Kirsti Sparboe 75 år
Kirsti Sparboe flyttet hjem til Norge etter 17 år: – Jeg har måttet lære meg å leve alene
I over 60 år har hun vært et kjent og kjært ansikt innen både musikk, teater, show og revy. Nå har Kirsti fylt 75 år – og flyttet tilbake til hjemlandet etter 17 år i Sverige.
– Jeg feiret stille og rolige, hjemme alene. Med en venninne, rødvin og blomster på døra. Jeg hadde bestemt meg for det, sier 75-åringen om den sparsommelige feiringen av runddagen i desember.
– Som en venninne sier: «Alder er bare et tall». Det er sånn jeg føler det. Men, du kjenner det på kroppen at du blir eldre. Jeg skal ikke klage, jeg går tur med hunden. Så lenge man føler seg noenlunde sunn og frisk, må man være lykkelig.
Hun smiler.
– Men det er rart å tenke på at da jeg var barn, var jo folk som var 75 år urgamle.
Nordens paradis
Det begynte i byen som gjerne kalles Nordens paradis, Tromsø. Der vokste hun opp som yngst i en søskenflokk på fem, i en musikalsk familie, der alle sang og spilte.
– Far på piano, mor med nydelig sopranstemme. Og jeg hadde en bror som spilte i korps, og søstre som sang fint. Så det var mye sang og musikk og tjukke, store sangbøker.
Det har vært så populært å snakke ut om en vanskelig barndom, mener Kirsti. Der har hun ingenting å bidra med.
– Jeg vokste opp med masse kjærlighet. Mange søsken. En lykkelig barndom, oppsummerer hun.
– At jeg hadde eldre søsken, gjorde at jeg fikk med meg lånte ut plater. Der lånte hun med seg hjem lyden av både Billie Holiday, Sarah Washington og Ella Fitzgerald. Jeg har lært masse av det.
Men at hun skulle bli Norges store sangfugl, lå ikke i kortene.
– Jeg skjønte ikke selv at jeg hadde noen stemme. Men min mor skjønte det. Så da mødreforeningen skulle samle inn penger til nye uniformer til skolemusikken og skulle ha aftenunderholdning, så dro hun meg inn og sa: «Kirsti kan synge». Jeg sang Sønnavindsvalsen sammen med fire andre, og en duett med en annen gutt. Alt skjedde naturlig, jeg er veldig glad for det.
Les også: Hallodamenes sterke minner: – Jeg kjenner at jeg fryser på ryggen når vi snakker om det
Grand Prix og VG-lista
Vi skal helt tilbake til 1964 og Arthur Arntzen, bedre kjent som Oluf. Han oppdaget 18-åringen på scenen. Det resulterte i at hun fikk delta i et direktesendt radioshow, som igjen førte til TV-opptreden på NRK. Det igjen førte til platekontrakt med selveste Arne Bendiksen og Kirstis store gjennombrudd med singelen Nå og for alltid.
Resten er sang-, musikk- og kulturhistorie over seks tiår. Det har gått slag i slag med konserter, plater, teater, revy og film. Hun har vunnet den norske Grand Prix-finalen fire ganger og gjorde suksess både i Tyskland og Sverige. Hun har også mottatt en rekke priser, heder og ære.
Kanskje husker du Grand Prix-opptredenen i Italia i 1965 og sangen Karusell? Eller Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli, som også toppet VG-lista i sin tid, eller En sommer er over?
Eller kanskje det er den elleville sketsjen i oppvasken med Elsa Lystad, eller opptredener på revyscenen med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen som får deg til å trekke på smilebåndet?
Høydepunktene er mange.
– Det var stort å få mulighet til å spille på Chat Noir. Og teater før det. Toralv Maurstad var flink til å dra inn nye folk. Jeg trivdes med å jobbe i et ensemble. Jeg hadde ører som sto på stilker og hørte på gamle skuespillere. Det var noe å lære hele tiden, du blir aldri utlært.
Hun har vært heldig, mener hun.
– Penger har aldri drevet meg. Mange var sjokkert da jeg heller ville jobbe med Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen enn å selge masse plater i Tyskland. Men jeg trivdes ikke med å bli solgt som en pakke Blenda.
Les også: Video: Hjemme hos Kjersti Sparboe
Kontakt med publikum
Det er kontakt med publikum som betyr noe.
– Du må elske å stå på en scene. Kontakten med publikum er veldig viktig for meg. Jeg tror jeg har vært ganske ærlig i mitt musikalske språk. Jeg har vært meg selv, og det tror jeg folk liker. Jeg har kommet inn som meg selv som artist og tror jeg har vunnet mye på det. Det blir også enklere med årene. Jo lenger jeg har holdt på, jo bedre kjenner jeg publikum. Vi har mange år til felles.
Å leve i offentligheten i mange tiår har hun vent seg til.
– Det var veldig tøft som ung, både arbeidsmessig og tidsmessig. Det var noen sjokkopplevelser, men igjen handler det om å tørre å være seg selv. Ta grep selv. Jeg fikk noen trøkker i trynet. Det er ikke noe å anbefale. Men oppsummert skjønte jeg fort at presse og mediene var 80 prosent av jobben, og det var grusomt noen ganger. Det er ting som ikke har vært greit. Men du må leve med det.
Selv levde hun artistlivet i en tid uten Internett, sosiale medier og alskens TV-kanaler.
