Kim Wigaard
Kim Wigaard: – Jeg har fått drapstrusler
Demenskor-dirigent og artist Kim Wigaard (36) mener vi ikke må være så redde for å bryte tradisjoner – og at i noen tilfeller kan sannheten med fordel unngås.
Etter at dette intervjuet ble gjort, har Kim Wigaard vunnet Maskorama som figuren «Stein» (red.anm).
– Det er først når jeg ser mamma stå i vinduet og vinke til meg på lille julaften, at jeg får skikkelig, gammeldags julestemning, sier Kim Wigaard.
– Jeg har alltid kommet hjem til mamma til jul. Det betyr virkelig mye for meg.
– Da blir det jul hjemme hos mamma i år også?
Wigaard rister sakte på hodet.
– Nei. Da jeg ringte mamma for å si at jeg gledet meg til å komme hjem til henne til jul, fikk jeg rett og slett beskjed om at i år måtte jeg klare meg selv. Hun har nemlig bestemt seg for å reise sørover, sier han.
Men han ser ikke trist ut. Tvert imot, smiler han bredt.
Bor på Ensjø i Oslo
I leiligheten på Ensjø i Oslo er det ikke mye som minner om jul denne formiddagen, men Wigaard gjør en innsats for å skru opp julestemningen litt. Han tenner noen levende lys og setter på en spilleliste med de gamle sliterne: «Last Christmas». «Driving Home For Christmas». «All I Want For Christmas Is You».
– Jeg jobber hele desember med julekonserter, sier han og setter seg i hjørnet av sofaen.
– Det er så travelt at jeg rett og slett ikke får tid til å pynte til jul her hjemme. Så julestemning? Nei, det er først når jeg står utenfor hos mamma på lille julaften, sier han og hjelper Mariah Carey med et intenst « … is you-u-u-u … Beeiii-biii».
Wigaard forteller at han bare har gode minner fra barndommens jul, og at den var som veldig mange andres. «Tre nøtter til Askepott» og «Donald Duck og vennene hans», julemusikk og hygge med nærmeste familie. Det var kos med stor K, som han sier. Men det var ikke alt som var helt typisk hjemme hos familien Wigaard.
– Mamma har vært vegetarianer i mange år, så dette med sprø svor var sjelden eller aldri noe tema. Vi hadde nøttestek oftere enn ribbe.
– Hva tenkte unge Kim om det?
– Det plaget ikke ham særlig. Og som voksen har jeg oppdaget at eplet ikke faller så langt fra stammen. Jeg er veldig glad i plantebasert mat – gjerne også på julaften.
– Trodde du på Julenissen?
– Ja. En stund. Jeg må ha vært fire–fem år, da jeg husker det var så rart at Julenissen hadde diamantringene til mamma på seg. Så jeg avslørte denne nissebløffen ganske tidlig. He-he.
– Hva tenker du om å lyve til barn, som man jo strengt tatt gjør når man forteller dem om Julenissen?
– Jeg mener det er mer fantasi enn løgn. Det er i hvert fall en løgn veldig mange barn gjerne vil tro på. Eller spiller med på. Jeg har tenkt en del på dette med å lyve, om det er til barn om Julenissen, eller til folk med demens. Hvis hensikten er å gjøre livet deres bedre, synes jeg det må være greit. Eller til og med bra, sier han.
Han forteller at hans grandtante, som hadde hatt demens i mange år, stadig spurte hvordan det gikk med hans mormor – altså hennes søster – som hadde vært død en god stund. Da svarte Wigaard: «Jo, hun har det bra. Hun sitter mykt, ja, nesten som på en sky og spiser kokosboller».
– Det var jo en løgn, men hvis jeg hadde fortalt henne sannheten, så hadde hun gjenopplevd sorgen hver eneste gang hun spurte. Og det kunne være ganske mange ganger i løpet av en dag. Det syntes jeg ikke hun fortjente.
Han retter seg opp i sofaen.
– Så hvis det er til det beste for den det gjelder, så er jeg helt for å ta en hvit løgn.
Les også: Kim Wigaard om farens sykdom: – Det var vanskelig før vi fikk en diagnose
«Demenskoret» på NRK
I hele høst har Kim Wigaard vært på turné med forestillingen «Musikkens magi». Samtidig har han møtt demenskor. I øst, vest, sør og nord. Han forteller at siden serien «Demenskoret» først ble sendt på NRK for snart to år siden, er det startet nærmere 200 slike kor. Og like mange pårørendegrupper.
En del av reisevirksomheten er finansiert av prispenger han fikk da han i september ble utropt til «Årets Ladejarl». Det er en høythengende pris som deles ut til en person som «motiverer og inspirerer andre». I tillegg til heder og ære inkluderer prisen også en sjekk på to millioner blanke kroner.
– Jeg hadde nok reist rundt selv om jeg ikke hadde fått den prisen, men jeg må innrømme at det har gitt meg litt mer frihet.
