Dansk-norske kong Christian II trodde han var i sitt ess
Kongen som ble knekt av damene
Kong Christian II elsket sin elskerinne Dyveke, sin hustru Elisabeth og fulgte rådene fra sin kvinnelige «minister». Han endte som fange sine siste 27 leveår.
Dansk-norske kong Christian II var svimlende nær å bli hele Nordens regent, men endte i stedet i fengsel i 27 år. Når fadesen skal forklares, finnes mye av svaret hos kvinnene han omga seg med.
Skjebnesvangert
Det startet i 1507 i Bergen, der daværende prins Christian møtte den nederlandske handelskvinnen Sigbrit Willums – og hennes smellvakre datter Dyveke.
Dyveke gikk for å være den vakreste ungjenta i Bergen, og da Christian fikk se henne, ble han hodestups forelsket.
Med mor Sigbrits velsignelse ble unge Dyveke straks elskerinnen til den blivende kong Christian II. Det ble et skjebnesvangert møte for dem begge og for kongeriket. Og en unik mulighet for den smarte strategen Sigbrit.
Et tilfeldig møte på et ball på rådhuset i vestlandsbyen ble startskuddet for en fascinerende historisk epoke.
Stor kjærlighet
Da Christian giftet seg i 1515, ville han ikke for noen pris gi slipp på sin Dyveke. Det var utelukkende av politiske og økonomiske årsaker at han giftet seg med Elisabeth, en 13-årig prinsesse fra det styrtrike og mektige habsburgske dynastiet.
Til alt hell var den pur unge dronningen en karakterfast og tålmodig sjel. Hun avfant seg med at kongen elsket en annen og at elskerinnens mor ble hans fremste rådgiver i alle mulige anliggender.
Hovedpersonene
* Sigbrit Villums: Ukjent fødselsår. Trolig fra Amsterdam, bosatte seg i Bergen mot slutten av 1400-tallet. Døde i 1532 i Nederland, der hun muligens ble brent som heks.
* Dyveke Sigbritsdatter: Født i 1490, døde i København i 1517. Gravlagt i Helsingør.
* Dronning Elisabeth: Født 18. juli 1501 i Brussel, død 19. januar 1526. Gravlagt i St. Peter kloster i Gent, men tilbakeført til Danmark i Sankt Knuds kirke i Odense i 1883.
* Christian II: Født 1. juli 1481 i Nyborg, død 25. januar 1559 i Kalundborg etter 27 år i fengsel.
Kongerikets adelskap og stormenn skulle etter hvert ikke vise seg like storsinnede.
Les også (+) Mesterløperen Olle (34) ble dømt for tre drap og fikk livet ødelagt – sannheten som kom frem i ettertid er skremmende
Ondsinnet og uberegnelig
Christian hadde brakt både mor og datter til København da han ble kronet til konge i 1513. For han falt ikke bare for Dyvekes skjønnhet, men også for morens åpenbare handelstalent.
Han lot henne i praksis fungere som «finansminister», og endatil en slags kommanderende i hans fravær. Det gjorde adelen og geistligheten rasende. Sigbrit ble omtalt som ondsinnet og uberegnelig.
Dyvekes forhold til kongen var en avtale mellom ham og hennes mor. I sin bok om Christian II fra 2019 mer enn antyder den danske historikeren Lars Bisgaard at Sigbrit hadde drevet bordell i Bergen, og at Dyveke rett og slett var en av jentene hennes.
Andre mener at dette må skyldes en feilaktig oversettelse av ordet puelschafft som «prostituert».
Det finnes ingen håndfast dokumentasjon som avdekker Dyvekes rolle. Ei heller om hun brydde seg noe videre om kongen eller om hun var overlykkelig. Vi vet imidlertid at Christian var fullstendig forgapt i henne.
Les også (+) Pinup-dronningens tragiske historie: «Gud har inspirert meg til å drepe deg»
I klinsj med adelen
Lykken skulle ikke vare lenge. Allerede i 1517 døde Dyveke Sigbritsdatter, og Christian reagerte med raseri og fortvilelse. Dødsfallet var skjedd brått og mystisk, og en adelsmann ved navn Torben Oxe ble mistenkt for å ha forgiftet den unge kvinnen.
Christian ventet ikke lenge med å signere Oxes dødsdom. Etter manges mening var det Sigbrit som hadde hvisket onde ord i kongens øre.
De færreste konger i den dansk-norske kongerekken har oppvist ambisjoner av Christians IIs kaliber. Han tok mål av seg å bli hele Nordens hersker, men styrte i realiteten mot historiens søppelhaug.
Det hadde avgjort ikke å gjøre med samtidens syn på elskerinner, for det hadde de fleste konger og øvrighetspersoner uten at noen så noe bemerkelsesverdig eller klanderverdig i det.
Da var det verre at kongen på rekordtid hadde lagt seg ut med adelen.
Christian II ble borgernes og bøndenes venn. Reformene som fulgte, måtte det bli strid om. Og alt på grunn av kongens rådgiver, som attpåtil var kvinne. Det var fullstendig uhørt.
Les også (+) Ferdinand viet livet til å lure andre trill rundt: – Han er det mest miserable og ulykkelige mennesket jeg har møtt
Massemordet
Mange mente at Christian sto under lumsk påvirkning fra Sigbrit også under suksesskrigen mot Sverige i 1520.
