Snakker ut om marerittet: – Jeg hørte et forferdelig hyl

Kari Simonsen ble skånet for vissheten om at det utspilte seg en blodig verdenskrig i hennes unge barndomsår. At hun selv bidro i det norske motstandsarbeidet, fikk hun først vite etter krigen.

TRYGG FAMILIE: Her er hele familien samlet. Foran står Kari, som holder lillesøster Bente, storebror Gustav og søster Ingun. Bak står mamma Marie Louise og pappa Jon.
Publisert Sist oppdatert

– Jeg husker at tyske soldater av og til gikk på tur i nabolaget vårt på Røa. Vi hadde fått streng beskjed om å aldri snakke med dem. Men de fristet oss med sjokolade. Jeg sprakk én gang, og tok imot – det turte jeg aldri å si til far, forteller Kari Simonsen (87), og legger en hånd på kinnet.

«Fem loddrett»

Den folkekjære skuespilleren har vært i underholdningsbransjen i en mannsalder. Hun debuterte i sin første film, «Fem loddrett», i 1959, og skapte siden en solid karriere på teaterscenen, TV og det store lerretet.

Karis kreative yrkesvei står i sterk kontrast til familiens, som for det meste besto av akademikere. Hennes far, Jon Simonsen, var høyesterettsadvokat – som i landssvikoppgjøret jobbet som forsvarer. Midt i krigsårene 1940-1945 var familien Simonsen i sterk opposisjon til tyskerne og bidro i motstandsarbeidet.

– De voksne var nok veldig redde i krigsårene, som var naturlig. De fikk jo med seg mye mer av det som skjedde rundt oss. Men foreldrene mine lot oss aldri få kjenne på den angsten. Deres jobb var å skåne oss for den faren man var i. Det klarte de. De var virkelig flotte foreldre, understreker Kari.

Les også: (+) Liv Ullmann og Kari Simonsen:  – Vi er de eneste som er igjen

FEM KRIGSÅR: Det var skremmende for de voksne da Norge ble invadert av tyskerne. Kari Simonsen berømmer foreldrene for at de beskyttet barna for frykten. Her med Aftenpostens avisforside 9. april 1940.

Oppvokst på Røa i Oslo

Skuespilleren var knappe tre år da tyske styrker rykket inn i Norge den 9. april 1940. Kari kom fra bedre kår på Røa på Oslos vestkant, men i krigsårene var det det konstante jaget etter forskjellig typer mat hun husker best. Hva kunne man få tak i? Hvor mange merker var igjen på rasjoneringskortet? Hva kunne man steke maten i når man ikke hadde smør?

– Det var mange som stekte maten i tran. Vi hadde nok mat, men det var ikke så veldig god mat. Jeg husker jeg misunte de som hadde lungemos. Og godteri, sjokolade, desserter og annet søtt var det bare å glemme. Men vi ble vant til å ha det sånn, erindrer Kari, og forteller at både hvetemel og sukker var luksus- og mangelvarer.

DA KRIGEN STARTET: Kari og broren, Gustav Heiberg Simonsen, fotografert i 1940. Storebroren ble senere høyesterettsadvokat og
Høyre-politiker.

Noen av hennes beste minner fra krigsårene handler om nettopp mat. Som besøkene på hytta i Skåbu i Gudbrandsdalen. På setrene i nærområdet vanket det måltider som var uvant for barna.

– Vi ble servert kaker, og det var helt ufattelig for oss. Og så fikk vi fersk melk. Jeg har alltid kastet opp av melk, og fikk det ikke i meg. Så da fikk jeg saft i stedet, mens de andre måtte ta til takke med den lunkne melken, humrer Simonsen.

Et annet godt minne er da hennes to år yngre søster Ingun kom til verden, midt under krigen. Den lille babyen fikk etter hvert problemer med magen, og legens råd var å spise loff. Siden lillesøster ennå ikke hadde tenner og dermed ikke kunne få skorpen, var det Kari som fikk forsyne seg av den.

– Når jeg i dag kjenner lukten av nystekt loff, bringer det meg tilbake til barndommen. Den lukten er fantastisk! Det er rart hvordan enkelte øyeblikk sitter så godt i, og det vil følge meg resten av livet, forteller Kari.

Hun husker også at maten var et viktig tema i brevene hun skrev til familie og venner, både under og etter krigen. «Jeg er så glad for at osterasjoneringen er opphevet. Håper det snart blir sjokoladerasjonens tur», sto det å lese i brevene fra Kari.

– Men ellers levde vi så normalt som man kunne etter omstendighetene. Det var godt å vokse opp på Røa. Vi spilte stikkball med barna i nabolaget, og var ute og løp i gatene. Det var jo ingen som hadde bil, bemerker hun.

Les også: Derfor svarer aldri Liv Ullmann når skuespiller Anders Baasmo ringer

VETERAN: Kari ble et kjent og kjært fjes i norsk underholdningsbransje etter krigen. Her sammen med Toralv Maurstad i 1968. 

Morfar havnet på Grini

Kari fikk likevel med seg små drypp av alvorlighetene under krigen. Hennes besteforeldre ble fratatt huset sitt av tyskerne, og måtte dermed flytte inn til andre familiemedlemmer.