– Hender det at du tenker at du faktisk har vært med på å endre ting til det bedre for veldig mange?
Wigaard tenker seg om.
– Jeg tenker at jeg er en liten brikke i et stort puslespill. Vi er jo veldig mange som har vært, og som stadig er, involvert i dette. Men at en TV-serie faktisk har ført til endringer i samfunnet, det er ganske unikt. Og det er jeg stolt av å ha vært med på. Veldig stolt.
– Så nå kan du tillate deg å hvile litt på laurbærene?
– Nei. Jeg føler det nærmest som et kall å fortsette dette arbeidet. I Oslo har de pårørende til koristene kjempet for å få til en politisk endring – og har klart det. Det er bevilget fem millioner til fem nye demenskor og til forskning, de neste to årene. Det er kommet 21 nye vedtak for bedring av rettigheter til demenssyke og deres pårørende. Det har skjedd fordi ildsjeler har stått på.
– Og nå er målet å få til det samme i resten av landet?
– Ja. Jeg kjemper for at vi skal få støtte til demenskor i hele landet. Dette er et nasjonalt anliggende. Så mitt juleønske er at politikerne skal få øynene opp for hvor helsebringende korsang er.
Les også: «Demenskoret»-Ragnar Kivles: – Kim gjør livet verdt å leve
Ikke bare fjas og moro
Døgnet har riktignok bare 24 timer, men Wigaard må da fylle noen av dem med noe annet enn korsang og kamp for å åpne øynene på bevilgende myndigheter? Å, jo da, vær sikker.
Et par skritt fra sofahjørnet der han sitter, ligger «Drag Station». Et rom med skyhøy «Wow!-faktor», enten man er ihuga dragshow-fan, eller knapt vet hva drag er.
Foruten et sminkeutvalg som ville fått et middels stort parfymeri til å blekne, er det en bonanza av paljetter, strass, tyll, strutsefjær og et menasjeri av fantasifulle og fargerike parykker.
– Greit å tillate seg litt fjas og moro i livet også?
– Fjas og moro?
Det mørke blikket til Wigaard blir merkbart mørkere.
– Nei, kjære vene, sier han oppgitt.
–Drag er absolutt ikke bare fjas og moro! Dette handler ikke bare om at jeg elsker glitter og rosa. Det handler om at jeg vil stå opp for egne – og andres – rettigheter. Dragqueens har stått fremst i kampen for homofiles rettigheter i over femti år. Det er ikke til å komme utenom!
Wigaard har rett i det. Det var dragqueens og transpersoner som sto på barrikadene i New York under det berømte Stonewallopprøret i 1969. Det var de som tok av seg sine høyhælte pumps og dengte løs på politiet som hadde trakassert, forfulgt og banket opp homofile i mange år.
Her hadde det vært fint å kunne tilføye at kampen nå endelig er over. At folk, verden over, ikke lenger synes å bry seg om hvilken legning eller livsstil andre har. Sånn er det ikke.
Les også: (+) Da Halvor Bakke fortalte hemmeligheten, begynte foreldrene å gråte. Han må fortsatt smile av søsterens reaksjon
Drapstrusler
– Det triste er at utviklingen, mange steder, tvert imot virker å gå i feil retning. I over 60 land er homofili ulovlig, og i fire-fem av dem er det til og med dødsstraff for å være den man er.
Han rister på hodet.
– Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor det er så mye hat der ute. Vi har det jo stort sett bra i Norge, og folk sier ofte at vi skal være glade fordi vi bor her. Og da tenker jeg: Jo da, men dette handler jo om mer enn oss.
– Men det skjer jo ting her også. Terrorangrepet under Pride i Oslo i 2022 satte en støkk i mange. Bekymrer utviklingen deg?
– Ja. Det bekymrer meg. Virkelig. Hver eneste gang Pride-måneden kommer, kommer det også drapstrusler.
– Til deg?
Wigaard nikker alvorlig.
– Ja. Jeg har fått drapstrusler som jeg har anmeldt. Og har jeg en dårlig dag, blir jeg jo redd. Og sint. Jeg kommer likevel til å fortsette å skrike så høyt jeg kan. Fortsette å stå opp for skeive i alle andre land. Det er det jo vi som kan – og må – gjøre.
Han lener seg tilbake og sier med ærbødighet i stemmen:
– Dragqueens har inspirert skeive – og andre – til å tørre å være seg selv. Det er det jeg også prøver å gjøre.
– Men det er vel også noe lystbetont ved drag?
Wigaard himler med øynene.
– Selvfølgelig! Det er masse glede knyttet til drag. Bare det å gå inn i det rommet der …
Han gjør et kast med hodet.
– … bare det gjør meg glad. Jeg har alltid elsket det glamorøse ved drag. Fargene. Glitteret. Gleden. Det er viktig for veldig mange. Også for meg. Og Marius, selvfølgelig.