– Den gangen var det én TV-kanal. Jeg husker mor og far kjøpte TV da jeg skulle representere Norge i Melodi Grand Prix i Napoli i 1965.
Hun kjenner igjen et talent når hun ser ett i dagens artistflora.
– Det handler om personlighet, tolkning og foredrag i stemmen. Det er så mange begavede, unge artister i dag, de synger så fint. Og de har et større tilbud. Det er kortere rundt i verden med Internett. Men de ligner på hverandre. De må finne frem til det originale i seg selv.
Tromsøværing
Tromsø er for alltid i Kirstis hjerte, til tross for at hun i dag snakker kav østlending og ett og annet svensk ord popper ut.
– Når jeg snakker med søstera mi, blir jeg helt tromsøværing igjen, ler hun.
– Tromsø er min barndomsby selv om alt er forandret i dag, og det er litt vemodig og se. Men noe av det gamle står igjen, og det er alltid godt å komme hjem til Tromsø.
Kanskje har ballasten fra nord lært henne å stå i stormen.
– Jeg har med meg en enorm ballast fra Tromsø. Jeg kommer fra et miljø, en liten by der alle kjente alle. Folk snakket rett ut, rett fra levra. Jeg vokste opp i et trygt og godt hjem, med moderat strenge foreldre.
Vi passet på hverandre.
– Det har vært mye moro. Humor og selvironi må man ha. Selvkritisk må du være, og du må tåle kritikk. Og så tror jeg at jeg er født positiv. Nordlend-inger er utadvendte. Jeg er ikke tungsindig. Du må ha evnen til å være overfladisk noen ganger for å klare å gå videre, sier Kirsti.
Les også: Anita Hegerland fikk store helseproblemer: – Mistenker at jeg var smittet av korona
Flyttet tilbake
I fjor sommer kom hun flyttende til Nesodden og Norge etter 17 år i Sverige. Foreløpig sitter hun i leid leilighet, den hun har kjøpt, er innflytningsklar først til sommeren.
– Jeg vil bo landlig, men samtidig sentralt. Jeg har alltid vært svak for Nesodden. Jeg orker ikke Oslo, trafikk og eksos. Barn og barnebarn bor i Oslo, og det er bare en kort båttur fra Nesodden. Jeg har bodd så mye på landet, og jeg må gjøre det.
Nå bruker hun tiden på å treffe venner og familie, og turer med dvergdachsen Oscar. I Oslo har hun både barn, barnebarn, og nå også ett oldebarn. Hun opptrer fortsatt. Får stadig henvendelser om konserter ulike steder i landet.
– Ofte for pensjonister, de har samme tidslinje og referanser i musikken, forklarer hun.
Hun har ikke de store ambisjonene eller drømmene lenger.
– Jeg drømmer om å være frisk å ha det bra. Det blir spennende å flytte i ny leilighet.
Tryggere med alderen
Når hun ser tilbake, er hun takknemlig for alt det fine hun har opplevd.
– Jeg har drevet med det jeg har hatt lyst til å gjøre. Livet er ikke lett, det har vært mye motgang og sykdom. Men jeg er takknemlig for det jeg har opplevd og det livet jeg ble tildelt.
Det beste ved å fylle 75 år er at du kan gjøre og si hva du vil, mener hun.
– Ikke være redd for å si ifra. Når du er yngre, skal du gjøre alle til lags. Man må tørre å si nei – og tørre å si ifra – når noe er urettferdig og galt. Du blir tryggere på seg selv. Det er mange fordeler med å bli gammel. Jeg er blitt roligere, forhåpentligvis. Man tenker seg litt om, bruker sin livserfaring før man svarer noen som oppfører seg dumt. Du forstår mer. Jeg prøver å forstå folk.
Men verdiene er de samme.
– Helse og kjærlighet, det er jo det viktigste. Ikke pengene.
Les også: (+) Vi hadde alltid dårlig råd. Så døde mannen min og jeg fikk se kontoene hans. Da kom sjokket
Ble enke
I 2017 ble hun alene. Ekte-mannen Terje Dahl døde, etter å ha vært rammet Alzheimers sykdom de siste årene.
– Det er en prosess, det vet alle som har mistet noen. Ikke bare en begravelse, men det er klær som skal ryddes, papirer. Det har vært veldig tøft. Det er klart jeg savner ham. Jeg har ikke satt meg ned i den dype sorgen, og jeg var glad han slapp. At han ikke ble liggende og stirre i taket. I Sverige kalles Alzheimer for de pårørendes sykdom, og det er en veldig riktig betegnelse. Pasienten lider ikke så mye, det er de nærmeste som har det vanskelig.
Nå er det et tilbakelagt stadium, forsikrer hun.
– Jeg har måtte lære meg til å leve alene. Jeg har aldri levd alene. Men jeg har hunden min, og det hjelper meg. Den forrige døde, og da satt jeg i syv måneder alene. Det var meningsløst. Jeg må komme meg ut, kan ikke bli sittende.
Oscar på seks år betyr mye i hverdagen.
– Vi er to, og det betyr alt for meg. Jeg hadde blitt gal av å sitte alene. Det er oss to, han forstår meg, jeg forstår han. Han vet rutinene mine. Varsler hvis det ringer på døra. Her går vi i skogen. Er hunden lykkelig, er jeg lykkelig, smiler Kirsti.
