Katarina Flatland DELTAR I «BOKSEN» PÅ TV 2
Katarina Flatland om moren: – Veldig vanskelig og tøft
For Katarina Flatland betyr det sterke samholdet i familien alt. De deler gleder, og når de har møtt på tøffe prøvelser, har energibunten alltid følt seg sterk nok til å bære andres byrder.
Denne artikkelen sto på trykk i Kamille og ble publisert på Klikk.no før Katarina Flatland torsdag 6. februar la ut den triste meldingen på Instagram-profilen sin om morens bortgang. Anne-Lise Flatland ble 68 år gammel.
«Vår umistelige mamma sovnet stille inn i går kveld, mens vi klemte på henne en aller siste gang. Hjertene våre er knust, og sorgen føles bunnløs», skrev Katarina Flatland på Instagram.
Dagen etter takket Katarina for den varme støtten og kjærligheten hun har fått i sosiale medier.
«Tårene renner hele tiden. Det betyr så mye å lese alle de fine ordene dere skriver. Takk for all kjærlighet», skrev hun i en Instagram-historie, ifølge TV 2.
Les intervjuet med henne som ble gjort før morens bortgang i fortsettelsen av denne saken:
Har du to minutter?
Meldingen tikker inn kvelden før vi skal møte Katarina Flatland (35).
Det korte, direkte spørsmålet skiller seg fra den lette dialogen vi har hatt frem til nå.
Det er tydelig at noe er i gjære. Fem minutter senere kommer forklaringen.
«Jeg må bare være helt ærlig og si at vi i dag fikk en vanskelig beskjed rundt mammas sykdom. I morgen skal jeg møte til sminke, så dra til Ullevål for en legetime med mamma, og så til bildetaking etter det. Jeg kjenner at det kan bli veldig tøft. Kanskje vi kan høre om det er mulig å utsette det en dag eller to?»
Les også: Elin Tvedts nye liv: – Det er det beste jeg har gjort
Pusterom
Syv dager før jul har Katarina greid å rydde plass i en hektisk timeplan.
Midt i podkast-innspillinger, promoteringen av «Boksen» på TV 2, julehandel og jobben som fastlege, har vi har fått innpass.
Allerede før den ovennevnte meldingen dukker opp, er det vanskelig å ikke la seg fascinere av hvordan hun mesterlig ser ut til å sjonglere det livet kaster i hennes retning.
Lege, programleder og podkaster. Bor i Oslo og er gift med lege og podkastmakker Harald Meling Dobloug (35). Sammen har de barna Bernard (4) og Bastian (2). AKTUELL MED: «Boksen» på TV 2 og podkasten «Åpen journal».
«Livet går jo sin gang ved siden av alt vi står i. Og det er på en måte veldig vanskelig og tøft å forholde seg til, men også tidvis en god avkobling fra det vanskelige. Så jeg skal glede meg til et lite friminutt sammen med dere på torsdag», skriver hun.
Så etter en 24 timers utsettelse, møter vi Katarina på Grünerløkka i Oslo.
De lange, blonde signatur-lokkene har hun latt falle til fordel for en skulderlang frisyre som faller mykt rundt ansiktet.
i hverdagen.Grønt ullsett fra & Other Stories, sko fra Cos, ørepynt og ring fra Lié Studio. Foto: Astrid Waller
Regnet som dagen før pisket aggressivt mot vinduene og gjemte bort hovedstaden i en tykk, fuktig tåke, er erstattet med en klar, blå himmel og isroser på vindusflatene. Uværet har lagt seg for en stakket stund, i hvert fall der ute.
– Det kan føles litt som et godstog som har forlatt perrongen, og at du bare må prøve å henge på. Men jeg skal prøve å være til stede her og nå, i dette øyeblikket – og kose meg.
En ledestjerne
Det var på morsdagen i 2024 Katarina først valgte å dele hva familien Flatland hadde stått i det siste året.
Moren Anne-Lise, som hele yrkeslivet har pleiet alvorlig kreftsyke som sykepleier på Radiumhospitalet, hadde fått en alvorlig kreftdiagnose. Med det ble den sammensveisede familien nok en gang rammet av det utenkelige.
– Jeg og Bettina (storesøsteren journ.anm.) snakket om det i går. Vi har stått i det verste du kan tenke deg når det kommer til sykdom hos foreldre, forteller Katarina, og kjemper mot tårene.
Hun var 20 år gammel da marerittet startet med at moren fikk brystkreft.
