filmaktuell 104-åring
Laila (104) gikk sju kilometer til skolen som liten
– Jeg har vært aktiv hele veien, og det har ikke vært tid til å kjede seg, sier filmaktuelle Laila Serine Myrhaug, som må ut og gå tur hver dag for å føle seg bra.
Laila Serine Myrhaug (104) er med i den internasjonale dokumentarfilmen Hundreåringene som nylig har hatt premiere.
Hun var selvskreven gjest på premieren i Narvik.
– Det var veldig artig å være med i filmen. Det var koselig å møte folk i Narvik. Det var mange jeg ikke hadde sett på flere år.
– Og det var koselig at det kom noen fine små jenter bort til meg og gratulerte meg, sier Laila.
Laila er fra Gratangen i Troms. Hun var 101 år da hun deltok i innspillingen av filmen, som skildrer livet til
syv av verdens hundreåringer. Den tidligere sauebonden er én av hundreåringene seerne blir kjent med i filmen.
– Det var mest artig, men litt anstrengende også. Det er ikke alltid så enkelt når man er så gammel som meg. Kroppen er ikke så lett lenger. Formen har forandret seg, det er ikke som det en gang var. Det stikker både her og der, forteller hun.
Havresuppe og grøt
Laila Serine Myrhaug ble født 30. mars 1918 og er med sine 104 år den eldste innbyggeren i Gratangen kommune i Troms. Moren Amanda kom fra Enotekiö i Finland, og faren Esaias var av Partapuoli-slekten.
Laila ble født på gården Kvernmo og vokste opp som den nest eldste i en søskenflokk på syv. Hun gikk først på Fjelldal grendeskole, og da internatskolen på Eliborg
åpnet i 1926, startet hun der.
Det innebar at syv år gamle Laila måtte gå alene gjennom skogen, hele syv kilometer var det til skolen.
– Jeg bodde på skolen hele uka, og når helgen kom, gikk jeg hjem alene. Jeg var ikke redd for mørket, og det gikk bra å være der uten foreldrene. Vi hadde tak over hodet, mat og en seng, så det gikk bra. Jeg lengtet ikke hjem, sier Laila.
Menyen på skolen besto av havresuppe, grøt, fisk og potet og brødskive med ost. I helgene hendte det at det ble servert kjøtt.
Mistet søsteren
Laila lærte seg tidlig å bruke strikkemaskin, og på gården passet hun alle husdyrene. Om sommeren sanket hun urter og bær og høstet høy i fjellet ved Lortvann, som lå en mil fra hjemplassen Kvernmo.
– Krøtterne var livet mitt. Pappa var ofte på lofotfiske, så vi var vant til å hjelpe mamma. Storesøsteren min døde av hjernehinnebetennelse tre uker etter at hun ble konfirmert. Det var den store sorgen i familien vår. Mamma ble aldri den samme igjen, sier Laila.
Hjemme på gården hadde de både sauer og kuer.
Laila fikk en forkjærlighet for sauene.
Hun bodde på gården til hun giftet seg med Thomas Myrhaug i 1938. Han var fisker og snekker, og sammen fikk de barna Ruth, Eirik, Marulf og Torild.
Krig i Norge
104-åringen husker krigens dager godt. Da tyskerne kom til bygda, flyktet Laila og Thomas til Setermoen sammen med datteren Ruth.
– Bestefar ble igjen i Gratangen, men han døde av sjokk. Familien måtte ro over fjorden med kista i egen båt mens jagerflyene fløy over. Det var dramatisk, men de klarte seg, forteller sønnen Eirik Myrhaug Partapouli (79).
I tillegg til å passe på de fire barna og småbruket i etterkrigstiden strikket Laila for mange i bygda. Det bidro til ekstra inntekt.
Thomas var mye borte på fiske, og Laila var vant til å klare seg selv.
På 1960-tallet flyttet paret til Sverige, først til Kiruna, så til Oxelösund og Eskilstuna. Der var Laila renholder på nye byggeplasser der Thomas arbeidet som snekker.
