Mina ble mobbet som barn
– Da Henry ble født, skjedde det noe med meg
NRKs tøffe radiovert Mina Hadjian snakket rett fra levra, men så kom nedturene. Da livet var bekmørkt, ble hun oppringt av Norges hyppigst fengslede mann, og med ham fant Mina sitt kall.
Med en velfylt garderobe fra eksklusive Harrods ble Mina Hadjian som åtteåring flyttet fra metropolen London til «plankebyen» Fredrikstad, morens hjemby.
Hennes iranske arkitektfar ville at Mina, broren på fem år og en søster som ble født i Norge like etter ankomst, skulle vokse opp på et mindre sted.
Overgangen til den nye tilværelsen skulle bli tøff for Mina. Hun savnet vennene og livet i fargerike London.
Første skoledag i andre klasse stilte hun forventningsfullt opp i lakksko og sin peneste kjole. De andre elevene var alle uniformert i olatøy.
At hun skilte seg ut, var det ingen tvil om. De stirret på henne, og blikkene skapte en uro i Mina, en uro som etter hvert bare skulle vokse.
Mobbing
På skolen briljerte hun både faglig og innen idrett, og hun møtte de andre med et smil. Likevel ble hun aldri en av dem. I tredje klasse ble hun ropt «pakkis» etter for første gang.
Hun kjente ikke til den nedsettende betegnelsen, men forsto at det var vondt ment. Den tunge klumpen i magen vokste, og hun stilte seg gang på gang spørsmål om hvorfor hun ble behandlet slik.
På veien hjem fra skolen haglet det etter hvert med både hetsende ord og steiner. Det var likevel ikke mobberne som såret den lille jenta mest, men de få hun hadde håpet var blitt vennene hennes. De hun lekte med utenom skoletiden. Ingen av dem sto opp for henne.
I Mina vokste det frem et sterkt behov for å synge ut om urettferdighet. Hjemme tiet hun om mobbingen. I stedet la hun febermåleren inntil varmeovnen for å slippe enda en dag på skolen. Hun gråt seg i søvn.
Eksotisk
I femte klasse kom det to nye elever som forandret dynamikken. De så Mina for den hun var, en real jente med masse humor. Endelig fikk hun venner som var på hennes side. Mobbingen forsvant likevel ikke før hun begynte på ungdomsskolen.
– Er du fra Spania, spurte medelevene her. Den gylne huden, det mørke håret og de brune øynene var plutselig «eksotisk».
Mina smilte mystisk til svar. Det føltes befriende å være populær. Av og til kunne likevel hjertet begynne å hamre av uro. Sårene fra barneskolen var ennå ikke grodd.
Den trygge basen hun trengte var heller ikke å finne hjemme. Foreldrene, som i slutten av tenårene hadde møtt hverandre på et diskotek i London, kranglet som hund og katt.
Så lenge hun kunne huske startet Minas dag med å granske blikkene deres. Ville det bli en god dag, eller ikke? Hun var 16 år da de ble skilt. Endelig, tenkte Mina, med en følelse av lettelse.
Les også: Himbaene har tatt det verste fra to verdener
Opp- og nedturer
Som voksen ble hun kjent som NRK P3s tøffe radiovert. I løpet av sine syv år i kanalen vakte hun jevnlig oppsikt med sin kontroversielle og usminkede stil.
I forkant studerte hun markedskommunikasjon i London, der hun også landet drømmejobben hos MTV Europe som produsent og regissør.
Et forhold brakte henne tilbake til Norge og radiojobb i år 2000. Derfra rullet hjulene videre i et forrykende tempo.
Du lever bare én gang, tenkte Mina, og ga full gass.
Selv anså hun seg som energisk og engasjert, men omverdenen ga henne stempelet konstant forbannet. Hun kjørte på til hjulene til slutt falt av.
Røver-historier
Mina Hadjian og Martine Rand leder begge det prisbelønte
radioprogrammet RøverRadion.
Dehar samlet historiene fra lufta i boken Røverhistorier.
Den byr på både tårer og latter.
Utgis av Aschehoug.
Pris kr 349. Finnes også som e- og lydbok.
