Mari Maurstad og ektemannen Aage
Mari Maurstads sommerparadis: – Barna synes det er et museum, men jeg liker den gamle stilen
Det er bare latteren fra Mari som bryter stillheten her oppe på berget. Hun og Aage har gått i dvale på hytta i idylliske Son.
– Kom inn, kom inn! Om det er mye å gjøre? Nei, ikke her, men det blir travelt etter ferien. Når er bryllupet, Aage? 23. august? Å, det er den 18, ja. Håper jeg har fri, da.
Mari Maurstad (66) somler ikke med snakketøyet når hun tar oss hjertelig imot i sin rødmalte stue i Son.
– Her nyter vi det gode liv – før det braker løs nå etter ferien, forteller Mari og ektemannen, stjernecellisten Aage Kvalbein (76).
Mari sikter til at eldstesønnen Scott (34) gifter seg på et svensk slott 18. august, og at hun selv er med i forestillingen «Evig Ung» som har premiere 7. september på Chat Noir.
– Jeg gleder meg til bryllupet. Scott er den første av våre tre gutter som gifter seg. Jeg kommer nok til å felle noen ekte tårer, tror skuespilleren.
Hytta i Son
I sommer har hun og Aage koblet av på hytta som har et historisk sus over seg. Det var oldefaren til Mari som kjøpte huset i 1857.
Han jaktet etter et landsted til familien, og han ramlet over feierens gamle hus i Son. For 1500 kroner fikk han tilslaget på eiendommen, som i sin tid huset tre mødre og åtte barn.
– Bestefar het Gunnar Scott-Ruud. Han var en av Son-malerne. I stuen har jeg hengt opp mange av hans bilder. Bestefar visste nok ikke hvor mye dette stedet skulle glede familien i flere generasjoner, forteller Mari.
Det var hennes mor Gro som arvet hytta da bestemoren Marie døde, og da moren døde i 2017 overtok Mari.
– Dette var mitt sommerparadis som barn. Det er det også som voksen. Stranden ligger rett der nede, og skogen med flotte turstier ligger i nærheten.
– Minnene herfra er en blanding av is, jordbær, lek og bading. Jeg var med «Besta» når vi handlet på meieriet, i fiskebutikken og hos bakeren, forteller Mari.
Bestemoren Marie og bestefar Gunnar var de siste som bodde fast i huset.
– Jeg hadde et veldig nært forhold til «Besta», som i likhet med bestefar var en del av kunstmiljøet her. «Besta» ble i 1960 tildelt prisen som Sons æresborger, som den første og eneste. «Besta» fikk også Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun døde da jeg var 14 år, og det ble en stor sorg for meg, forteller Mari.
Les også: Aage om det første møtet med Mari Maurstad: – Jeg tenkte at hun var uoppnåelig
Renoverte hytta
Den populære skuespilleren kjenner på de gode minnene etter besteforeldrene når hun er på hytta. Da hytta ble renovert for fire-fem år siden, var Mari bevisst på at hytta skulle bevare sin opprinnelige stil.
– Jeg ville ta vare på bestemors 100 år gamle hytte. Ja, vi har til og med tatt vare på den gamle utedoen, selv om vi har oppgradert med innlagt vann og toalett. Hytta trengte en skikkelig oppussing, fra gulv til tak, forteller Mari.
Hun hadde en klar formening om hvordan hun ønsket å ha det.
– Jeg har beholdt de opprinnelige fargene på veggene, og interiøret er akkurat slik «Besta» hadde det. Barna synes det er et museum, men jeg liker den gamle stilen. Kanskje synes de det er nostalgisk jo eldre de blir og får egne barn.
Det rike kulturtilbudet i Son liker Mari og Aage å benytte seg av.
– Vi rusler gjerne en tur ned bakken for å drikke en god kopp kaffe og få med oss en kunstutstilling. Vi er heldige som har hytte på et veldig koselig sted, med flere trivelige spisesteder og mange kreative mennesker.
