Karina Hollekim om de psykiske påkjenningene i «Forræder»
Jeg knakk så til de grader sammen
Den tidligere basehopperen visste ingenting om hva hun gikk til da hun ble med i den nye TV 2-serien «Forræder». Da psyken fikk kjørt seg, hentet Karina Hollekim frem de samme teknikkene som hun brukte etter den dramatiske ulykken i 2006.
Mørke skyer ligger tungt over Oslofjorden. Raske lynglimt og tordenbrak i det fjerne skaper en dramatisk ramme rundt intervjuet med Karina Hollekim (46).
Denne høsten har den tidligere basehopperen og frikjøreren på ski vært med i det nye TV 2-programmet «Forræder» – som heller ikke har vært fritt for dramatikk.
20 norske kjendiser samlet seg i Anders Jahres majestetiske villa i Sandefjord til et intenst psykologisk spill der de har jobbet sammen mot felles mål.
Ingen visste hvem av de andre deltagerne som var forrædere, og alle har stått i fare for å bli «drept» eller eliminert av personer de frem til da hadde ansett som venner.
– Jeg kjente at jeg var helt ute på tynn is og gyngende grunn når det kommer til dette med tillit, forræderi og løgner i et spill. Jeg har null erfaring med det, og tenkte: «Noe sånt har jeg aldri vært med på før. Det blir sikkert kjempegøy». Vi har sittet flere år i en pandemi der det ikke har skjedd veldig mye. Jeg tror jeg trengte et lite eventyr, og «Forræder» var virkelig et eventyr, smiler Karina.
TV 2-programmet «Forræder»
Programmet er basert på et nederlandsk konsept, men det finnes veldig lite informasjon om det. Før innspillingen fikk Karina heller ikke noe informasjon fra TV 2 om hva som ventet henne.
– Jeg visste ingen verdens ting, absolutt ingenting! Jeg visste ikke hvem de andre deltagerne var, jeg var bare blitt lovet at det var bra mennesker med ulike bakgrunner.
– Jeg visste ikke hvor det skulle være, hva jeg skulle pakke med meg, om vi skulle være inne eller ute. Det var egentlig ingen måte å forberede seg på. Jeg kastet meg ut i det med hender og føtter uten å vite noen ting. Det var bare å hoppe i det, forteller hun.
Før selve TV-innspillingen startet, ble 46-åringen kjørt til Sandefjord der hun ble plassert på et hotellrom for å vente.
– Jeg fikk ikke lov til å møte de andre deltagerne, men satt bare alene og ventet. Så ble jeg hentet ut fra rommet av produksjonsteamet. De var ikledd sorte kjeledresser, luer og munnbind – og fikk ikke lov til å snakke til meg. Jeg ble bare ført rundt i gangene, og crewet hadde walkietalkie og sjekket at det ikke var noen andre til stede.
– Det var en psykisk terror som foregikk i kulissene, beskriver hun, mens nok et tordenbrak runger over den mørke Oslofjorden.
Les også: Emil Iversen fikk «realitysjokk» i Forræder: – Jeg fikk en mental kollaps
Anders Jahres villa
Da hun ankom TV-innspillingen i Anders Jahres villa, fikk Karina endelig møte de 19 andre deltagerne, som også hadde sittet isolert og intetanende på hvert sitt hotellrom.
– Vi ble fort en god gjeng, for vi følte oss alle så nakne da vi kom inn der. Vi ble veldig raskt kjent med hverandre, for fasaden ble lagt bort umiddelbart. Det var ikke snakk om noe sånn: «Hei, hvem er du? Har du barn? Hva jobber du med?».
– Alle høflighetsfrasene ble lagt bort. Det handlet egentlig bare om hvem vi er som mennesker. Hvordan vi oppfører oss, hvordan vi håndterer stress, utfordringer og det å skape tillit. Det var en fin måte å bli kjent på, mener hun
Men så startet spillet. Hvem var forrædere? Hvem kunne man egentlig stole på? Hvordan skulle man oppføre seg for ikke å få argusøynene rettet mot seg og dermed stå i fare for å bli eliminert?
Spørsmålene var mange og situasjonen langt utenfor komfortsonen.
– Det var så mye usikkerhet. Du kunne ikke stole på noen. Til slutt lurte du på om du kunne stole på deg selv, og du innså at du kunne ikke det heller, forklarer hun.
Les også: (+) Jeg vil aldri glemme det som skjedde den natten og ryktene etterpå
Isolasjon på hotellrommet
Da hver innspillingsdag i villaen var over, ble deltagerne igjen fraktet tilbake i isolasjon på hotellrommene av de svartkledde. I løpet av natten ville en av dem få beskjed om at de var eliminert, og dermed ute av konkurransen.
– Du har egentlig behov for å prosessere, prate med noen og få det ut – og så ble du plutselig stengt inne på et hotellrom uten mulighet til å snakke med noen. Det er ikke ett stresselement eller ett rødt flagg som står og vaier i vinden, det er summen av alle de små påkjenningene hele tiden som gjorde at du konstant gikk og tæret. Det var en emosjonell berg-og-dal-bane, forklarer hun.
Noen dager ut i det mentale spillet merket Karina fysiske reaksjoner.