Fire år senere ble faren Hallvard Flatland rammet av lymfekreft og HLH-syndrom, og immunsystemet kollapset. I tre måneder svevde han mellom liv og død. Han hadde knapt rukket å komme hjem fra rehabilitering, før Katarina selv ble diagnostisert med diabetes type 1.
Diabetes type 1 er en sykdom der kroppen slutter å produsere insulin. Insulin er et livsnødvendig hormon, og har du diabetes type 1, må du tilføre kroppen insulin resten av livet.
– Den skuffa med pågangsmot og energi til å stå i det vanskelige, er egentlig tom. Det har den vært lenge. Det å mobilisere som vi har gjort, og gjør nå, koster sinnssykt mye.
Hun holder seg for hjertet og kikker bort et øyeblikk. Hun som alltid har kjent på et overskudd til å bære andres byrder, merker at kreftene er i ferd med å ebbe ut.
– Å oppleve at familien blir rammet av alvorlig sykdom, igjen og igjen – hva har det gjort med deg?
Et øyeblikk ser det ut som om Katarina skal synke sammen, men så tar hun et dypt åndedrag.
– Livet har blitt veldig mye mer alvorstynget og trist enn jeg føler det har vært for mange rundt oss. Jeg kan kjenne på en veldig urettferdighet og et sinne over at vi har fått så mye. Jeg er ikke en deprimert og tungsinnet person i utgangspunktet, men etter alt vi har opplevd, er det noe i meg som lurer på om jeg kommer til å bli ordentlig glad igjen. Det synes jeg er skummelt å tenke på.
Ordene blir hengende i lufta. Tunge og ærlige. Katarina beskriver mammaen som grunnpilaren i hennes og familiens liv. Den første hun ringer om morgenen og den siste hun prater med før hun legger seg.
– Hun er vår ledestjerne, en omsorgsperson og helt spesiell. Hun har en enorm tålmodighet med folk rundt seg og ser det gode i alle, beskriver Katarina.
Hun tar en langsom slurk fra vannglasset i forsøk på å hente seg inn igjen.
– Jeg kan spørre mamma om råd i alle situasjoner, enten det er barneoppdragelse, utfordringer med Harald eller hvilket pudder jeg skal kjøpe. Mamma har alltid et svar. Det er ingenting som kan sammenlignes med den omsorgen man får fra en mor.
Les også (+): Desta Marie Beeder: Før tv-deltakelsen sa ektemannen Boris noen velvalgte ord til Desta. Han fikk rett i alt han sa
Én enhet
Katarina, Bettina, Hallvard og Anne-Lise Flatland er mer enn «bare» en familie.
Hun trekker frem den gangen storesøsteren fødte sitt første barn som et bilde på familiens evne til å møte med- og motgang i samlet tropp.
– Den gangen møtte vi alle opp på Ullevål sykehus. Mamma var med på fødselen, mens vi andre satt nede på venterommet og stakk hodet innom fødestua på et tidspunkt.
«Vi heier på deg!» jublet vi, før vi gikk ut igjen. Det finnes ikke noe vi ikke er involvert i og møter sammen.
Katarina smiler av det unike minnet som manifesterer seg på netthinnen.
– Pappa sier ofte at vi er én enhet. Vi er ikke bare en familie, men en enhet hvor alle tar vare på hverandre.
Hva som har flettet dem sammen i et uadskillelig livsbånd, kan hun ikke si med sikkerhet. Ja, de er i familie, men det er uendelig mye mer enn det.
Det hele startet på Nesøya i Asker på 90-tallet. Tre år etter storesøster Bettina, kom Katarina til verden det året Berlinmuren falt.
Hun kjenner ikke til noen annen barndom enn at pappa Hallvard var på TV med «Casino»-sendinger hver uke.
– Jeg har vokst opp med Wenche Myhre i samme nabolag. Vi bodde på Nesøya, hvor det var flere kjente mennesker, så for oss var det aldri noe vi hadde fokus på. Da som nå brukte jeg også veldig lite tid og energi på hva andre prater om. Takket være mamma og pappa hadde jeg den tryggheten og selvfølelsen i bunnen, nikker Katarina.
Hun beskriver barndommen som trygg, varm og god. Selv med en pappa som tidvis jobbet mye, har begge foreldrene alltid vært involvert og tilgjengelige.
– Jeg har alltid kunnet komme til dem med alt, uten å bli dømt. Men så var jeg også veldig grei og snill og aldri noe problembarn. Jeg var en regelrytter som gjorde lekser og la meg på kvelden uten å bli bedt om det. I hvert fall frem til ungdomsårene.
