Maiko Nishino-Ekeberg
Etter at Maiko møtte Nicolai, sa psykologen hennes: – Du trenger ikke komme hit mer
«Du tror du er spesiell!» kunne de andre barna rope mens de kastet stein etter Maiko. Drømmen om å bli primaballerina hjalp henne både til å holde ut – og til å bli nettopp det: Spesiell.
For meg ble ballett en nødvendig «escape». Mobbing i barndommen satte dype spor. «Look in the mirror and be kind to yourself», ber Maiko Nishino-Ekeberg, den norske Nasjonalballettens pensjonerte, store stjerne.
Japanskfødte Maiko har bodd i Norge siden 1999, snakker norsk, men foretrekker engelsk.
Vi sitter på en matte i hennes luftige ballettstudio på Carl Berner i Oslo. De slanke hendene med lange fingre og velpleide, svartlakkerte negler griper tak i skuldrene mine og knar i vei. Hun har både vilje og styrke i klypene, og som hun avslører, «varme hender».
Du merker raskt at den prisbelønnede ballerinaen både er i kontakt med egne følelser og fanger opp andres.
– Langt fra alle mine kunder er ballerinaer, understreker Maiko.
– Jeg ønsker å lære «vanlige» folk å kjenne kroppen sin bedre og sånn sett styrke den. Jeg har danset ballet siden jeg var seks år og vet at vi er langt mer fleksibel enn de fleste tror. Det som imidlertid tok lengre tid å forstå, er hvor viktig det er å være glad i kroppen, ja, i hele deg selv. Med den kjærligheten kan det være at du også blir et par centimeter høyere, sier hun skøyeraktig.
De glitrende, brune øynene rommer mye livsvisdom.
Tiet om mobbingen
Hun vokste opp i Japans tredje største by, Osaka. De var syv familiemedlemmer i et lite hus. Hennes besteforeldre, foreldre og to søsken. Maiko er storesøster.
– «Mini-mamma» ble jeg kalt. Jeg tok tidlig ansvar og passet på min bror og søster. Både mamma og pappa jobbet. Det var uvanlig at mødre arbeidet utenfor hjemmet. Jeg beundret henne for å stå støtt på egne ben.
Det er med bruk av pene adjektiver hun prater om familien i Japan. Til tross for stor omsorg for hverandre røpet hun likevel ikke som barn at hun ble mobbet.
– Våre foreldre arbeidet hardt for å gi oss muligheter de vokste opp foruten. Det føltes ikke riktig å belaste dem med mine problemer.
Hun ble tidlig voksen.
– Jeg husker ennå den nakne frykten på vei til og fra skolen.
Hun drar pusten dypt ned i magen.
– Noen av barna var verre enn andre. Enkelte kastet steiner etter meg. De sa: «Du tror du er spesiell». Som 12-åring var jeg høyest i klassen og tynn som en strek. Med tanke på ballett var det ideelt, men også der skilte jeg meg ut.
– I tillegg var jeg utadvendt og likte oppmerksomhet. Det passet ikke i en mannsdominert kultur.
Les også: (+) Da Birger var liten, ble han ledd av og mobbet for hobbyen sin. De ler neppe nå lenger …
Ektemannen Nicolai Nishino-Ekeberg
Maiko ler med hele kroppen.
– Som du hører, prater jeg mye, veldig mye, sier Maiko selvironisk.
– Jeg pleier å si at «det er sånn jeg forbrenner kalorier», for jeg er veeeeldig glad i mat. Da jeg ble kjæreste med mannen min, Nicolai (Nishino-Ekeberg, 50), overrasket det ham og familien hans. Jeg ser spinkel ut, men gafler innpå store mengder av det meste. Den første middagen Nicolai inviterte meg på, ble langt dyrere for ham enn planlagt, humrer hun.
– Tenk, neste helg er det 20 år siden vi møttes. Vi reiser til Paris for å feire. Nicolai, og senere Eilif (10), sønnen vår, er det aller, aller beste som har skjedd meg.
