psykisk helse
Hele livet hadde Marit (25) kjent på at noe ikke var helt riktig. Så fikk hun endelig diagnosen
Marit Bakkli (25) deler innlegg med tusenvis av følgere på Instagram, men i dagliglivet har diagnosen ført til angst og styrt store deler av livet.
– I voksen alder har jeg slitt med å forstå og å holde takt i samtaler. Jeg leter mye etter «riktig svar» og kan ofte ende opp med å si ord og setninger som ikke gir mening.
For mange er nok SSV, spesifikke språkvansker, en ukjent diagnose.
Det var det også for Marit før hun selv fikk diagnosen rett før jul.
Gjennom årene har Marit brukt mye kapasitet på å prøve å gjemme utfordringene for at andre ikke skal oppdage at hun ikke forstår. I hodet har det vært en karusell av tanker for å forsøke å ta kontroll på noe som ikke var kontrollerbart.
– Man ser jo ut som at man har det bra, ingen ser hvordan man har det inni hodet. Kaoset vises ikke utenpå, sier Marit.
Diagnosen kom sent, men Marit mener den har styrket selvtilliten. Endelig har hun fått en forklaring på hvorfor hun er slik hun er; hvorfor hun har problemer med å lagre informasjon, hvorfor hodet går i svart, og hvorfor hun glemmer ord og ting hun skal si.
– Med én gang jeg fikk diagnosen merket jeg at jeg turte å snakke mer. Nå har jeg noe jeg kan støtte meg på.
Les også: Martine Halvorsen om den tunge tiden: – Tårene rant
Åpen om psykisk helse
Til tross for språkvanskene lever Marit av å kommunisere med andre via Instagram. I fjor ble hun nominert i Vixen Awards. For 20 000 følgere på Instagram deler hun glimt fra hverdagen med to små barn i hus, og det meste hun deler gjøres med et snev av humor og ironi.
– Det ligger mye arbeid bak innleggene jeg legger ut. Kanskje bruker jeg enda litt mer tid enn andre nettopp på grunn av diagnosen min. Å formulere et innlegg er ganske krevende, innrømmer hun.
Kreativiteten spirer hjemme hos tobarnsmoren på Melhus utenfor Trondheim. Men det er ikke bare humor og småbarnsliv hun formidler. Nylig delte Marit et innlegg der hun fortalte om diagnosen sin.
– Jeg har hele tiden vært åpen om at jeg har psykiske utfordringer. Som ungdom fikk jeg angst og depresjon. Da jeg ble mamma til Leandra som 18-åring, gikk jeg inn i en dyp fødselsdepresjon. Nå har jeg forstått av diagnosen min kan være årsaken til at jeg har slitt med dette i lang tid.
Marit forteller at det aldri var meningen at Instagram-profilen hennes skulle bli så stor, men hun setter pris på at hun når ut til så mange. Hun får daglig meldinger fra folk som kjenner seg igjen i det hun legger ut.
– Da jeg la ut innlegget om SSV, fikk jeg flere meldinger fra pedagoger og lærere som aldri hadde hørt om diagnosen før, og det sier jo litt om hvor lite fakta det finnes. Andre skrev at de ville oppsøke lege og få en utredning, fordi det jeg skrev virket så kjent.
Å være til hjelp og inspirasjon for andre er viktig for Marit. Kanskje er det hovedmotivasjonen bak innsatsen hun legger i sosiale media.
Mer enn bare dårlig ordforråd
Hele livet har hun kjent på at noe ikke er helt riktig. Aldri har hun helt forstått seg selv og hvorfor hun har brukt så mye tid på å forstå instruksjoner, diskusjoner med andre og samtaler i sosiale settinger.
– Jeg har alltid lurt på hva som er galt med meg, og jeg har følt meg dum i så mange anledninger når jeg opplever at jeg ikke får med meg hva folk sier.
Allerede på barneskolen merket Marit at hun slet med å konsentrere seg. Marit var det barnet som badet i alle sølepyttene og ikke brydde seg om rolige aktiviteter.
Problemene kom ikke til syne for alvor før på ungdomstrinnet. Skolearbeidet ble vanskelig å henge med på. Gangetabellen lærte hun aldri. Lese- og skrivevansker ble avdekket, og det ble spekulert i både ADHD og Tourettes syndrom. Men ingen nevnte SSV.
– Mamma og pappa visste ingenting om diagnosen før jeg fikk den. De så jo mange symptomer på ett eller annet, men ingen visste hva det var. Hadde SSV vært en mer vanlig diagnose, hadde de kanskje forstått at det var det jeg hadde.