Mari og Aage liker å bevege seg. En lengre gåtur står på programmet hver dag. Mari sitter sjelden rolig, men finner roen når hun gjør yoga på gressmatta ved hytteveggen.
Da trekker Aage seg tilbake i annekset med celloen og øver en snau time et par ganger om dagen.
– Jeg må holde liv i fingrene, sier Aage mens Mari gladelig konstaterer: – Her holder vi oss unge!
Les også: (+) Min bror har gitt bort hytta til sine nevøer mot at de betaler dokumentavgift. Er det lov?
Giftet seg i 1987
Mari åpner sommerhuset rundt sankthans og er her mye til ut i august. Veien fra villaen i Oslo er kort, og Mari føler hun kommer til en helt annen verden her ute.
– Hjemme er det alltid noe å gjøre. Her står tiden stille. Vi er uten TV og PC. Dagene blir mer romslige og innholdsrike. Det er utrolig å tenke på hvordan tidligere generasjoner hadde det.
– Alt inne i huset her er over 100 år gammelt, og det har en verdi for meg. De fleste tingene husker jeg fra barndommen. Ja, med unntak av ytterdøren som er helt fra 1700-tallet, sier Mari og smiler.
Hun har ikke bare kjærlighet for hytta, men også for mannen hun giftet seg med i 1987. Mari og Aage har vært kjærester mer enn halve livet.
– Vi har det veldig bra sammen. Aage er den perfekte ektemann. Han synes alt er greit. Og jeg er ikke så lett å leve med, mener Mari.
Hun er takknemlig for at Aage ikke protesterte da hun ville sette i stand hytta etter «Besta». Hytter har familien flere av – både i Drøbak som Aage kjøpte for mange år siden, og i Nordfjord på Vestlandet der farsslekten til Mari kommer ifra.
– Det er mye å holde i orden, men vi prøver så godt vi kan, forteller Mari som scenedebuterte for 45 år siden, og som har vært fast ansatt ved Nationaltheatret siden 1981.
Les også: Gården til Jon Almaas lå ute til 13 millioner: – Jeg ble vel litt forelska
Prosjektet Zulufadder
Mari er viden kjent for sine solide kunstneriske evner og sine kjappe replikker, men også for å ha et bankende hjerte for de som trenger det aller mest.
I 2004 var Mari på safari i Sør-Afrika. De menneskelige lidelsene hun så fikk henne til å starte prosjektet Zulufadder året etter.
– Vi måtte først sørge for at barna i Eshowe, som er et distrikt i Zululand, fikk mat. Etterpå kunne vi sørge for at de får en utdanning. Det gir utrolig mye å kunne hjelpe andre.
– Zulufadder hjelper barna som har mistet sine foreldre til AIDS – og bestemødrene som tar vare på dem. Vi er takknemlige for alle som velger å bli en Zulufadder. Det er til stor hjelp for verdens fattigste og mest sårbare, forteller Mari.
Hun husker spesielt en historie fra en av sine mange reiser i området.
– Vi hadde en seanse der vi lærte bestemødrene å gi hverandre komplimenter. En av dem sa at hun ble glad av det, men også litt trist, fordi: «Jeg er 67 år, og jeg har aldri hørt noen si noe pent til meg». Hun har vært i skyggen hele livet – endelig var det noen som så henne, forteller Mari.
Les også: (+) Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var egentlig helt utilgivelig
Rammet av krystallsyken
Mari vil helst være til hjelp for alle mennesker. Hun sier knapt nei til noen som spør, men i 2015 fikk Mari en påminnelse om at kroppen har behov for ro mellom slagene.
Mari fryktet hjerneslag da hun plutselig ble akutt syk. Det viste seg at hun var rammet av krystallsyken, en sykdom som gir akutt svimmelhet som følge av hodebevegelser.
– Jeg kom meg til hektene igjen og er sprek som aldri før, sier Mari før hun og Aage rusler ned mot sentrum av Son for å kjøpe «verdens beste kaffe».