Nå blinker tårene i øynene. Et sjeldent øyeblikk blir hun sittende taus og tankefull.
– Mange blir overrasket over personligheten min. Kanskje er det fremdeles forventet at man som japaner skal være, eller virke, ydmyk og introvert? Norge passer nok min personlighet bedre. Spesielt dagens norske væremåte, som er mer utadvendt og flerkulturell.
– Det er godt å se hvor bra Eilif har det med sine venner. Og rart å tenke på at jeg på hans alder ble mobbet. En gang rullet de andre barna meg inn i de grønne mattene vi brukte i gymmen. Det tok en time før en lærer fant meg. Jeg husker ennå følelsen av klaustrofobi.
– Heldigvis hadde jeg mitt sted å rømme til; å danse ballett.
Les også: Derfor settes «Skal vi danse» 2024 på pause
Solgte hus og bil
En vårdag i 1992 var det avslutning på barneskolen til Maiko. Av rektor ble hver elev spurt: «Hva vil du bli som stor?»
– Ballerina i Europa, svarte jeg.
En drøm siden hun var ti år.
– Da tok mamma meg med for å oppleve The Royal Ballet fremføre «Romeo og Julie». Jeg satt som fortryllet ytterst på setet. Det ble spilt musikk jeg bare hadde hørt på CD.
– Pappa elsker klassisk musikk. Jeg gjenkjente en ouverture av Sergej Prokofjev. Jeg husker absolutt alt fra den kvelden. Det var da jeg bestemte meg, «en dag skal jeg bli primaballerina».
Det samme året oppdaget en sveitsisk ballettlærer hennes sjeldne talent og overtalte senere foreldrene til å la Maiko delta på to sommerkurs i Sveits. Hun var bare 15 år da hun kom inn på The Royal Ballet School i London.
– Mamma og pappa solgte huset og bilen for å finansiere utdannelsen min. Jeg vil for alltid være takknemlig, men det ble en svært krevende start. Konkurransen var knallhard. Terpingen tok aldri slutt. Tærne mine blødde og neglene falt av, men jeg fikk aldri følelsen av å innfri bra nok. Jeg lengtet hjem.
Til slutt svelget hun stoltheten og ringte moren gråtende.
– Jeg håpet nok å høre henne si: «Kom hjem, kjære barnet mitt». Hun svarte: «Glem ikke at dette er din drøm og at den også er krevende for oss. Gi ditt alt!»
Det hører med til historien at moren som ung hadde drømt om å danse ballett, men foreldrene hennes var for fattige til å betale for timer. Da hun oppdaget at hennes førstefødte bar på den samme drømmen, ble det også morens mål å gjøre det mulig.
– Passende nok ga mine foreldre meg navnet Maiko, som betyr «dansende barn».
Les også: (+) Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
Rammet av panikkangst
I løpet av de fire årene Maiko var student i London opplevde hun at mange medstudenter utviklet spiseforstyrrelser.
– Jeg ble heldigvis aldri rammet. Da jeg begynte å søke jobber, kjente jeg på et annet kompleks. «Ville mitt ansikt hindre meg fra å oppfylle drømmen?»
Til å starte med var det vanskelig å få roller som asiat. Som 19-åring fikk hun jobb ved Nasjonalballetten i Oslo. Hun var på vei mot målet, men kravene hun stilte til seg selv, var store. På begynnelsen av 2000-tallet ble hun rammet av panikkangst og søvnløse netter.
– Jeg strevde med det som hadde skjedd i barndommen og de første tøffe årene av karrieren med hardt press og stor ensomhet. Heldigvis fant jeg en person å betro meg til, en enestående psykolog.
– Hun hjalp meg å rydde opp i grumset. Litt etter litt fikk jeg energien tilbake. Det var bra, for ambisjonene mine var fortsatt skyhøye.
En ballettdansers karriere er kort. Maiko var moden for å nå toppen som solist.
– Jeg fikk fast jobb, men frykten for ikke å nå målet ulmet. Privat derimot gikk det bedre.
