Mer øredøvende robotkrig
Transformers-serien dundrer videre uten stans eller stillhet i nærmere tre utmattende timer.
Transformers: Age of Extinction
USA/Kina 2014
Regi: Michael Bay
Med: Nicola Peltz, Mark Wahlberg, Stanley Tucci, Kelsey Grammer, T.J. Miller, Sophia Myles, Titus Welliver, Jack Reynor, Peter Cullen, Bingbing Li, Cleo King, Abigail Klein
Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom)
For lenge, lenge siden, da jeg var barn, var Transformers noen fiffige og kule lekebiler som kunne forandre seg til roboter (eller vice versa), som også hadde sin egen, tegnede serie på Sky Channels barne-tv-kavalkade ”Fun Factory” på lørdagene. I dag er det imidlertid synonymt med en storfranchise bestående av hittil fire actionfilmer regissert av Michael Bay (”Armageddon”, ”Pearl Harbour”), og selve symbolet på støyende og anmasende digitaleffektorgier.
”Transformers: Age of Extinction” gjør fint lite for å bedre dette inntrykket.
Nye skuespillere
Den nye filmen er en slags ”reboot”, i den forstand at man har forlatt det opprinnelige skuespillergalleriet. Ikke overraskende, da jeg vil anta at verken Shia LaBeouf eller Hollywood-studioet ville vært komfortable med at han fortsatt skulle fronte denne filmserien etter de sære rollevalgene og enda rarere utspillene han har stått for i det siste.
Isteden har Mark Wahlberg inntatt førersetet, i rollen som den ikke alt for vellykkede oppfinneren Cade Yeager. Vår nye mann er dessuten alenefar av den overbeskyttende typen for 17-årige Tessa (Nicola Peltz), som bak pappas rygg dater den irske racerbilføreren Shane (Jack Reynor).
Når Cade en dag kjøper et gammelt lastebilvrak han finner i en nedlagt kinosal (spør meg ikke om hvordan den kom seg dit), viser det seg at han har snublet over selveste Optimus Prime, lederen av de nå etterlyste Autobotene. Og med det kastes far, datter og hennes beiler ut i et heseblesende og lite engasjerende eventyr, hvor de jaktes på av lysskye krefter i CIA som samarbeider med et kynisk storkonsern (anført av henholdsvis Kelsey Grammer og Stanley Tucci) om å utvikle en ny type krigsroboter – riktignok ikke helt ulike slemmingene en gang kjent som Decepticons.
Mer enn nok for øyne og ører
”More than meets the eye”, het det i vignettsangen til den gamle animasjonsserien på Sky Channel. Det stemmer for så vidt også godt med de nyere storfilmene, som ikke bare gjør øynene numne med sine endeløse actionsekvenser hvor gigantiske, dataanimerte roboter dundrer mot hverandre. Her treffes nemlig ørene vel så hardt av et avsindig støyende lydspor, som best beskrives som kasseroller som hamres mot jernflater, gjerne akkompagnert av skuddsalver og en bråkete nymetallåt.
Og selv om bygninger raseres og personbiler slenges veggimellom, kan man (med et par klare unntak) knapt øyne et menneskeliv gå tapt, trolig av frykt for å gå glipp av billettinntekter om aldersgrensen settes for høyt.
Handlingen haster av gårde i et halsbrekkende tempo, som for å flykte unna sin egen spinkelhet, og tar etter hvert turen fra USA til Beijing og Hong Kong. Tilsynelatende mest for å kunne by på ytterligere produktplassering der, og ikke minst skape nærhet til det stadig viktigere kinesiske kinomarkedet. Mens Bay hele veien skal bombardere oss med så mange (mest i negativ forstand) overveldende actionsekvenser filmet fra så mange ulike vinkler at filmen har fått en spilletid på hele to timer og tre kvarter.
Med sine lite raffinerte og ganske så harry tilnærming til sitt materiale (et godt eksempel i så måte er første gang Cade kommenterer datterens korte bukselengde, hvorpå kameraet nærmest beveger seg oppunder shortskanten hennes), er det fristende å kalle Michael Bay en fattigmanns-Spielberg. Men jeg vet ikke om Spielberg burde brukes som positiv målestokk her, all den tid han selv står oppført blant filmens produsenter.
Ikke helt uten forsonende trekk
Et par positive ting skal imidlertid trekkes fram, i sannferdighetens navn. Filmen er ikke fullstendig tannløs, da man ikke kan unngå å få med seg en og annen parallell til frihetene amerikanske myndigheter har tatt seg i sin krig mot terror. Et par av actionsekvensene klarer dessuten å skape en viss spenning, først og fremst den som utspiller deg på tynne kabler strukket mellom en skyskraper og et romskip (!). Som det vel framgår med all mulig tydelighet av dette eksemplet, er Bay neppe kjent med uttrykket ”less is more” – noe som også hamres inn av en relativt artig nyvinning av et robotmonster som introduseres mot slutten av filmen.
Men mer enn noe annet er ”Transformers: Age of Extinction” nærmere tre øredøvende og utmattende timer som gir deg akutt behov for meditative yogaøvelser et stille sted langt ute i naturen.
Aleksander Huser
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2014.