Kristin Solberg
– At noe skulle skje i mitt eget hjem, der jeg følte meg trygg, var noe annet. Det var guffent
Kristin Solberg (40) var åtte måneder på vei da hun og kjæresten flyttet hjem til Norge. Timingen kunne ikke vært bedre: – Jeg er glad jeg dro den dagen.
– Jeg vet hvor trygt, godt og fint det er her, i forhold til mange andre steder i verden. Så jeg har en dyp takknemlighet inni meg for at hun faktisk får vokse opp her, og ikke et krigsrammet sted, sier Kristin om den ett år gamle datteren som akkurat har begynt i barnehage hjemme i Oslo.
Solberg forteller at hun er glad for at datteren er på det stadiet der hun kan løse problemene hennes med en klem, en is eller en god bok.
– I stedet for at hun vandrer ut i verden og tar sine egne valg. For den tiden kommer jo den også, sier 40-åringen i podkasten Summa summarum - på spørsmål om hun ikke er ekstra redd for barnet sitt siden hun selv har sett så mye krig og elendighet i løpet av 18 år som utenriksmedarbeider og krigsreporter.
Boken «Den andre»
Yrke: Kjent som utenriksreporter i Aftenposten og som Midtøsten-korrespondent i NRK.
Forfatter av boken «Den andre», om den norske IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar.
Bosted: Har flyttet hjem til Oslo etter 18 år utlandet.
Kjæreste: Samboer med dokumentarfotografen George Kurian,
Barn: Sammen har de en datter.
Journalisten bor nå i Oslo sammen med dokumentarfotografen George Kurian, og er aktuell med boken «Den andre», om den norske IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar.
Hun har blant annet bodd i India, Kabul og Beirut de siste årene, først som utenriksreporter i Aftenposten, deretter som NRKs Midtøsten-korrespondent, og fått flere gjeve priser for sitt arbeid.
– Midtøsten var alltid det området jeg ville tilbake til. Det var mye jeg følte det var meningsfullt å rapportere om, mye som var spennende å utforske. Samtidig var det viktig å utforske det bakenforliggende. Jeg hadde sett så mye krig og elendighet at jeg begynte å spørre meg hvordan det har seg at vi mennesker kan støtte det.
– Når det er krig, er det mye som kan forklares ved det politiske. Krig er et kollektivt massemord, som vanlige folk støtter opp under. Kan forklares med storpolitikk, men på individnivå kan det ikke det.
Hva får folk til å støtte det de ellers ville sett på med frykt og avsky?
– Jeg søkte svarene et annet sted og begynte å lese moralfilosofi, forteller Kristin til programleder Kjersti Kvam og programleder Ragnhild Bang Nes i podkasten.
Les også: Summa Summarum: Da Anja var 14, fikk moren et brev om datteren som gjorde inntrykk på dem begge
Samboer med George Kurian
Kristin var 28 år da hun møtte kjæresten, den indiske George Kurian, som jobber som dokumentarfilmskaper og fotograf.
– Vi så hverandre på en kafé i Dehli og utvekslet noen blikk. Jeg likte ham umiddelbart, men tenkte det ville vært litt frampå hvis jeg sendte lapp med telefonnummeret mitt gjennom kelneren.
Kristin var på kaféen sammen med broren sin og svigerinnen.
– Han kunne jo ikke komme bort, det skjønte jeg jo. For han kunne ikke vite om broren min var mannen min, så jeg skjønte at det var en umulig situasjon. Men jeg så at han hadde lyst til det, ler hun.
Noen dager senere møttes de tilfeldig på fest. Det viste seg at de hadde felles venner, fordi han også er journalist.
– Vi snakket sammen hele den kvelden. Men så var det litt logistikkproblemer, for han bodde i Spania og jeg var på vei til å flytte til Afghanistan. Det var ikke strake veien, med to forskjellige verdensdeler.
Men etter hvert kom George flyttende til Kabul, og krigen der.
– Han hadde lyst til det. For han er samme type som meg. Så han syntes det var interessant.
Les også: Krigen i Ukraina har i virkeligheten pågått i mange år
Prøverørsbefruktning i USA
Paret ønsket seg barn, og prøvde å bli gravide uten hell. Det ble til at de måtte forsøke med prøverør.
– Jeg har nok et optimistisk grunnsyn i livet, og tenkte at det sikkert går bra med IVF, da blir jeg nok gravid med en gang. Men det gjorde jeg ikke. Vi lyktes ikke første forsøk, og sto i det i tre runder. Men så løsnet det jo. Det å føle at jeg kunne gjøre noe aktivt for å løse det selv føltes godt. Det var grep man kunne ta, og så lyktes det, forteller Solberg.
Men det var ikke bare lett å kombinere jobben som krigsreporter med prøverørsbefruktning.
– Jeg husker jeg var i Al-Hol-leiren i Syria, der IS-kvinnene holdt til. Og jeg husker at jeg tenkte: kanskje har de rett i noe disse IS-kvinnene. De velger det tradisjonelle husmorlivet og venter i alle fall ikke for lenge med å få barn.
Kristin og George valgte å ta IVF-behandlingen i USA. En dag var det på tide å forlate Al-hol-leiren og komme seg til behandling, men Kristin hadde bestemt seg for å få finne IS-kvinne denne dagen. Hun lette og lette, men fant dem ikke.
– Klokka gikk, og jeg tenkte jeg måtte dra. Men valgte å bli et kvarter til. Til slutt var det så sent at jeg tenkte, «Kristin, hva er det du driver med?» Du skal dra til USA for å ta IVF. Du skal sette deg på et fly, og grensa stenger klokka 14.
Kristin satte seg i bilen, for å kjøre til grensa som var 3,5 timer unna.
– Jeg sa til sjåføren at han måtte kjøre som bare det, jeg måtte til den grensa. Og han kjørte på, veldig fort og det var nesten 50 varmegrader. Det blir så hett i ørkenen i Syria, så bilen kokte rett og slett over og vi fikk motorstopp.
– Sjåføren begynte å haike og stoppet biler for å høre om de kunne ta meg med til grensen. Og han ringte til grensevakten og spurte om han kunne bli igjen et kvarter. Og det gikk med et nødskrik. Jeg kom meg over grensen og det var den syklusen som resulterte i datteren min. Så jeg er veldig glad for at det gikk, sier Kristin i podkasten.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Eksplosjonen i Beirut
Livet endret seg totalt etter at de fikk barn. Paret flyttet tilbake til Norge rett før datteren ble født.
– Jeg er glad jeg dro den dagen, for det var den dagen den store eksplosjonen på havnen i Beirut skjedde. Leiligheten vi bodde i ble ødelagt. Hadde jeg vært der da, så hadde jeg blitt skadet eller verre. Det var en guffen opplevelse. Jeg var jo vant til å stå i risikable situasjoner, men det var da jeg reiste inn i krigen.
– Hver gang jeg reiste ut fra krigen, så senket jeg skuldrene. Men at noe skulle skje i mitt eget hjem, der jeg følte meg trygg, var noe annet. Men heldigvis hadde jeg forlatt Beirut samme morgen. Jeg landet på Gardermoen da eksplosjonen skjedde. Det var usedvanlig flaks, spesielt fordi jeg var åtte måneder gravid. Det var guffent.
Det var en stor overgang å skulle flytte tilbake til Oslo.
– Men det var bra det sammenfalt. Det å få barn er jo en stor overgang i livet, så at begge de to tingene skjedde samtidig var nok ikke så dumt. Det å bli mor er så altoverskyggende.
NB: Klikk.no og Egmont People som produserer podcasten Summa Summarum, eier av Story House Egmont.
