«Åsted Norge»-advokaten Kristin Fagerheim Hammervik
Overrasket alle med bryllupet
Kristin Fagerheim Hammervik er vant til å bistå ofre for grufulle handlinger i TV 2-programmet «Åsted Norge». I 2018 ble rollene snudd på hodet da en voldtektsdømt gjerningsmann begynte å true advokaten og hennes familie.
I november 2021 ringer telefonen til Kristin Fagerheim Hammervik (53). På mobilskjermen ser hun navnet til redaksjonssjefen for TV 2-programmet «Åsted Norge».
Nummeret hans lå lagret på telefonen etter at hun medvirket som bistandsadvokat i programmet som omhandlet den såkalte containerbaby-saken to år tidligere. «Vil du bli vår nye jussekspert? », spør han – og forteller at hennes første direktesending i det populære programmet vil skje om kun tre måneder.
– Det kom veldig bardust på. Jeg hadde ingen idé om at de ville spørre meg. Men det var egentlig et enkelt valg å takke ja, og jeg har aldri angret på det. Jeg synes det er kjempeartig å få bidra med min kompetanse i «Åsted Norge», smiler hun.
«Åsted Norge»
Alder: 53 år
Yrke: Advokat
Kjent fra: Jussekspert i TV 2-programmet Åsted Norge
Bosted: Bodø
Ektemann: Michal Wiik Johansen (52)
Barn: Frida og Pernille
Etter 27 år som advokat er Kristin vant til å være profilert i mediene og å stå i stressende situasjoner på jobb. Det å være på direktesendt TV foran flere hundre tusen nordmenn hver uke var likevel noe nytt, og en oppgave hun tok fatt på med skrekkblandet fryd.
– Jeg så for meg at direktesendinger skulle være skumlere, men jeg tenker aldri på det. I alle fall ikke når sendingen er i gang. Utfordringen er at du får veldig kort tid til å si det du vil ha sagt. Det er folkeopplysning. Du snakker jo ikke til en domstol, og må ordlegge deg på en måte som folk forstår.
– Jeg mener bestemt at vi gjør en viktig jobb i «Åsted Norge». Det ser man på det høye antallet gjerningspersoner som er tatt gjennom programmets løp, sier hun.
Som bistandsadvokat har bodøværingen bidratt til å sette mange bak lås og slå for deres kriminelle handlinger.
Søker man opp navnet hennes på internett, florerer det av overskrifter om saker der Kristin har vært bistandsadvokat for fornærmede: «Lærer siktet for overgrep», «Gjentatte overgrep mot barnebarn», «Siktet for grov vold mot sin nyfødte baby» og «Dopet ned og voldtok døtre».
Hvordan preger det deg å møte mennesker som er blitt utsatt for slike grufulle handlinger?
– Jeg liker å tro at det ikke preger meg på et negativt vis, men det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det jeg kan si med sikkerhet, er at det ikke er sånn at du går hjem fra jobb og bare legger fra deg alle de inntrykkene du har fått i løpet av dagen. De er jo der.
– Jeg tror aldri det har skjedd at jeg har grått på jobb, men det har vært nære på noen ganger – spesielt i saker med små og hjelpeløse barn har det hendt at jeg blir overveldet av situasjonen. Det er klart at det preger meg, men det må det gjøre for at jeg skal kunne gjøre en god jobb, forklarer hun.
Den erfarne advokaten mener hun har en utpreget lyst til å hjelpe andre, og at det gir henne mer energi.
– Det er veldig givende å forholde seg til mennesker som har opplevd noe traumatisk, blant annet fordi jeg får erfare at folk er veldig forskjellige.
– Noen takler tilsynelatende bedre enn andre å leve i et voldelig samliv, ha blitt misbrukt, miste noen i en drapshandling, utsatt for en overfallsvoldtekt, tvangsgifting eller omskjæring – de tilfellene som gir rett til en bistandsadvokat.
Selv om det kan være krevende å stå tett på i livet til traumatiserte ofre, opplever hun jobben som svært meningsfylt.
