avslørte foreldrenes hemmelighet
Kristin lette etter passet sitt blant foreldrenes papirer som 16-åring. Det hun fant i stedet, forandret alt
Advokat Kristin Fagerheim Hammervik (53) løser krimgåter på Åsted Norge. Evnen til å etterforske kom henne tidlig til nytte. En tilfeldighet skulle avsløre en familiehemmelighet.
Det hendte folk kommenterte utseendet hennes, at det var spesielt å ha mørke, tette bryn og lyseblondt hår. Hverken foreldrene eller den to år yngre søsteren Trine hadde en slik palett.
Når det skjedde, spurte Kristin Fagerheim Hammervik seg selv: «Hvor har jeg det fra?»
Øyeblikket etter tenkte hun ikke mer over det. Livet var fylt av venner, idrett og skole. Den jordnære bodøjenta var ikke en som søkte dramatikk. Det var heller ingen grunn til mistanke.
En tilfeldighet skulle senere avsløre en familiehemmelighet.
– Jeg tror det finnes er en del familier med en historie som min, en hemmelighet av et eller annet slag, spekulerer Kristin da Norsk Ukeblad møtes på hotellet The Hub i Oslo.
Hva hennes familie skjulte, eller rettere sagt ikke pratet om, skal du snart få vite.
Familiehemmelighet
Kristin og yngstedatteren Pernille (17) er på jentetur til hovedstaden. Det er høstferie og datteren har skolefri. Hun har for første gang sett moren og resten av gjengen i TV 2s populære serie Åsted Norge spille inn en episode.
– Det er så kult at mamma er deres nye jussekspert, synes den søte tenåringen – raus med rosen.
Et sympatisk trekk hun mener moren har gått i bresjen for å vise henne og storesøsteren Frida (22).
– Å se mamma under opptaket var spennende. Hele teamet var rolige og balanserte, selv om det skjedde utrolig mye underveis. Det var overraskende mange som ringte inn sine tips.
Søsteren hennes er godt i gang med å studere juss i Tromsø. De samme planene har yngstejenta i familien. De går begge i foreldrenes fotspor.
Det var i Nordens Paris at Kristin og Michal Wiik Johansen ble kjærester. Selv om begge er bodøværinger, og nå har flyttet tilbake til hjembyen, kjente de ikke hverandre før de ble forelsket under jusstudiet.
– Det er hele 34 år siden, men gifte oss gjorde vi for to år siden. Først da var Michal og jeg sikre på å ha funnet den rette, fleiper Kristin.
Hun kan unne seg en latter, trygg på at alt er på stell hjemme.
Det finnes heller ingen familiehemmelighet lenger. Den har for lengst tålt dagens lys.
– Det er helt i orden at jeg prater om det som skjedde, forsikrer den sympatiske advokaten og legger til:
– Åpenhet skulle vise seg å berike livet mitt ytterligere.
Allerede på ungdomsskolen lekte skoleflinke Kristin med tanken på å bli advokat. Kort tid etter startet den amerikanske advokatserien Lov og Rett i L.A. Den var kanskje med på å styrke beslutningen til den viljesterke jenta.
Det var omtrent på den tiden hun ved en tilfeldighet oppdaget noe svært overraskende.
Les også: Eyvind Hellstrøm: – Når Truls får høre det, kommer han til å le seg i hjel
Adopsjonspapirene
Sammen med bestevenninnen Heidi la hun en plan om å reise til England på språkreise. Ivrig etter å legge ut alene på eventyr, begynte Kristin å lete etter passet sitt. Hun gjettet på at foreldrene oppbevarte det blant sine private papirer.
Hun brettet ut deres trekkspillignende dokumentmappe og søkte systematisk gjennom lommene. I stedet for å finne det røde passet, fant hun et ark hvor det sto «adopsjonspapirer», og litt lenger ned – hennes navn!
Det sto at faren, han hun kjente som verdens beste pappa, hadde adoptert henne rett etter fødselen. Var han ikke hennes biologiske pappa? Betydde det at han kunne være mer glad i lillesøsteren Trine enn i henne?
Hun ble livredd! Plutselig var hodet fylt av ubesvarte og høyst uventede spørsmål. Språkreisen og passet var glemt. Mens hun satt der og grublet, kom moren hennes hjem.
«Hva holder du på med?» spurte hun.
«Du får ikke lov til å rote oppi den, Kristin. Den inneholder mange viktige papirer».
For ordens skyld gjør Kristin oss oppmerksomme på at dette er hennes versjon. Som hun påpeker, kan minnet spille oss et puss. Moren Unni husker hendelsesforløpet litt annerledes.
– Den kvelden, etter at pappa Bjørn hadde lagt seg, gikk jeg inn til ham og fortalte hva jeg hadde funnet. Mamma hadde allerede fortalt ham at jeg hadde oppdaget hvordan det hang i hop.
– Han forsto at det jeg trengte der og da, var en bekreftelse på hans kjærlighet til meg, at han anså meg for å være sin biologiske datter. I likhet med min kjære søster.
– Pappa er en klemmer og slo armene rundt meg. Dermed var jeg trygg og glad igjen.
Fikk hele historien
Senere fikk hun høre historien bak adopsjonen.
– Mamma var gravid da hun møtte pappa i Bodø, men det var ennå ikke synlig. Hun var i byen for å gifte bort sin søster. Pappa Bjørn var brudgommens forlover. De ble forelsket og kjærester.
Det var slutt mellom moren og den biologiske faren til Kristin. Av moren har hun blitt fortalt at han ikke var klar for småbarnslivet. Senere har hun fått høre en annen versjonen av ham.