Les også: (+) Da jeg leste meldingen, oppdaget jeg den store, mørke hemmeligheten til mannen min
Skulle gjerne adoptert
Det er ganske nøyaktig to år siden. Mellom tårn av flyttekasser gikk Kim Wigaard på kne og stilte det tidløse spørsmålet til kjæresten Marius Hagen.
Til sommeren skal det skje, og det er sendt ut «hold av datoen» til bryllupsgjestene, forteller Wigaard. Tilbakeslag rundt om i verden til tross, i 2024 er det i hvert fall ikke så uvanlig at homofile par også stifter familie. Wigaard er slett ikke fremmed for tanken.
– Ønsket om barn er sterkt til stede hos oss begge. Men hvor realistisk det er, vet jeg ikke. Surrogati er dyrt. I USA må man ut med to–tre millioner. Det går selvfølgelig an å gjøre det andre steder, men vi har ikke så lyst til det, siden det kan være vanskelig å vite om dette er noe surrogatmoren faktisk selv vil, eller om hun føler seg presset, enten av bakmenn, eller av den økonomiske situasjonen generelt.
– Hva med adopsjon?
– Ja, det kan du spørre om.
Han rister på hodet.
– Vi skulle gjerne adoptert, men det er vanskelig, rett og slett fordi reglene for adopsjon i de aller fleste andre land hindrer likekjønnede par å adoptere. Når vi vet at det finnes ca. 200 millioner barn i verden som hverken har far eller mor, oppleves det som både trist og dumt.
Les også: Christian Strand: – Madeleine ga meg styrken jeg trengte
Det beste juleminnet
Nå er det Maria Mena som fyller rommet med sin hjerteskjærende lengsel etter julefeiringen hjemme. Wigaard forteller om sitt kjæreste juleminne. Og det er litt overraskende kjemisk fritt for julegrøt, juletrær, julemarsipan, ja, det er ikke engang et eneste snøfnugg i sikte.
– Det aller beste juleminnet mitt er ikke så gammelt. Syv år, for å være nøyaktig. Det var den første julen etter pappa døde, etter flere år preget av demenssykdom.
– Er det lov å si at den første julen etter at noen man er glad har gått bort, sjelden oppleves som spesielt hyggelig?
– Det var selvfølgelig også veldig trist. Men samtidig ble den julen et veldig godt minne, fordi vi gjorde noe helt nytt. Mamma tok oss med til Roma. Søstrene mine Mari og Liza, og meg. Det var fantastisk deilig å gjøre noe helt nytt. Vi var jo redde for å ødelegge feiringen ved å bryte tradisjonen. Men vi opplevde det helt motsatte.
– Grønn jul kan også være fint?
– Ja, virkelig. Og selv om det ikke var snø, var stemningen fantastisk. Vi savnet hverken «Grevinnen og hovmesteren» eller «Tre nøtter til Askepott». Jeg var kjempefornøyd med å spise tomatsalat, bruschetta og pasta på julaften. Ja, med litt rødvin. Og et par Aperol Spritz, hehe.
– Er mange av oss redde for å skape nye tradisjoner?
– Det tror jeg, faktisk. Dette kan forresten være en oppfordring til andre: Ikke vær så redd for å gå ut av tradisjonsboksen. Ikke vær så redd for å tenke nytt. Gjør noe annet i år. Om det er å satse på vegetar-jul, eller å invitere hjem noen som ikke har noe sted å være. Uansett føles det godt å gjøre noe nytt. Og husk at dagens hendelser blir morgendagens minner.
Så smiler han fornøyd.
– Og gjett hvor vi skal i år?
– Fortell …
– Vel, da jeg hørte at mamma skulle reise bort, sjekket jeg med søstrene mine, som også hadde andre planer. Så da kjøpte jeg billetter til både Marius og mammaen hans til …
Han tar en kunstpause.
– Til Roma!
– La meg gjette: Det er også dit din mor skal?
– Ja! Så da blir det to mammaer og to sønner som feirer jul sammen i Roma. Og siden både mamma og jeg har gjort det før, kanskje vi er i ferd med å skape en ny tradisjon?
Julestemning
Lyden av Chris Rea som slentrende synger om gleden ved å kjøre hjem til jul i bedagelig tempo, strømmer ut av høyttalerne. Wigaard tenker seg om.
– Filosofen Nietzsche sa en gang noe veldig positivt …
– Sa han noen gang noe positivt?
Wigaard smiler.
– Ja. Han gjorde faktisk det. Han sa at et liv uten musikk, er ikke et liv verdt å leve. Og det er jeg helt enig med ham i. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten musikk.
– Gjelder det også for julemusikk?
– Ja, jeg tror faktisk det. For vet du …, sier han, og blir stille.
I noen sekunder er det bare lyden av Chris Rea i stuen.
– Vet du, gjentar han og ser oppriktig overrasket ut.
– Nå fikk jeg plutselig en følelse som minner mistenkelig om julestemning!
