk av fra gården en uke før jul, og ingen visste hvor han var. Jeg var da 14 år gammel. Han kom hjem på julaften, men ikke på den måten jeg hadde sett for meg.

Jeg husker at jeg satt på rommet mitt på morgenen på julaften, da jeg hørte at tele­fonen ringte, og at min mor snakket i telefonen en stund før hun skreik. Jeg løp ut til henne for å høre hva som hadde skjedd, og min mor gråt. Hun fortalte at far først hadde stukket av til Danmark, men nå var han hjemme i Kvinesdal. Han hadde vraka bilen og havnet på sykehus.

I tillegg hadde han blitt tatt for fyllekjøring, og ble senere dømt til fengsel. Den julaften havnet vi alle i kjelleren og kunne ikke gjøre noe annet enn å trøste hverandre. Det er tøft å fortelle om disse tingene, men det har formet meg og gjort meg til den jeg er. Jeg vet at det er mange barn som er i samme situasjon, og som opplever disse tingene i dag. Derfor synes jeg det er riktig og viktig å fortelle om det.

Stengte dørene på gården

Etter denne episoden sa min mor opp leiekontrakten på gården, og vi flytta tilbake til Kvinesdal. Far sonet dommen for fyllekjøring, og han bodde ikke hos oss i en periode. De to valgte allikevel å finne tilbake til hverandre, og med tid og stunder fikk han jobb som formann på det lokale smelteverket.

Det var på alle måter mange gode dager også. Far kjøpte roser til min mor og satte pris på henne. Han sa alltid at hun var hans livs kjærlighet. 99 andre koner ville kanskje ha forlatt ham, men hun ble ved hans side.

Han hadde bare et ønske om å være snill, men med alle de vonde opplev­elsene var min mor veldig sliten til tider. Vi kommenterte ofte, da far levde, hvorfor hun måtte svare for ham hele tiden.

«Du slipper han jo ikke til så han får sagt noe,» kunne vi si. Men hun har måttet kontrollere livet hans hele tiden. Jeg forstår mer av det nå. Hadde hun ikke gjort det, ville det ha gått galt.

En gang jeg var ute på byen med kompiser, jeg var kanskje rundt 18 år, fikk jeg plutselig noe over meg, og fikk så vondt da jeg tenkte på min mor. Jeg kjørte rett hjem for å høre hvordan hun hadde det. Jeg merka at det var noe som ikke var greit.

Mor syntes det var fint at jeg kom hjem og brydde meg om henne, og hvordan hun hadde det. Det var sikkert første gangen hun opplevde at jeg reflekterte over hennes følelser og liv.

Les også: (+) Jeg har forelsket meg i en mann som er helt perfekt. Men én ting kan bli et stort problem

Ryggraden og ryggsekken

Etter at jeg og kona mi, Elisabeth, ble sammen, hadde far en manisk periode. Han ville bygge en bålstue utenfor huset deres, og når han først hadde fått noe for seg, måtte det skje med en gang.

I stedet for å kjøre til et byggevarehus for å kjøpe materialer, reiv han ut planker i kjelleren for å lage bålstua. Han ønsket bare å gjøre noe koselig for seg selv og min mor, men førsteetasjen på huset hang så vidt sammen til slutt. Hjertet var stort, men planleggingen sto ikke i høysetet. Et annet eksempel: Da jeg og Elisabeth kjøpte ny hytte, hadde vi en helt ok sti som ledet opp til hytta fra vannet.

Far mente at den ikke var bra nok, og startet med et voldsomt prosjekt for å grave opp hele stien. Han ville bare hjelpe til, men til slutt så det ut som 20 mann hadde holdt på, og jeg måtte bli med for å rydde opp og planere. Stien ble veldig fin til slutt, og han mente aldri noe vondt med disse storslåtte prosjektene, men det var alltid full gass og for lite kontroll. Det var en lettelse for både min far og oss andre da han fikk diagnosen og hjelp de siste 15 årene av livet sitt.

Mye av det jeg har gjort som voksen, har vært ganske ekstremt. Jeg kan jobbe døgnet rundt, nesten uten søvn, og jeg jobber så utrolig hardt for at folk rundt meg skal ha det bra. Jeg føler meg bipolar selv, og har tenkt at jeg helt sikkert har samme diagnose.

Etter å ha konferert med legen min, tok jeg en test. Den viste at jeg ikke har symptomer på bipolar lidelse. Jeg skjønner det nesten ikke selv, men samtidig vet jeg at jeg klarer å kontrollere livet mitt og impulsiviteten på en annen måte enn faren min gjorde.

Alkohol har klart å sette spor i meg. Hvis jeg er sam­men med andre mennesker som blir fulle og oppfører seg veldig annerledes, er det ubehagelig for meg. Jeg liker ikke at folk blir for fulle. Allikevel har jeg blitt så sykt glad i god vin og drinker. Hvis vi har et ekstra hyggelig vennelag, så danser jeg på bordet når jeg får litt ekstra vin. Det kan kona mi, Elisabeth, og flere venner, bekrefte.

Det finnes allikevel en hellig grense for meg. Jeg klarer ikke å drikke meg for full. Jeg lever med mange minner fra oppveksten som har satt seg i ryggraden, men alt det gode mine foreldre har gitt meg, har jeg valgt å legge øverst i ryggsekken.

Les også: Espen PA Lervaag: – Jeg har fått masse kjeft fordi jeg fortsatt drikker alkohol

Trygt og inspirerende

Mange tenkte nok at jeg vokste opp i et snevert miljø, og at vi var hjernevaska. Uansett om foreldrene dine er Liverpool-fans eller fan av Jesus, blir du selvfølgelig påvirket av det mor og far er opptatt av. Slik jeg opplevde det, som barn, var miljøet rundt Sarons dal åpent og inspirerende.

Aril Edvardsen snakket mye om å tenke stort, ta sats, gjøre det vi var gode på og få mye ut av livet. Det var fantastisk å være sammen med mange andre barn, det var trygt og godt. Jeg fikk min barnetro i dette miljøet. Jesus ble en av mine store helter. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» har vært en god læresetning gjennom livet.

Jeg assosierer meg ikke så mye med det kristne miljøet i dag. Jeg reflekterte over at det ble så mye nei, nei og nei, og at alt skulle vente til vi kom til himmelen, for da ble alt bra. Jeg tenkte at det var så mye å oppleve mens jeg var på jorda, med god mat, vin, kreative mennesker og kunst. Jeg fikk det kristne miljøet opp i halsen.

Holdningene har heldigvis endret seg hos mange kristne, men jeg har allikevel ikke funnet meg til rette i denne religionen som voksen.

Jeg tror på Gud og Jesus. Jeg tror at det finnes en positiv god kraft som vi bør dyrke, men kanskje jeg ser mer guddommelighet i å samle venner og spise god mat. For meg samler ikke religion mennesker på samme måte som mat og gode venner gjør.

Boken Maten & Moi utgis av People Egmont, eid av Story House Egmont, som også eier Klikk.no.

"Farmen Kjendis"-vinneren Trond Moi gikk ned 10 kilo: – Ble mye tøffere enn jeg hadde trodd

Hjemme trodde alle at Einar var omkommet på havet − Einar syntes ikke han hadde så mye å klage over