Katarina ler kort, og det glimter skøyeraktig i øynene. Det er nok til å pirre vår nysgjerrighet.
– Ja vel? Utdyp?
– Det hendte jeg snek meg ut om natta. Du vet sånn falsk hestehale du kan feste med en klemme? Den la jeg på puta med dyna over. Hvis de skulle finne på å se etter meg, ville de se håret ligge der.
Katarina ler kledelig rampete og beskriver i samme åndedrag «sokketrikset».
– Har du ikke hørt om det? Hadde jeg øl i sekken, kledde jeg hver flaske inn i en sokk så det ikke skulle klirre når jeg sa ha det til pappa.
Dermed ser det ut til at multitalentet Katarina også kan føye dette på listen over ting hun mestrer. Den dag i dag er foreldrene uvitende om Katarinas påfunn.
– Jeg tror oppriktig at hvis mamma og pappa leser dette intervjuet, så kommer de ikke til å tro på det. Jeg ser det for meg: «Hæ? Dette har vi ikke fått med oss!».
– Jeg trodde dere delte det meste?
– Ja, ikke sant? Vi snakker på telefonen fire ganger om dagen, og det er veldig intenst. Jeg føler ofte vi er litt som en stor, høylytt, italiensk familie. Vi er trygge nok på hverandre til å prate høyt, krangle og bli like fort ferdige med det. Harald måtte lære seg det da han kom inn i vår familie, at vi kan melde ganske hardt! ler Katarina.
Som mor, så sønn
Sjenanse er ikke noe Katarina har identifisert seg med. Allerede som 4-åring sto hun for første gang på scenen i juleforestillingen «Putti Plutti Pott», en erfaring hun i dag beskriver som uvurderlig.
Siden har hun holdt seg der – i spotlighten. Først som pur ung programleder i «Waschera» på TV 2, hvor hun senere har etablert seg som en av kanalens mest profilerte programledere.
– Når de teller ned og rødlyset går på kamera, da føler jeg at jeg lever. I dét øyeblikket må jeg prestere, og det er så gøy! Jeg er nok en litt utålmodig person og liker ikke å jobbe med ett og samme prosjekt i flere år. Jeg kunne aldri blitt noen gravejournalist, det er jeg overhodet ikke tålmodig eller nøye nok til.
Hun ser mye av seg selv i sønnen Bernard. Da han fylte fire år i fjor vår, kunne det like gjerne vært et glimt fra en av hennes egne barnebursdager.
– Han stilte seg på en stol og sa høyt: «Hysj, nå må alle være stille! Nå skal hver og en av dere gratulere meg med dagen». Da blikka søsteren min meg! Det er jo meg i en ny utgave, liksom. Jeg var ikke redd for å ta oppmerksomheten som barn og elsket å være i fokus.
Teater, dans, turn, fotball og håndball. Katarina har vært innom det meste, men det var hest som var best i barndomsårene.
På 10-årsdagen hadde foreldrene, som tatt ut av en amerikansk film, dekorert ponnien Lucky boy med en gigantisk, rød sløyfe rundt midjen.
– Da peaket livet greit, liksom! Jeg husker jeg hadde en dagbok hvor jeg skrev med store bokstaver over hele A4-siden: «JEG HAR FÅTT HEST!!!»
Har du ikke bodd under en stein de siste tiårene, er det stor sjanse for at du også har fått med deg at konkurranseinstinktet til Katarina, og resten av Flatland-klanen, er svært uttalt.
– Vi kan lage en konkurranse av alt, om det er å finne julegaver på julaften, rebusløp eller gjette fargen på neste bil som passerer. Det er alltid høy temperatur, noen som er glade og noen som er misfornøyde. Og det ender som regel med at min far vinner, og resten av familien er dritforbanna, ler Katarina.
– Men det beste jeg vet med det, er at ingen er likegyldige. «Ja ja, kan vi ikke bare gi oss her og si at begge vant, da?», det hadde vært et skjellsord i vår familie! himler Katarina med øynene.
Det som ved første øyekast kan oppleves som en egoistisk jakt på heder og ære, har blitt en tråd i det usynlige båndet som har vevd familiens skjebner sammen i en uadskillelig enhet.
– Den gleden jeg og familien føler i spill og konkurranser, har vært en stor del av oss gjennom hele livet. Den har bundet oss sammen, gjort livet gøyere og gitt oss mange morsomme opplevelser.