Marit ble utredet, og psykologene mente at hun hadde språkvansker. Men de fortalte ikke hva det innebar. Tenåringsjenta fikk beskjed om at hun bare hadde dårlig ordforråd, og ingen flere tiltak ble satt inn. Tilbake satt hun med en snever forklaring på det som for henne var altoppslukende problemer.
Les også: Mistenker du tics hos barnet ditt?
Språket er nøkkelen
Rita Lie, spesialpedagogisk rådgiver og fagleder i Dysleksi Norge, er selv utdannet barnehagelærer og spesialpedagog, og forteller at det vanligste er å få diagnosen «spesifikke språkvansker» sent.
– Ofte kan man tenke at barnet er uoppmerksomt, ukonsentrert og kanskje lat. Vi kaller det «the hidden problem». Man ser barnets atferd, men ikke at språkvanskene kan være årsaken.
Dysleksi Norge gjennomførte en undersøkelse om utredningspraksis i fjor, og resultatene viste at praksisen varierer i de ulike delene av landet, forklarer Lie. I Nord- Norge blir barna senere diagnostisert enn i resten av landet. Hele 46% av de som har fått diagnosen spesifikke språkvansker har fått det på ungdomstrinnet eller senere. Lie påpeker at forskningen viser til en tendens; det er mange som blir diagnostisert seint, både for SSV og andre tilstander.
– SSV kan oppdages allerede i barnehagen. Jeg har jobbet med mange barnehagelærere, og sett at mange har god kompetanse om barnets språk, men når det avviker, vet man ikke hvorfor. Som barnehagelærer har man ingenting om språkvansker i sin utdannelse, og må skaffe informasjon eller kompetanse om dette selv, forklarer Lie.
Kompetansen om slike diagnoser i barnehage og skole må derfor styrkes, mener Lie. Da kan barnet oppleve å bli forstått. Slik kan de riktige tiltakene settes inn tidlig, og den som har diagnosen kan lære seg å leve med den og få den hjelpen som trengs. Elever med diagnosen blir på grunn av manglende kunnskap ofte misforstått.
– Slike elever kan framstå som at de ikke følger med, de kan ha vansker med å starte på oppgaver, og læreren kan derfor tro at de ikke orker. Det er dessverre helt vanlig at pedagoger ikke har hørt om språkvansker, sier Lie.
For voksne utarter SSV seg annerledes enn for barn, og spesialpedagogen sier at det er mange som utvikler psykisk sykdom som følge av at de har vokst opp uten forståelse for hvorfor de ikke prosesserer språk på en tilstrekkelig måte.
– Det er jo ikke så rart. Hvis jeg hadde blitt sluppet ut av et helikopter i et land der jeg ikke forsto noe av språket, hadde jeg også fått problemer.
Ifølge Lie er det to menneskelige reaksjoner som ofte oppstår i slike situasjoner; man kan trekke seg inn i seg selv og isolere seg fra andre, eller man kan bli den verste utgaven av seg selv. Å ikke bli sett er vondt og vil kunne påvirke den psykiske helsen i negativ forstand, mener hun.
Mange som lever med SSV blir slitne av å hele tiden prøve å følge med på alt språket som foregår rundt dem. Alle situasjoner krever språk. Å delta i leken i barnehagen, undervisningstimer, møter og andre tilstelninger kan være krevende. Språket er overalt, sier Lie, og legger til at mange med SSV sliter mest i ungdomsalderen.
– Kommunikasjonen endrer seg, det blir mer kroppsspråk og blikk. Ironi kan være vanskelig å forstå, og mange misforstår kommunikasjonen. De kan føle seg utestengt, krenket og mobbet, og det blir de ofte. Å få venner kan være vanskelig, og vi vet av vennskap er forebyggende for mobbing.
Lie påpeker igjen at slikt kan forebygges ved å øke kunnskapen blant pedagoger og folk i arbeidslivet. Dysleksi Norge har kurs og foredrag om diagnosen, og de har nylig laget en podcast om emnet. På Youtube ligger det flere informasjonsvideoer, både på norsk og engelsk.
– Vi glemmer hvor viktig språket er. Språket er nøkkelen til fellesskap og utdanning. Uten riktig veiledning og støtte, vil man havne utenfor det sosiale fellesskapet, utdanning og arbeid.
Avslutningsvis forteller Lie at det er uenighet om diagnosen skal skifte navn til «utviklingsmessige språkforstyrrelser». I Dysleksi Norge brukes fortsatt spesifikke språkvansker sammen med den nye terminologien. Lie synes det er viktig å ha med seg begrepet «spesifikke språkvansker», for det nye navnet kan nok for mange som har språkvansker, framstå som vanskelig og uforståelig, mener hun – fordi de er mennesker som i utgangspunktet har vansker med å uttrykke seg, forstå informasjon og forklare.