På en norgesturné noen år tidligere hadde hun blitt kjent med en kjekk lydmann.
– Jeg merket umiddelbart at Nicolai er trygg, rolig og snill, roser hun sin kjære.
– Vi hadde samme arbeidsplass og tok opp igjen kontakten. Hver gang jeg pratet med ham, ble jeg glad.
I mai 2004 hadde de sin første «date».
– Jeg hadde akkurat kjempet meg ut av en mørk og tung tid. Jeg var 24 år og Nicolai 30. Vi tok en rutebåt til en øy i Oslofjorden, pratet og lo i solskinnet. På tvers av kulturforskjeller er vi underlig like. Han forsto min lidenskap for min jobb. Trolig fordi han vokste opp med en mor som er en kjent operasanger, Kjersti Ekeberg (78).
– Jeg hørte til med Nicolai.
Les også: Ole-Kristian Bryhn og kjæresten: – Fra den hytteturen har det vært oss to
Solist i «Svanesjøen»
Da hun kom til Japan den sommeren, sa moren: «Noe har skjedd med deg».
– Jeg var stormende forelsket og savnet kjæresten min. Hans foreldre hadde jeg allerede møtt på 17. mai. Å reise tilbake ble for første gang å komme «hjem». På en måte reddet Nicolai meg. Jeg begynte å sove godt. Psykologen sa: «Du trenger ikke å komme hit mer».
Knappe seks måneder etter at de ble kjærester, fridde den kjekke Oslo-fyren, som i dag er leder for lys, lyd og videoavdelingen på Den Norske Opera & Ballett.
– Og så, rett før året var omme, ringte sjefen min. Jeg skulle få være solist med den største rollen av alle: Som den svarte og hvite svanen i «Svanesjøen».
– Den mest spesielle forestillingen for meg ble da mine foreldre satt i salen med min gamle ballettlærer. Da det hele var over, og alle reiste seg, kunne jeg høre mamma rope taktfast: «Maiko, Maiko, Maiko!»
Den høye, tynne jenta fra Osaka hadde klart det. Maiko fikk Dansekritikerprisen for sin debut og ble forfremmet som fast solist.
– I de mange tusen timene jeg har trent, danset og drømt hadde jeg ett mantra: Primaballerina.
Giftet seg i Roma
Året etter debuten som solist giftet Maiko og Nicolai seg i Roma.
I 2006 våknet hun som nygift med en følelse av uro. Hun ringte til foreldrene i Japan. Moren hadde fått kreft.
– Mammas sykdom ble livsendrende for meg. For første gang var ikke dansen det viktigste.
Heldigvis gikk det bra med moren.
Senere begynte ekteparet Nishino-Ekeberg å planlegge egne barn. De ble enige om at det var mulig mens Maiko ennå danset. Tidlig i 2013 viste graviditetstesten to blå streker.
– Jeg var både lykkelig og redd for hva som ville skje med meg og dansen etterpå. Ennå var jeg ikke klar for å miste min hardt fortjente posisjon, innrømmer Maiko.
Hun trente hele svangerskapet, og plutselig var hun mamma til en gutt.
– Eilif var en fornøyd baby og er i dag en nydelig, følsom gutt, forteller hun stolt av ham.
I løpet av bare seks måneder trente hun seg tilbake i rollen som solist i «Svanesjøen». Til stor forbauselse for alle som vet hva det innebærer.
– Jeg danset for Eilif, sier hun med varme i stemmen.
Selv om formen var på topp, nådde hun som 41-åring en primaballerinas pensjonsalder.
– Til min overraskelse har det gått utmerket! erklærer hun sprudlende.
Maiko skinner fremdeles som en stjerne – uten overhodet å ha nesen i sky.
– Nasjonalballetten er ikke lenger livet for meg. Nå stortrives jeg med kundene mine i «Maiko's studio», og hjemme venter de to som ga mitt liv en dypere mening, Nicolai og Eilif.