Trengte en utfordring
Med alt dette i bakhodet, er det ikke overraskende at noe i Katarina ble trigget da hun fikk forespørsel om å delta i «Boksen» på TV 2. Etter en runde med familien, sa pappa «nei» – men hele henne skrek «ja!».
– Harald var veldig for at jeg skulle gjøre det. At jeg ville ha godt av å utfordre meg selv, sier hun og legger hodet på skakke.
For den dagen hun holdt sønnen Bernard i armene for første gang, skjedde det noe.
– Jeg klyper meg selv i armen hver dag over at jeg er så heldig som får være mammaen til de to guttene mine. Det med jobb og selvrealisering blir sekundært når du får barn. Det setter ting i perspektiv, og jeg jager ikke lenger det jeg jagde før. Men en bivirkning er også at jeg har blitt veldig forsiktig, erkjenner Katarina og legger armene i kors over den myke, rosa strikkegenseren.
Alt som setter livet i et snev av fare, har bydd henne imot de siste fire årene. Selv å sette seg på et fly, føles som ekstremsport i dag.
– Som mamma spiser jeg når barna har spist, og jeg tisser når de er ferdig med å tisse. Jeg går veldig på akkord med meg selv hele tida, og det er jeg også komfortabel med. Det er jobben min. Men tanken på å gjøre noe for meg selv igjen, og kjenne på hvem jeg er i dag, var fristende.
En wake-up call
Og om det skulle være noen som helst tvil – konkurranseinstinktet viste seg å være intakt.
– Jeg konkurrerte mot tidligere toppidrettsutøvere som Gro Hammerseng, Liv Grete Skjelbreid og Emil Meek, men det var ingen der som ble så sint og engasjert som meg! Det er mye jeg ikke husker fra konkurransesituasjoner, for jeg bare «bling» – blir helt gæren i hodet, liksom! Produksjonen måtte på et tidspunkt bryte inn og si: «Nå går det ikke lenger. Nå må du stoppe opp».
– Det er rart det ikke var du som endte opp som toppidrettsutøver?
– Jeg er helt enig! Jeg mener foreldrene mine burde valgt en idrett for meg, og kjørt på! Men er jeg helt ærlig med meg selv, har jeg hodet til en topp-idrettsutøver, men ikke talentet. Jeg fant aldri en idrett jeg var særlig god i.
Lagspill faller heller ikke alltid helt naturlig for tobarnsmoren.
– Jeg fikk et brutalt møte med mine verste sider i «Boksen», og jeg har tenkt at det er utrolig om jeg har venner når jeg kommer hjem igjen.
Katarina drar fingrene gjennom de bølgete lokkene, slik at de klare, blå, årvåkne øynene får fritt utsyn.
Reality-opplevelsen skulle vise seg å bli mer enn en påminnelse om at konkurranseinstinktet levde i beste velgående.
– Jeg har fått en wake-up call rundt hvordan jeg snakker til meg selv. Den indre dialogen min har vært streng, og jeg stiller veldig høye krav til meg selv. Jeg vil alltid være blant de beste. Så må man på et tidspunkt lære seg at det vil man veldig sjelden være.
Den erkjennelsen har vært livsendrende.
– Jeg er veldig takknemlig for hva jeg har lært, spesielt med tanke på barna. Jeg føler opplevelsen har gjort meg til en bedre mamma. Ved at jeg er rausere med meg selv, håper jeg at de også skal lære å være gode mot seg selv, forteller hun.
En ny wake-up call dukket opp da hun kom hjem etter intense uker med innspillinger.
Hodet var klar for sommerferie og late dager – i den grad en familieferie gir rom for det – men kroppen ville det annerledes.
– Jeg kom hjem veldig sliten, og jeg hadde gått masse ned i vekt. Jeg var helt i kjelleren energimessig, forklarer Katarina.
Etter en løpetur kjentes nålen til insulinpumpen, som var stukket inn i huden, øm ut.
Etter bare noen timer ble området rødt, hovent og vondt, og Katarina fikk feber og frostrier.
– Harald trodde det var omgangssyken. Jeg så det på hele han at dette passet dårlig. Han var sånn: «Ta deg en Paracet, så snakkes vi i morgen!» Heldigvis insisterte jeg på å dra til legevakta. Jeg forsto at dette her ikke var normalt.