– Egentlig er jeg forbanna sårbar. Jeg reagerer bare veldig voldsomt på urettferdighet, og tok det ut på en høylytt måte. Jeg møter fortsatt folk som sier de er redd meg, forteller hun, og sperrer de brune store øynene forundret opp.
– Det er nok fordi folk flest kjenner til den utagerende delen av personligheten min. Å synge ut på lufta ble en slags terapi for meg.
Det skulle koste henne dyrt.
I 2007 fikk NRK-ledelsen nok, og Mina ble sparket. Nedturen toppet seg med at manageren svindlet henne grovt. Hun våknet til nyheten om at hun var slått konkurs.
– Jeg var blakk, arbeidsløs og gjennomboret av angst. I flere måneder satt jeg hjemme og stirret ut i lufta, eller gråt. Det eneste som surret i hodet mitt var å dø.
Ut av det blå ringte Norges hyppigst arresterte mann, Trond Henriksen. Han ville at hun skulle lage radio for fengselsinnsatte.
Mina grep sjansen. Hennes evne til å se muligheter i situasjoner og mennesker ble starten på RøverRadion, et prisbelønt, grensesprengende og internasjonalt anerkjent radioprogram.
– Det måtte bli røverne og meg. Som dem var jeg utstøtt av samfunnet.
Les også:- Føler meg litt kastet ut av samfunnet
Å bli mamma
Mot alle odds klarte Mina i 2017 å overtale NRK P2 til å sende RøverRadion. Plutselig var fengselsradioen den eneste i sitt slag i verden som sendes fast på en riksdekkende statskanal.
– Nedturene har gjort meg klokere. Jeg har lært å velge mine kamper med omhu, og kjemper dem mer gjennomtenkt i dag. Men en del av saueflokken blir jeg aldri!
Hun går fremdeles i krigen for andre, men ved siden av røverne er det to gutter som står øverst på prioriteringslisten hennes: Sønnen Henry og samboeren Espen Storsve.
Den litt hese stemmen blir en oktav lavere, spesielt når hun prater om sønnen.
– Ja, jeg er lettrørt, slår hun fast og tørker bort noen tårer midt i latteren.
– Da Henry ble født, skjedde det noe med meg. Han var planlagt ved hjelp av prøverør, men var like fullt en stor overraskelse. Å bli mamma bergtok meg!
Selvinnsikt
Samboeren støtter henne i arbeidet med RøverRadion, og har også vist hjerterom ved å la en og annen nyutsluppet røver bo hos dem.
– Det er ingen tvil om at Espen er raus, fastslår hun.
Sammen har de lært sønnen at det er viktig å si ifra hvis noe ikke er greit. Hun sier det samme til røverne.
– Hvis du går rundt og tøffer deg, blir du også behandlet barskt. Da mediene skrev om skandalene rundt meg, lå jeg hjemme og skalv. Den siden av meg burde jeg ha delt.
Hun brenner for å dele hva som skjer i fengslene, både underholdende og såre historier. Nå kommer historiene mellom to permer, i boken Røverhistorier, som Mina har skrevet sammen med kollegaen Martine Rand.
– Du kan lese om alt fra lillegutt som «kom ut av skapet» i fengselet, til en innsatt mormors savn etter barnebarnet. Bak murene er folk like forskjellige som vi her ute.
De siste fem årene har Minas hverdag med røverne blitt filmet. Når dokumentaren er ferdig skal den vises på kinoer over hele Norge.
– Drømmen er å etablere en 24-timers radio i samtlige norske fengsler. Det handler om ytringsfrihet, så vel som å bidra til økt forståelse.
– I Norge har vi god kunnskap om mye, men vet vi nok om hvordan
livet og livsbetingelsene oppleves av den enkelte? Vi trenger denne kunnskapen for å skape et sunnere og mer rettferdig samfunn, fastslår hun.
Mina tror det er lurt å starte med et dypdykk inn i oss selv og våre egne holdninger.
– Uten innsikt i hvorfor vi reagerer som vi gjør kommer vi til kort! Vi trenger den forståelsen for også å kunne se andres perspektiv, mener hun. Klok av skade.
Les også: Bettan om forelskelsen: – Jeg tenkte: Er det virkelig mulig?