Her fikk han med rette tilnavnet Christian Tyrann og Nordens Nero etter at han inviterte 82 høvedsmenn, biskoper og andre geistlige til fest for å feire sin egen innsettelse som konge også av Sverige. I fire dager pågikk festen før Christian stengte portene til Stockholms slott og fikk halshugd gjestene.
Hendelsen kalles «Stockholms blodbad», og under Christians hyllingsreise rundt omkring i Sverige ble enda flere henrettet. Blodtørstigheten spredde skrekk og forferdelse blant kongelige, adelige og geistlige i hele Europa.
Selv om Christian II seiret i Sverige, skulle den svenske kronen fort vise seg tung å bære. En «tornekrone» ble den kalt, og svenskene viste seg lite interessert i dansk overhøyhet. Allerede året etter det nederlaget reiste svenskene seg igjen, og danskene ble kastet ut.
Snart fikk Christian også sine egne i Danmark mot seg for alvor. Adelen hadde allerede tapt mye og fryktet at det kom mer − ikke minst på grunn av Sigbrit.
Det begynte å gå rykter om at Sigbrit praktiserte som alkymist. Altså måtte hun være kokekone og heks, og absolutt ingen god påvirkning for kongen.
Les også (+) 30 år siden folkekongen gikk bort: Slik husker vi Kong Olav
Rømte i kiste
Etter noe tid kom det til åpen konflikt mellom kongen og høvedsfolkene. I desember 1522 inngikk jyske stormenn en sammensvergelse i Viborg, og det viste seg at Christian ikke hadde noen reell maktbase lenger. I januar 1523 ble han avsatt, og onkelen Frederik ble innsatt som erstatning.
Ydmykelsen var total.
Christian IIs storslåtte plan om et forent Norden med ham selv som regent lå i grus. Han forlot København og Danmark i april 1523 med kurs for Nederlandene med Elisabeth, deres tre barn − og Sigbrit på slep.
Mor Sigbrit fikk merke folks forbitrelse under flukten. Hun måtte utholde hatske utrop der hun ble gjenkjent, og ved en anledning berget hun så vidt livet da en gjeng fordrukne soldater kastet henne i Peblingesjøen i København.
For å redde sin betrodde rådgiver fra folkets vrede anbrakte Christian henne i en kiste, som ble fraktet videre til kongens rømningsbåt.
Lukt i fengsel
Under eksilet i Nederlandene planla Kristian å ta riket sitt tilbake. I 1531 dro han nordover med 25 skip og 7000 mann. Landgangen skjedde i Norge, men mislyktes totalt.
Eks-kongen ble i stedet lurt i en felle og tatt hånd om av sin etterfølgers soldater. Han ble ført til Sønderborg slott sør på Jylland. Der ventet et 27-årig fangenskap.
Christian var berøvet friheten, men nøt etter datiden misunnelsesverdige fengselsforhold i sitt fangeslott. Bevarte dokumenter og husholdningsregnskaper viser at han fortsatt ble behandlet som en kongelig person hva forpleining, mat og klær angår.
På Sønderborg slott er Christians tårnfengsel borte, men «Christian IIs gang» er bevart. Her skal han ha blitt ført til sitt mangeårige fangenskap.
– Christian fikk som fortjent
– Christian II var en tyrannisk forbryter og en ulykke for Norge.
Øystein Rian, professor emeritus i historie (UiO) levner Christian lite ære, og mener det mest interessante ved ham var hans autoritære egenskaper og evne til å skaffe seg makt.
– Christian drev dette mye lengre enn forgjengerne, og svekket Norge så mye at det la grunnlaget for det totale selvstendighetstapet i 1537. Han spente ben for det norske riksrådet og innsatte danske høvedsmenn på de norske festningene, forteller Rian.
– Norge som stat ble rett og slett lammet under Christians styre. Man kan trygt si det var en lovløs tid, og at kongen selv var den største forbryteren.
Kong Christian II kunne vært modell for den italienske filosofen Niccolo Machiavellis (1469–1527) beskrivelser av hvordan fyrster burde opptre. Han mente at en makthaver har rett til å ta i bruk alle midler for å styrke staten.
– Christian var uten tvil en tyrann, og det kom til syne allerede da han kom til Norge i 1507 som ung visekonge. Her oppførte han seg som en eneveldig fyrste og slo ned all motstand med hard hånd. Om han fortjente sin ublide skjebne? Ja, i høy grad. De færreste konger får det de fortjener, men Christian er et unntak. Fra senmiddelalderen og århundrene fremover er det likevel ganske uvanlig at en konge fjernes fra tronen på denne måten, sier professoren.
Om kongens elskerinne Dyveke vet vi svært lite, ifølge Rian, utover at hun sto til disposisjon i kongens ledige stunder. Om moren Sigbrit viser de historiske annaler mye mer. Det samme gjelder dronning Elisabeth.
Rian lar spekulasjonene om Dyveke og Sigbrit som henholdsvis hore og horemamma forbli nettopp det; spekulasjoner. Han går ikke uten videre god for sin danske kollega Lars Bisgaards antagelser.
– Dette er en omstridt tolkning fordi kildene er for usikre og upresise. Men vi vet at Sigrit drev med handel i Bergen.
– At en mor medvirket til at en datter ble fyrstens elskerinne, er slett ikke oppsiktsvekkende. Det var noe selv høyadelige familier traktet etter for døtrene sine, slik vi også så i England under Henrik 8., påpeker Øystein Rian.