– Jeg har aldri hatt behov for å lete etter den «sannheten», sier hun.
– Trolig ligger den et sted midt imellom deres to versjoner. Mamma var ung, bare 21 da jeg ble født, han litt eldre.
På tampen av 60-tallet ble Kristin født. Da var allerede foreldrene hennes gift og hadde adopsjonspapirene klare. Besteforeldrene på begge sider av det nybakte foreldreparet var kjent med den sanne historien, men i beste mening pratet ingen av dem om adopsjonen.
I deres øyne var Kristin pappa Bjørn sin datter.
Les også: Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – Skjønte at jeg måtte ta grep
Sendte et viktig brev
– Selvsagt var det rart, ja, et sjokk å finne ut at jeg var adoptert, men sett i ettertid har det ikke preget meg nevneverdig, sier Kristin.
– I så fall er det på et positivt vis. Jeg var heldig å vokse opp med betingelsesløs kjærlighet fra mamma og pappa, men er glad for å få vite om mitt biologiske opphav. Selvfølgelig ble jeg nysgjerrig på å vite mer om min biologiske far.
Moren ga henne navnet hans, men det var et vanlig sen-navn som på den tiden ville gjøre søket krevende. Det skulle gå tre–fire år før hun ga seg i gang med etterforskningen.
– Før jeg ble myndig, ville ikke mamma at jeg skulle ta kontakt med ham. Ene og alene av hensyn til hans familie. «Hva hvis de ikke vet om deg?» advarte hun.
Med dette i mente sendte Kristin et håndskrevet brev adressert til arbeidsplassen hans.
– Han svarte umiddelbart. Han var glad for å høre fra meg, som var en lettelse og en god start.
Den ukjente faren bodde i Arendal. Han var gift og hadde tre barn, to egne og ett adoptert.
– I det første av mange brev hadde jeg lagt ved et russebilde av meg. Jeg fikk vite at han hadde rammet det inn og at det hang på veggen hjemme hos dem. «Både min kone og barna visste om deg før du tok kontakt», fortalte han.
Etter å ha skrevet noen brev foreslo han at de skulle møtes.
– Jeg vet ikke hvorfor, men noe holdt meg tilbake, sier Kristin tankefullt.
– Kanskje var det min måte å vise at jeg var pappas datter?
Det skulle gå 18 år før de møtte hverandre.
– I mellomtiden ble jeg kjent med mine to halvsøstre. I 1995, da jeg bodde i Oslo, ringte telefonen og en tynn stemme på den andre siden sa «hei, det er Gry, lillesøstera di!»
– Jeg møtte henne på McDonalds. Da jeg kom inn døren, sa 17-åringen: «Du verden, så lik du er pappa!»
Siden har hun hatt jevnlig kontakt med ti år yngre Gry og fem år yngre Vibeke.
Kristin var 33 år da faren deres ringte og sa bestemt at «nå MÅ vi møtes!».
Les også: Fredrik Græsvik satte jobben foran alt. Nå angrer han: – Det har kommet med en kostnad
Det første møtet
De møttes på Hannibals Hybel på Aker Brygge i Oslo i 2003.
– Jeg kom dit før ham. For hver mann som så sånn over 60 ut, tenkte jeg: «Håper det ikke er ham!» Da faren min dukket opp, bare visste jeg at det var ham! Det var aldri noen tvil om hvem jeg hadde arvet trekkene mine fra.
– Min biologiske far viste seg å være en skikkelig fin fyr. Han spurte forsiktig: «Bærer du nag til meg?» Med hånden på hjertet – det har jeg aldri gjort. Jeg vokste opp med de beste foreldre et barn kan ønske seg. Jeg er tvert imot takknemlig for det som skjedde, ellers hadde jeg ikke hatt pappa og lillesøster Trine.
Etterpå traff hun og faren hverandre flere ganger. Han ble kjent med hennes nærmeste, og de fikk oppleve å reise på én ferie sammen før han døde i 2015.
– Jeg følte ikke at jeg mistet en pappa, altså en farsfigur, men en jeg brydde meg om. I begravelsen satte jeg meg bakerst i kirken, men mine fine halvsøsken og hans søte kone hentet meg frem til seg på første rad. «Du hører hjemme her hos oss», forsikret de samlet.
Gi en god klem
Også som advokat med 27 års fartstid, og partner i et advokatselskap i Bodø, har hun erfart hvor viktig tilknytning er for oss mennesker.
– Jeg har mye erfaring med barnevernssaker. Det har vist meg, som i mitt eget liv, at den gode foreldrerollen ikke har med blod å gjøre. Tilknytning etableres når vi er små, de viktige båndene som skapes i barndommen, er avgjørende for hvordan vi utvikler oss og hvor vi hører hjemme.
Hun er ubetinget glad for at hemmeligheten kom frem i lyset.
– Jeg har jo fått enda flere fine folk å være glad i. Det har også vært moro å oppdage hvor like mine nye søsken og jeg er, både utseendemessig og i væremåte.
Som advokat vet Kristin at ikke alle historier har en like «happy ending» som hennes.
– I et yrke som mitt ser jeg jevnlig hvor krevende livet kan være. Spesielt saker med barn som har vært utsatt for overgrep, berører meg sterkt.
– Det hender jeg blir spurt om jobben gjør meg mindre følsom. Da pleier jeg å svare at selv om jeg stort sett har tårene under kontroll på jobb, kjenner jeg andres smerte langt inn i hjertet. Og det er viktig for virkelig å bry seg om andre, avslutter Kristin vår prat med.
På vei ut av hotellet snur vi oss og ser mor og datter gi hverandre en god klem. Som Kristin opplevde med sin pappa, mer skal det ofte ikke til.