– Vi blir ofte en skulder å gråte på, og så går det en grense for når du er mer over i en behandler-rolle. Da er det min jobb å pense dem over til behandlingssporet.
– En bistandsadvokats primære oppgaver er å gi råd om et forhold bør anmeldes, bistå i avhør og rekonstruksjoner, komme med innspill til etterforskningsskritt, løpende orientere og forklare både det politiet gjør, og det de eventuelt ikke foretar seg. Det handler også mye om å holde motet deres oppe under en langvarig prosess, forklarer hun.
Les også: Jørn Lier Horsts første åsted: Glemmer aldri det grufulle synet
Fornærmet i en straffesak
I 2018 møtte Kristin selv opp i retten som fornærmet i en straffesak. En mann i 40-årene var tidligere tiltalt for voldtekt, men saken ble henlagt.
«Åsted Norge»-profilen klagde, Riksadvokaten tok klagen til følge og beordret ny tiltale. Mannen ble senere dømt til mange års fengsel. Dette klandret han Kristin for, og begynte å ringe henne på privaten.
– Han var sint og irritert på meg. Først brydde jeg meg ikke så mye om det. Han ringte, jeg snakket rolig med ham og la bare på. Men så eskalerte det over tid. På et tidspunkt begynte han å kommentere familien min.
– Jeg fikk ordnet et besøksforbud gjennom politiet. Han brøt dette ved å fortsette å sende meg meldinger, og etter hvert ble det tatt ut tiltale mot ham for å prøve å påvirke en aktør i rettspleien, samt for brudd på besøksforbud.
Hvordan opplevde du kontakten med denne mannen?
– Truslene gjorde meg redd. Det var ubehagelig. Samtidig er det lærerikt å ha vært i rollen som fornærmet. Det var en todagers sak med to fornærmede, og jeg fikk bistandsadvokat. Det hadde jeg egentlig ikke tenkt at jeg skulle ha, for jeg tenkte at jeg bare skulle inn og forklare meg.
– Men, man er en dårlig advokat for seg selv. Det å ha et sånt eierskap til saken at det er deg selv det gjelder, er helt annerledes enn når man står i rollen profesjonelt. Det påvirket meg på en annen måte. Den tiltalte fikk aldri noen dom, for han døde dagen etter at vi hadde vært i retten. Det fine var at han tok meg i hånda og ba om unnskyldning da saken var ferdig. Det gjorde inntrykk på meg. Jeg velger å tro at han også mente det han sa, forteller hun.
Les også: Krimteknikeren Eva B. Ragde: – Dette er det verste når jeg jobber på et åsted
Flyttet hjem til Bodø
Når Kristin skal koble av fra sin krevende jobb, drar hun så ofte hun kan ut i naturen. Hun elsker fjellturer, har faste treningsavtaler med en god og driftig venninne, tilbringer kvalitetstid med sine 14 barndomsvenninner, advokat-ektemannen Michal og døtrene Pernille (16) og Frida (22).
I 2006 valgte advokaten å gi opp sitt godt etablerte liv i hovedstaden for å flytte hjem til Bodø. Det har hun ikke angret på.
– Det var et verdivalg å flytte nordover. Vi hadde bra jobber og et godt nettverk av venner i Oslo, men den nærmeste familien var i Bodø. Det endte med at jeg tok med meg ungene og dro nordover, og flyttet inn på gutterommet til mannen min – hos svigermor og svigerfar.
– Mens han flyttet inn i et kollektiv på Grünerløkka med noen damer som jeg til dags dato ikke har møtt. Så jobbet han et års tid i Oslo før han også flyttet nordover, forteller hun med et smil.
53-åringen er glad for at familien valgte et liv nærmere hennes foreldre og svigerforeldre. Bare få år etter at de flyttet hjem til Bodø, døde svigerfaren hennes brått og uventet, noe som ble en påminnelse om hvor viktig det er å tilbringe så mye tid med sine nærmeste som mulig.
