Ketil Bjørnstad er bokaktuell
Kjetil Bjørnstads oppgjør: – Vi lever i et slags «se på meg»-samfunn, som nesten har tatt overhånd
Forfatter, komponist og pianist Ketil Bjørnstad ble omtalt som et multitalent allerede som 20-åring. Det ble mange høye terningkast og gjeve priser. Men nå er blåtimen her.
– Man blir jo bevisst på at den tiden man har igjen, er begrenset. Og at det er viktig å forsøke å gjøre den gjenværende tiden så meningsfylt som mulig, sier Ketil Bjørnstad (72) alvorlig.
Han klager ikke. Alderen har kun innhentet ham i form av et dårlig kne.
En bagatell, i bunn og grunn, selv om huset han bor i, kloss inntil fjorden, kun kan nås via 20 trappetrinn.
– Ja, også litt stivere fingerledd, kanskje, føyer han til, og innrømmer at nettopp det gjør daglige øvelser ved flygelet ekstra viktig.
Der lar han verker av Bach og Chopin holde fingrene i form.
Alderdommen
Etter nærmere 200 000 solgte eksemplarer av seksbindsverket «Verden som var min», historiske romaner som strekker seg fra 1960-tallet til 2000-tallet, synes Ketil at det var deilig å komme seg vekk fra «virkelighetslitteraturen».
• Pianist, komponist og forfatter, født 1952.
• Gift med forfatter, oversetter og journalist Catharina Jacobsen, sammen har de datteren Fanny.
• Har skrevet over 40 bøker og gitt ut nesten like mange plater.
• Særlig kjent for trippelalbumet «Leve Patagonia», der han med tekst og musikk beskriver Hans Jæger
og Oda Kroghs bohemliv i Kristiania.
• Samt for seksbindsverket «Verden som var min».
• Har mottatt en rekke hederspriser.
I sin nyeste roman, «Norefjell», er han tilbake i den rene skjønnlitteraturen.
Han har satt av sider til å reflektere over lengsler og gammel kjærlighet, skuffelser og forsoning, og – ikke minst – alderdommen.
For to år siden rundet han 70 år. Det ble en vekker. Tiden var inne for å gå i dybden, våge å se på det ubehagelige i at sluttregnskapet kanskje ikke ble helt som man hadde tenkt seg.
Men heller forsøke å forsone seg med det, snarere enn å holde dommedag overfor seg selv, tenker Ketil.
– Uavhengig av kroppens forfall er det en god ting å bestemme seg for å leve i den alderen man er, på en så verdig måte som mulig. For selv om leddene stivner, er det også mange fordeler ved det å eldes. Blant annet at det å sitte på verandaen og glo ut i luften, uten å ha en eneste tanke i hodet, faktisk er blitt en hyggelig syssel, sier Ketil.
Les også: Aftur Nerdrum med klar beskjed til norske mødre: – Sjelen skriker
Ingen puddel
I kritikkene av den nye romanen, får Ketil blant annet høre at han er både humoristisk og ondskapsfull på en stikkende måte. Det lever han godt med.
– Det er deilig å ikke bli beskrevet som puddelaktig, synes forfatteren.
Det humoristiske, vel å merke med et sarkastisk sideblikk, skyldes trolig et Lortehull-hotell som han beskriver.
Der er siste nytt for de miljøbevisste at de kan booke seg inn og få et bevis på at de har gjort sitt fornødne på en utedo.
Det «stikkende ondskapsfulle» tror han kanskje skyldes at han i boken gir forlagsbransjen det glatte lag. Det er nettopp all denne virkelighetslitteraturen han har i tankene.
Ketil kan ikke la være å spørre seg selv: Er det ikke nok nå?
Realityshow
– Vi lever i et slags «se på meg»-samfunn, som nesten har tatt overhånd. Jeg vet ikke hva det skyldes. Det skapes realityshow på alle kanaler, og forlagene gir ut bøker der forfatterne står midt i store familiekonflikter. Veldig mange av menneskene som blir omtalt, henges ut og omtales i lite vennlige ordelag, synes Ketil.
Selv har han snarere hengt ut seg selv i egne selvbiografiske bøker.
I tillegg til å beskrive historiske hendelser har han også lagt ut i detalj om egen spiseforstyrrelse og blottlagt både plagsom sjenanse, angst, ulykkelig kjærlighet og følelser av utilstrekkelighet.
– Men jeg har aldri vært direkte ondskapsfull mot noen. Det vil si, kanskje med unntak av en kritiker eller noe sånt? Uansett, i det siste har det føltes deilig å ta opp den klassiske romanen igjen. Deilig bare å dikte i vei, selv om det egentlig er mye vanskeligere, for da må man jo finne på noe selv.
Håp og lengsler
Denne gangen har Ketil diktet opp det godt tilårskomne paret Ruben og Helga. De møtes på nytt etter tidligere å ha hatt et lengre kjærlighetsforhold.
Helga svever mellom demens og plutselig tilstedeværelse. Ruben skrev en gang en kritikerrost debutroman, men klarte aldri å skrive en vellykket oppfølger. Nå har han nylig mistet både jobben og leiligheten.