– Jeg kjente effekten av høyt stress på kroppen. Det sies at farlig stress nettopp er det stresset som pågår over tid, som du ikke kan ta pauser fra. På det aller verste klarte jeg ikke å spise. Jeg fikk ikke i meg maten, hverken om morgenen eller kvelden.
– Det var så mye tankekjør at jeg nesten ikke klarte å sove. Jeg skalv, gikk konstant og frøs selv om det var godt og varmt. Det var mange sånne fysiske reaksjoner som jeg ikke klarte å kontrollere, sier hun.
Ble utnevnt til Forræder
Karina begynte å innføre daglige rutiner på hotellrommet for å ha noen faste holdepunkter i den utrygge hverdagen. Som for å gjenvinne noe av kontrollen, ryddet hun klesskapet, bestemte når alarmen skulle ringe om morgenen og hadde et fast yogaritual før de svartkledde banket på døren igjen.
Men en kveld banket TV-produksjonen på døren med et budskap om spillet som hun på ingen måte hadde forutsett.
– Jeg gikk fra en enorm glede og lettelse til en gedigen nedtur da jeg ble forræder. Det kom som lyn fra klar himmel. Hele den muren jeg hadde bygget opp, alle beskyttelsesmekanismene og hele systemet rundt meg som holdt meg oppe, ble bare revet ned på en brøkdel av et sekund.
– Å kjenne på følelsen av å gå fra himmel til helvete igjen, var så vondt. Jeg var utrøstelig. Jeg knakk så til de grader sammen, sier Karina som fort fikk hentet seg inn da hun fikk se at det var en av hennes nærmeste i programmet, Cathrine Fossum, hun nå skulle være forræder sammen med.
Les også: Katarina Flatland: – Et ekstremt ubehagelig miljø å være i
Fallskjermulykken i 2006
På mange måter er Karina sterkere rustet til å tåle brå og dramatiske endringer enn de aller fleste. Som fireåring satt hun i bilen med moren og faren da en motgående bil traff dem i 80 km/h. Moren ble så hardt skadet at hun ble lam i hele høyresiden, fikk en varig hjerneskade og mistet all hukommelse.
Da Karina besøkte henne på sykehuset, kjente hun ikke igjen sin egen datter. Etter fire måneder i koma ble moren flyttet til et hjem, og Karina vokste opp uten en tilstedeværende mor.
På nøyaktig samme dag som bilulykken, i 2006, ble Karinas eget liv fullstendig snudd på hodet da hun knuste kroppen i en fallskjermulykke.
Legene fortalte henne at det var flaks at hun overlevde, og ga samtidig den nedslående beskjeden om at hun aldri ville komme til å gå igjen.
Selv om «Forræder» var selvvalgt og langt mindre alvorlig, finnes det paralleller til livet etter ulykken.
– Da jeg plutselig var låst til en rullestol på ubestemt tid og ikke hadde noe sted å flykte, visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Da jeg ble tvunget til å sitte på et lite rom med kun mine egne tanker, hadde jeg ikke noe annet valg enn å mobilisere krefter, forklarer hun.
Både Karina og moren trente seg opp til å gå igjen – til tross for legenes dystre spådommer. Og mange har kanskje sett dokumentaren «Vilje av stål» som handler om Karinas kamp for å komme seg opp av rullestolen.
– Å følge mamma i de årene som hun brukte på å trene seg opp igjen. Å se henne sitte i rullestol, hvor hun kjempet seg gjennom mange år med rehabilitering på Sunnaas – og at hun til slutt reiste seg, har gitt meg en motivasjon. Det er beviset på at ting er mulig, selv det som tilsynelatende skal være umulig.
– Stå-på-viljen og kampinnstillingen hennes, håper og tenker jeg at jeg selv har tatt med meg. Den hadde jeg veldig god nytte av da jeg en dag ble sittende der med relativt lik spådom. Sånn sett var jeg kanskje heldig som hadde den historien i bagasjen. Det var bra at det var jeg som ramlet ned fra himmelen og ikke noen andre, sier hun.
Samboeren Benjamin Jensen
Karina liker ikke å påberope seg å være mentalt sterkere enn folk flest, men vedgår at det å ha blitt satt på store fysiske og mentale utfordringer i livet gjør at hun ikke så lett lar seg vippe av pinnen. Det ble en fordel i «Forræder».
– Når man har gått gjennom en sånn reise som jeg har opplevd, tror jeg du blir mer bevisst på styrker og svakheter, på hva man trenger for å komme seg tilbake igjen. Du gjenkjenner raskere mønstre på at du er på vei i feil retning, og tar grep. Det var derfor jeg laget meg disse rutinene.
– Det handler også om erfaring, om å vite at det var viktig for meg for å bevare fatningen. Jeg tror nok at jeg derfor lot meg affisere mindre enn mange deltagere, poengterer hun.
Etter det intense oppholdet i Sandefjord kunne Karina endelig reise hjem til samboeren Benjamin og sønnene Liam (8) og Dennis (7).
– Alt av skjelvinger og kroppslige reaksjoner slapp umiddelbart da jeg var ferdig med TV-innspillingen. Det var en lettelse. Jeg prøver å være hundre prosent til stede i den situasjonen jeg er i. Jeg var fullt og helt i bobla under «Forræder», men da jeg kom hjem til barna mine var jeg hundre prosent der med dem. Det føltes godt, smiler hun.