– Vi hadde ikke klart oss uten mamma, pappa, svigermor og svigerfar. De har vært – og er fremdeles – veldig på tilbudssiden. Jeg har ingen ni til fire-jobb. Jeg jobber hver eneste helg og stort sett alltid ettermiddag og kveld. Det er mer regelen enn unntaket. Da har familien vært til uvurderlig hjelp og støtte.
– Den yngste datteren vår er 16 år, så nå er det ingen som trenger å bli passet på i den forstand. Men foreldrene våre har vært veldig til stede i livet vårt, og er det ennå, smiler hun.
Les også: (+) En dame i nabolaget som truer både meg og andre foreldre med barnevernet hele tiden. Hva skjer hvis hun melder oss inn?
Ektemannen Michal Wiik Johansen
Det skulle ta hele 32 år før Kristin giftet seg med samboeren Michal Wiik Johansen (52). Bryllupet fant sted hjemme i Bodø kort tid før pandemien inntraff i 2020.
– Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt at det var et veldig romantisk frieri, men det var det ikke. Vi fant bare ut at det kanskje var på tide å gjøre det. Det var ikke noe press fra noe hold. Ingen var sure, og ingen hadde vært utro. Det var ingenting som hverken skulle feires eller repareres. Det ble bare snakk om at: «Ja, det kan vi jo gjøre».
– Jeg bestilte time til vielsen på rådhuset, og så var det tilfeldig at havnet på den 14. februar. Det er æresord, altså! Jeg har ikke noe forhold til Valentines Day, men jeg oppdaget jo etter hvert at det var den dagen vi skulle gifte oss. Det var litt artig, ler hun.
Hvorfor tok det så lang tid før dere giftet dere?
– I utgangspunktet har jeg tenkt at bryllup er et slags karneval der jeg er den eneste som skal kle meg ut. Jeg tror litt av sannheten bak at vi aldri giftet oss tidligere, blant annet var at jeg som 15-åring oppdaget at pappa ikke var min biologiske far. Jeg ble etter hvert kjent med min biologiske far, og da tenkte jeg: «Hvordan? Hvem? Hva? Kan disse familiene møtes nå?».
Det ble for mektig å tenke på. Jeg kan heller ikke si at det var det alene som holdt oss fra å gifte oss, for jeg har en mann som var av den oppfatning at: «Hva skal vi med det ekteskapspapiret å gjøre? Vi blir vel ikke mer glade i hverandre av den grunn?».
Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor vi valgte å gifte oss akkurat da. Det bare ble et tema, og så gjorde vi det, forteller hun.
Les også: (+) Vi har bestemt oss for å skilles, men hva må vi gjøre formelt?
Døtrene Frida og Pernille
Advokatparet fortalte ikke døtrene Frida og Pernille om de nokså plutselige bryllupsplanene.
– Ungene visste ikke om at vi skulle gifte oss. De trodde at vi bare skulle ta familiebilder på det nye rådhuset. Frida kom hjem fra Tromsø, der hun studerer. Vi pyntet oss og dro til det nye rådhuset for å ta bilder, og så kom forloverne ut med en blomsterbukett.
– Frida var 20 år på det tidspunktet, så hun skjønte det. For Pernille, som da var 14, tok det litt lengre tid. De lo først og så begynte de å gråte. Da Frida var liten pleide hun å si: «Jeg er kjempeglad for at mamma og pappa ikke er gift, for da kan de ikke bli skilt».
De syntes det var stas at vi giftet oss, og det visste vi at de kom til å synes. Det var kanskje litt av motivasjonen, smiler hun.
I en hverdag der Kristin til stadighet står tett på ulike aspekter av menneskehetens mørkeste sider, er hun takknemlig over å ha et tett og godt forhold til sin egen familie.
– Jeg har det fint med mine, og det tror jeg også har hjulpet meg mye – at jeg er glad for det jeg har. Jeg er glad for at jeg har en veldig snill og klok mann, at jeg har fine og flinke unger og at jeg kommer fra en god familie. Jeg har vært forskånet fra den typen opplevelser jeg møter i jobben.
Det gjør det kanskje enklere for meg å stå i disse historiene sammen med klienten, og at jeg kan være hjelperen deres, avslutter Kristin.