Noen år senere ble morfaren arrestert på grunn av motstandsarbeid og havnet i den beryktede fangeleiren Grini.

– Jeg ble med mor én gang for å besøke morfar der. Hun hadde med seg en matpakke, som hun skjøv gjennom piggtrådgjerdet til ham. Jeg vet ikke hvordan han hadde fått vite at vi skulle være der akkurat der og da, forteller Kari.

Morfaren, høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, ble senere leder av granskningskommisjonen i etterkrigsoppgjøret.

Lille Kari la også merke til at de ofte hadde overnattingsgjester i huset. De dukket opp, og forsvant like fort igjen. Først i ettertid fikk hun vite at dette var folk som lå i dekning, på vei gjennom fluktruten.

– En annen ting jeg ikke skjønte noe av, var hvorfor jeg og andre unger stadig ble sendt til naboer med pakker og aviser. Jeg var pliktoppfyllende og gjorde som jeg fikk beskjed om, det var aldri noe skummelt. Vi ante ingenting, og først etter krigen skjønte vi hva vi hadde drevet med, humrer Simonsen.

Pakkene og de illegale avisene Kari overleverte, ble viktige brikker i det norske motstandsarbeidet.

Les også: (+) Horoskop: Slik blir våren 2025

MAMMA: Karis mor var hjemmeværende i krigsårene. Hennes far ble arrestert for motstandsarbeid og sendt til Grini.

Skapte lek av flyalarmen

– Jeg må også berømme foreldrene mine for dette, sier skuespilleren når hun erindrer flyalarmen.

For til tross for den overhengende faren, klarte de voksne å skåne barna for sin egen redsel. Å forskanse seg i fyrkjelleren når flyalarmen gikk, ble gjort til en lek for de minste.

– Når flyalarmen gikk, fløy vi opp av sengene og løp til kjelleren. Det var gøy og spennende der nede. At den ulingen egentlig var farlig, hadde vi ingen anelse om. Det skjulte foreldrene mine for oss, forklarer hun.

Kari kan bare huske ett traumatisk øyeblikk fra krigsårene. Morens foreldreløse venninne, som barna kalte «tante Betten», bodde hjemme hos familien på Røa. Under et besøk hos Karis besteforeldre i det nye huset, gikk moren og Betten opp i andre etasje.

– Så hørte jeg et forferdelig hyl. Det var den verste lyden jeg hadde hørt noen gang. Da fikk Betten vite at broren hennes var drept i en tysk konsentrasjonsleir. Det skriket kommer jeg aldri til å glemme, sier Kari stille.

Les også: Liv Ullmann om eksmannen: – Den mannen jeg både giftet meg med og skilte meg fra, han med makt og posisjon, er forsvunnet

TYSK INVASJON: 9. april 1940 rykket tyske styrker inn i Norge. Her marsjerer tyske tropper nedover Karl Johan, til befolkningens forferdelse. 

Deltok i folkefesten

Da freden kom den 8. mai 1945, befant den åtte år gamle jenta seg på Oksenøya i Østfold. Her drev hennes tante og onkel et barnepensjonat, og Kari var på besøk for å leke med søskenbarna.

Onkelen, som hadde et treben, var nettopp kommet tilbake fra Sverige med sitt nye ben. I bagasjen hadde han også med seg en hel sjokoladeplate til Kari.

– Det glemmer jeg aldri. Jeg dro ned til stranden alene og gaflet i meg hele sjokoladen. Jeg ble mett og kvalm, jeg var jo overhodet ikke vant til sjokolade, forteller hun lattermildt.

Litt senere dro familien til Fredrikstad for å delta i folkefesten.

– Alle var så glade. Det var norske flagg, og folk hoiet og ropte. Vi barna skjønte nok ikke helt hvor fantastisk det var, men vi visste at det nå ble bedre tider, og at vi skulle få mer sjokolade.

OSLO: på frigjøringsdagen 8. mai 1945 var det stor jubel på Karl Johans gate.

Aksepterte ikke mobbing 

Det tok imidlertid mange år før landet ble normalisert. Rasjoneringene fortsatte i noen år etter krigen, og landssvikoppgjøret skapte store overskrifter i lang tid etterpå. Karis far tok på seg advokatkappen og sørget for at justisen gikk riktig for seg – også for landssvikerne.

– Det er sånt som advokater må, og de var jo mennesker de også. Far kunne bli rasende hvis noen var ekle mot barna deres. Det var det verste han visste. Det gjaldt også for de såkalte «tyskertøsene» og «tyskerbarna». Jeg husker veldig godt at NS-sympatisører ble kalt «stripete». Det var betegnelsen de fikk.

RETTFERD: Karis far var opptatt av at justisen skulle skje i rettsapparatet, og ikke blant mobben. Utestenging av «tyskerbarna» og barn av NS-sympatisører, var ikke tillatt. 

87-åringen priser seg lykkelig over at barndommen ble relativt normal i krigsårene.

– Ikke så vi ruiner, nedbrente hus eller drepte der jeg bodde på trygge Røa. Jeg synes det er forferdelig å tenke på barn i krigssoner i dag. Det de opplever, ble vi heldigvis skånet for, sier Kari Simonsen.