Begge er i ferd med å miste fotfeste i egne liv mens klokka tikker mot de siste dager. Likevel er fremdeles håp og lengsler levende til stede.
De bestemmer seg for å oppsøke gamle tomter og drar på en hyttetur til Norefjell, der kjærligheten mellom dem en gang begynte.
Mer skal vi ikke røpe, men det ender så visst ikke i noen rosa sky. Ketil har viktigere ting på hjertet.
Les også: (+) Historien om Svanhild er ikke til å tro, men barna hennes er sikre på at hun fortalte sannheten
Litteratur eller musikk
En gang Ketil ga ut en plate og en bok omtrent samtidig, og høstet strålende kritikker for dem begge, møtte han er kollega som hoiet til ham fra den andre siden av gaten:
«Du må velge, Ketil, du må velge!»
– Det var godt ment, det er jeg helt sikker på. Men for meg er musikk og litteratur to like viktige kommunikasjonsformer. Jeg klarte ikke å velge vekk den ene til fordel for den andre.
Han er vokst opp i et hjem der bøkene hadde så stor betydning at selv en pianospillende barnestjerne ikke kunne unngå å se dem.
– Mor sto i bokhandel og kom alltid hjem med det nyeste. «Les denne», sa hun og ga meg bøker om feminisme, der kvinner ofte spilte hovedrollen. Far var derimot en grubler og lyrikkelsker. Gjennom ham ble jeg kjent med forfattere som Tolstoj og Steinbeck. Det var litteratur med et voldsomt persongalleri og mange ensomme sjeler, men for et univers.
Hoppet av skolen
Å besøke mor i det som senere ble Tanum bokhandel, var for Ketil det samme som å dra på oppdagelsesreise.
Samtidig gikk han i sin tidlige ungdom svanger med drømmen om å bli en berømt konsertpianist.
En drøm som forårsaket at han hoppet av gymnaset i en alder av 16 år, uten å få særlig pepper av de der hjemme. Men så ble han da også en meget berømt pianist.
I bokserien «Verden som var min» beskriver Ketil ikke bare sin egen verden, men også lesernes. Han treffer blink hos sine jevnaldrende.
Det gjør han trolig i den siste boken også. «Norefjell» er en ettertenksom roman for de av oss som har levd en stund.
Handlingen går i retrospektiv gjennom to liv som har hatt sine lyse øyeblikk, men der også utilstrekkeligheten er sterkt til stede.
Ikke like sikker
– Hvor mye av deg selv er det i disse hovedpersonene?
– Man legger jo alltid noe av seg selv i det man skriver, men Ruben er ikke meg. Han er mer et portrett av en person du ikke ønsker å være, men som du allikevel føler varme og kjærlighet for, forklarer forfatteren og fortsetter:
– Jeg tenker ofte på noe min venn Stein Mehren sa, nemlig at jo eldre du blir, jo mer usikker blir du.
– Betyr det at du har forandret mening om ting? Politisk, kanskje?
– Å nei, der har jeg samme ståsted som før. Litt vel mye på venstresiden, vil nok mange si. Men der er min tro bare styrket med årene. Jeg arvet en skepsis til NATO av far, og den har jeg beholdt, sier Ketil.
Han fikk stor oppmerksomhet i pressen i våres da han la ut om sin skepsis til vestlig våpenstøtte til Ukraina. Det ble en voldsom debatt som varte i flere uker.
Men det skal mer til for å vippe denne mannen av pinnen. Usikkerheten han snakker om, er av en helt annen, og langt mer personlig, karakter.
Les også: Hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen: – Gjør dette når katastrofetankene kommer
Seg selv nok
Ketil har tenkt mye på det å være et menneske som har verdi for andre. På det å leve med nok nærvær og ikke bare være i sin egen boble.
Han undrer på om han har tatt for mye plass. Han er melankoliker, men ikke depressiv. Men han har kjent mennesker som har hatt det store mørket i seg, og han har kjent på avmakten i det å ikke kunne hjelpe.
Selv føler han seg utrolig heldig som fant kjærlighet og fikk en familie. Ren flaks, mener Ketil, og har sin frue Catharina og datteren Fanny i tankene. Han lever et rolig familieliv i et vakkert hus med utsikt til fjorden.
Likevel er fremdeles lengslene der. Heldigvis. For i selve lengselen ligger det også en drivkraft.
En gåte
– Jeg tror at alle aldre har en lengsel i seg, et slags Soria Moria i det fjerne, sier Ketil.
I sin siste roman lar han det berømte Soria Moria-motivet til Theodor Kittelsen nærmest ligge som et ekko gjennom hele romanen.
Han tenker også ofte på forfatter Karen Blixens berømte setning om at selve lengselen i oss er et slags pant på at det vi lengter etter, er til.
Har han selv en tro?
– Jeg er ikke medlem av statskirken. Men jeg går oftere ut og ser på stjernene enn før, og jeg merker mer og mer at det jeg ser på, er en gåte. Kanskje dødsøyeblikket gir oss et svar?