Les også: (+) Det som sto i barnevernets papirer ga meg sjokk
Kan føre til angst og depresjon
Marits symptomer ble ikke bedre i voksen alder. Dårlig konsentrasjon, uro og vansker med å huske beskjeder og informasjon var noen av symptomene Marit slet med. Da psykologen leste opp beskrivelsen av SSV, var det som de snakket om Marit, og brikkene falt på plass.
— Psykologen ville jo gi meg en grundig beskrivelse av diagnosen. Men språkvanskene gjorde det vanskelig for meg å forstå hva det egentlig innebar. Jeg husker at han sa: «Du kan dra hjem å tygge litt på det vi har snakket om, og så kan du få en time til». Han forsto nok at det han sa gikk inn det ene øret og ut det andre. Neste gang tok jeg derfor med mamma.
Hos psykologen fikk hun konstatert at alle disse prosessene i tankene gjør henne sliten, og at det kan føre til angst og depresjon.
– Psykologen sa: «Marit har ikke vært sur og forbannet, hun har vært sliten og frustert», og det beskrev så mye for meg. Slik har jeg følt meg, og nå kan jeg forklare frustrasjonen.
Lettelsen var stor da hun endelig hadde en håndfast diagnose. Nå kan hun legge merke til plagene på en annen måte; hun kan anerkjenne og forstå hvorfor det er sånn. Og, ikke minst, andre kan også lettere forstå, fordi hun er åpen om diagnosen og hva det innebærer.
– Det fascinerte meg at språkvansker innebærer så mye mer enn språk. Man hører ordet og tenker at språk er problemet, men det ligger så mye mer bak det. Hos meg har det jo ført til angst, og uroen i kroppen er veldig lik slik mennesker med ADHD opplever det.
Må lære å leve med diagnosen
Hverdagen de siste årene har vært preget av at Marit har trukket seg unna sosiale sammenkomster. Kanskje kan det være på grunn av språkforståelsen, for i samspill med andre jobber hjernen på høygir. Språk blir man jo utsatt for over alt, og gjennom Instagram får Marit virkelig prøvd seg og utfordret det hun sliter med.
– Hjernen min vet alltid hva jeg bør si, men så når ikke ordene fram til munnen. Da bruker jeg mye tid på å prosessere språket, og jeg kan bli fjern og ikke oppfatte hva folk sier til meg.
Ting har heldigvis blitt litt bedre med årene, synes Marit. Hun har brukt mye tid på å finne ut av hvordan kommunikasjonen rundt henne fungerer og hvilke strategier hun kan bruke. Om hun får et brev fra skole eller barnehage med mye informasjon, har hun både en samboer og en mor som gjerne stiller opp, leser og forklarer, slik at Marit kan få med seg alt.
– Jeg fungerer litt bedre nå, for jeg har drevet med litt eksponeringsterapi, der jeg utsetter meg selv for sosiale settinger og andre ting jeg er redd for. Det er vanskelig, og det krever mye av meg, men jeg merker bedring, sier Marit.
I sosiale sammenhenger har hun blitt flinkere til å spørre om hun ikke forstår eller får med seg innholdet i samtalen. Men å tørre å ytre meningene sine må hun jobbe med.
– Det har jeg store utfordringer med. Om jeg havner i en konflikt, vil jeg ikke komme noen vei, for jeg husker jo ikke hva jeg skal si. Ordene kommer ikke frem til tunga.
Marits åpenhet om diagnosen og psykisk helse har vært viktig, både for følgerne hennes og henne selv. Slik kan hun snakke om diagnosen, være til hjelp for andre og derfor oppleve å gjøre noe verdifullt. Og spesifikke språkvansker må snakkes mer om, mener hun.
– Det er synd at det finnes så lite fakta om SSV. Jeg måtte lese på engelsk for å finne stoff om voksne med diagnosen. Jeg håper at barn får den hjelpen de trenger så de slipper å gå gjennom det jeg gjorde.
Etter diagnosen står Marit på egne ben; det er ingen behandling for SSV. Men hun håper at hun med tiden kan tilegne seg flere verktøy for å på best mulig måte kunne leve med språkvanskene.
– Om man får ADHD, kan man kanskje ha nytte av medisin. Jeg må bare jobbe med meg selv og stå i dette, for dette har jeg med meg livet ut, avslutter hun.