Også i voksen alder drev Laila småbruk med sauer, geiter og ku.
På begynnelsen av 1970-tallet deltok hun aktivt i saueholdet på gården til sønnen Marulf. Hun hjalp mye til under lamming.
Aktiv i lokalmiljøet
Etter at Thomas ble pensjonist, flyttet paret hjem til Gratangen.
Der hadde de ku, sauer og geiter. Laila opparbeidet en kjøkkenhage med god matjord som hun drev økologisk frem til 2020.
Laila jobbet som anleggs-kokk ved Skjomenanleggene ved Narvik og på veianlegg i Nord Troms. I lokalsamfunnet var hun samfunnsengasjert og var med i AUF, Gratangen Arbeiderparti, Husmorlaget
og Sanitetsforeningen.
I dag er hun medlem av Pensjonistforeningen.
– Hun har vært aktiv i Gratangen Arbeideridrettslag og Gratangen Skilag og har arrangert fester for å samle inn penger til kassa. Hun har mange venner i lokalsamfunnet. Med tiden er hun blitt alene i sin generasjon, men mamma får alltid venner i yngre generasjoner, forteller sønnen Eirik.
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Omsorgsbolig
I 2020 flyttet Laila til en omsorgsbolig. Det trives hun godt med. Hun har ikke hjemmehjelp, men får servert middag hver dag.
– Jeg bor i en trivelig leilighet og har mange gode venner her. Vi møtes hver ettermiddag klokka fem og tar noe godt til kaffen.
Mens de andre beboerne, som er i 80- og 90-årene, nøyer seg med en tur til butikken, legger Laila ut på lange turer hver eneste dag.
– Jeg må ut å få frisk luft hver dag. Det gjør meg godt, sier Laila.
104-åringen er aktiv i Gratangen Husflidslag og underviser fremdeles i karding og spinning av ull, teknikker hun har kunnet hele livet.
– Det som imponerer meg aller mest med mamma, er at hun stadig får nye og yngre venner. Hun fornyer seg på en måte, forteller sønnen Eirik.
Sanker sopp og urter
Laila er et ihuga friluftsmenneske og har høstet fra skog og fjell siden barndommen.
Hun kjenner alle multemyrene i distriktet og har vært en
ihuga bærplukker. I tillegg har hun sanket sopp og urter, som syrgress og kvann.
– En gang hadde hun operert en hofte og måtte gå med krykker da hun gikk i blåbærskogen. Da svigerdatteren spurte henne hvordan hun klarte det, svarte hun: «Eg kryper på alle fire med spannet i handa».
På spørsmål om hvordan samfunnet og naturen har forandret seg på hundre år, er Laila klinkende klar:
– Alt er annerledes nå. Det er mindre fugler og insekter. Det er lite av alt. Mentaliteten er også en annen. Nå holder folk seg for seg selv. Før pleide vi å gå på besøk til hverandre, verden er ikke som den var, sier Laila og legger til:
– Nå er det også så mye luksus. Folk har huset fullt av luksus nå. Man må jo ha med en trailer om man skal tømme husene til folk. Ikke engang da får man med seg alt rasket som folk har.
Et aktivt liv
Laila ser tilbake på et langt og godt liv på gården med dyrene.
– Jeg har vært aktiv hele veien, og det har ikke vært tid til å kjede seg. Jeg har alltid holdt på med sauene i fjøset og hatt mye å gjøre på gården.
Sønnen Eirik forteller at morens motto alltid har vært å spise lite og mosjonere mye.
– Det står hun fortsatt ved, og på den måten har hun holdt seg frisk.
På spørsmål om hva som skal til for et godt og langt liv, har hun også svaret:
– Du må finne deg selv, ha det bra, arbeide og kose deg. Det nytter ikke og synes synd på seg selv. Og så er det fint å ha gode venner, sier Laila og legger til:
– Det har vært mange høydepunkter. Men det skal bli godt å få vandre over, det vil jeg også si.