Fra legevakta ble Katarina hastet til sykehuset med en begynnende blodforgiftning. Der ble hun umiddelbart satt på en antibiotikakur.
– Da Harald var hos meg på sykehuset, var det tydelig at han ikke visste hva godt han kunne gjøre. Han var så skamfull som ikke tok meg på alvor. Men jeg var heldig. Etter noen dager var jeg oppe på beina igjen, og fikk komme hjem.
Hendelsen ble en påminnelse om hvor skjørt livet faktisk er.
– Hadde jeg vært med på disse greiene her, kjørt kroppen min helt i dass, og nå dør jeg, liksom? Det var jo akkurat det jeg ikke ville; utsette meg selv for noe som helst risiko!
Les også: Dag Otto skal bli bestefar igjen – innrømmer at han har fått klar beskjed om én ting
Bautaen
At Harald, som i likhet med Katarina er lege, ikke tok henne på alvor den junidagen, er på ingen måte representativt for hvem han er.
Det understreker Katarina. Han, som tok henne med storm utkledd som blotter på en legefest i 2011, har siden den gangen vært hennes trygge havn når det har blåst opp til storm.
– Harald er den jeg kan lene meg på, den som tar meg imot og løfter meg hvis jeg trenger det. Han heier på meg og får meg alltid til å le.
Hun sprekker opp i et smil som når øynene, og tar oss med tilbake til kvelden før. Begge barna lå i dyp søvn da han kom spradende ned trappene i favoritt-bokseren …
– Den var helt hel foran, så sier han: «Jeg lurer på om denne synger på siste verset?» Så snur han seg og blottlegger det store hullet som strekker seg fra sømmen og hele veien ned. Han bøyer og strekker på seg – og jeg bryter ut i krampelatter. Det er noe med å ha det overskuddet til å ville få den andre til å le, når han vet jeg er nedfor.
Det var lett å ha det bra den gangen de to kunne rømme til Bali sammen, og alt lå til rette for å dyrke forelskelsen og hverandre.
Men forholdet fikk tidlig et møte med livets skyggesider. Å ha Harald som en krykke å lene seg på, har vært avgjørende.
– Jeg føler vi står støtt i stormen, og vi er flinke til å prate sammen og vise omsorg for hverandre. Gjennom opplevelsen av å ha to alvorlig syke foreldre, har det vært viktig for meg å vite at jeg har en bauta i livet mitt som ham. Et sted jeg ikke må være sterk.
I møte med motgang er ikke Katarina den som ikke strekker ut ei hånd eller trekker dyna over hodet.
– Jeg har alltid tenkt at dette fikser vi. Dette skal vi greie. Jeg har aldri lagt meg i senga og sagt «i dag orker jeg ikke å stå opp. Nå får noen andre stå i det her.» Jeg føler meg sterk, men jeg lurer på om det ikke alltid er en fordel?
Katarina kikker ut vinduet, hvor Oslo-innbyggere passerer målbevisst forbi, bare dager før jul.
– Mange venner av meg sier til det kjedsommelige: «Vær så snill og ring og si hva vi kan gjøre!» Jeg har alltid tenkt at jeg ordner det selv. Men jeg skulle kanskje vært flinkere til å ikke klare alt selv, iblant.
Harald er den som er der gjennom hele følelsesregisteret.
– Med Harald kan jeg slippe alt og si ting akkurat som de er. Det er han jeg kan bli sint på når livet føles urettferdig. Av og til er det som om jeg vil at han skal si noe irriterende, bare så jeg kan kjefte på ham. Da har jeg måttet si til ham: «Det er ikke deg jeg er sint på, det er livet». Harald er så trygg for meg, og jeg vet han tåler det. Så prøver jeg å huske på at forholdet vårt skal komme ut av dette også.
Ved startstreken til et nytt år balanserer Katarina på en tynn linje mellom glede og sorg. Bak det strålende smilet ligger en mer kompleks virkelighet.
Men livet fortsetter å skje, parallelt med det familien står i nå. I møte med 2025 ligger hennes mammas ord som et mantra i underbevisstheten.
– Mamma har alltid sagt at vi må gjøre det beste ut av ting, og ikke sette oss ned og sture. Jeg tenker nå som vi er på vei inn i et nytt år, har jeg et valg: Jeg kan enten tenke at livet ser like mørkt ut som i 2024, eller jeg kan la meg inspirere av mamma og tenke at når vi nå har fått utdelt denne hånden med kort, så må vi på et eller annet vis gjøre det beste ut av det. I hvert fall prøve.
