JonS og Ellens nye liv
– Vi krangler så busta fyker
For vel ett år siden valgte Jon Almaas og kona Ellen Christin Heider å forandre livet sitt fullstendig. Det har vært både opp- og nedturer, men de er likevel helt sikre på én ting.
– Et godt gårdskjerring-emne. Det var noe av det første jeg tenkte da jeg møtte Ellen. Og noe av det jeg falt for.
Jon Almaas (57) snakker om Ellen Christin Heider (58), kvinnen som har vært hans nærmeste medsammensvorne i 28 år. Hun som i fjor sa adjø til en trygg karriere som fastlege, for å bli – nettopp: en vaskeekte gårdskjerring.
Nå gjør hun som gårdskjerringer liksom skal gjøre når det kommer besøk til gårds, hun serverer hjemmelaget, ovnsvarm hvetebakst.
Nylig hadde TV-serien «Jon blir bonde» premiere på TVNorge, men hvorvidt Almaas selv er blitt hundre prosent bonde ennå, kan diskuteres. Men gudene skal vite at det ikke står på innsatsviljen. Likevel er han glad for at han fremdeles har beholdt sin gamle jobb.
– Det er snart ett år siden jeg flyttet opp hit, og jeg må bare innse at uten inntekten fra TV-jobbingen, hadde det ikke gått rundt.
Han tenker seg om.
– Skal vi se, etter ett år med korn, grønnsaker, sauer og geiter, har vi et resultat på 170 000 – i minus, altså, sier han, mens Heider ler høyt og hjertelig.
– Nei, rike blir vi ikke av dette. Samtidig har ingen av oss angret, sier han, og Heider legger til:
– Nei, ikke et eneste sekund.
«Jon blir bonde»
En knapp time nordøst for Oslo ligger Brårud gård. Husklyngen er plassert på en liten høyde, midt i 250 mål dyrket mark, i et område med store jorder, slakke åser og idylliske innsjøer, i det lokale patrioter har kalt «Norges Toscana». Etter å ha lett lenge fant ekteparet gården og slo til, både på grunn av den idylliske plasseringen – og nærheten til hovedstaden.
Husbonden og gårdskjerringen tar imot på trappen foran det store, hvite våningshuset, og på tunet leker hunden Nemi og katten Sivert sammen i nysnøen.
– Hvorfor?
Almaas, som har tatt plass ved spisebordet i det romslige kjøkkenet, tenker seg om.
– Jeg tror jeg alltid har hatt en bonde i magen. En drøm om å bo på gård. Og det samme har vel du, Ellen?
– Jo, jeg har nok det, kommer det fra Heider på den andre siden av bordet. – Lysten til å flytte til et sted som dette har jeg nok hatt lenger enn deg, Jon. Jeg var veldig ferdig med Vinderen, der vi bodde, sier hun.
Almaas nikker.
– Hadde jeg vært litt mer driftig, kunne jeg ordnet dette for lenge siden. Men så velger man det behagelige livet isteden og havner i en villa på Oslo vest, og føler at energien sakte, men sikkert blir sugd ut av en. Nei, jeg tror alle egentlig har det å drive med jord og dyr i DNA-et sitt. Det føles rett og slett naturlig.
– Kanskje sterkere hos noen?
– Absolutt. Det finnes jo dem som får angst bare av å bevege seg bort fra asfalt og trafikklys. Men for oss var driften såpass sterk, at så snart barna flyttet ut, solgte vi hus og flyttet hit uten å egentlig vite hva vi gikk til.
Les også: Jon Almaas om det nye livet: – Vi angrer ikke
Møttes på en blind date
De møttes ikke i forbindelse med studier eller jobb, slik veldig mange par gjør. Det var felles venner som tok grep.
– Vi møttes tilfeldig på en blind date, det var vel i 1997?
Almaas rynker pannen, men får bekreftet at fakta stemmer fra den andre siden av bordet.
– Finnes det noe mindre tilfeldig enn en blind date?
– Vel, dette var en slags gruppe-blind date. Det var på Lorry, vi var fire stykker, og jeg tror det var den andre jenta jeg skulle kobles med. He-he.
Stemningen på daten var så god at de forflyttet seg til det legendariske utestedet Smuget, der Heider låste sykkelen sin fast i Almaas’, og på den måten – bevisst eller ubevisst – gjorde det klart at de kom til å forlate stedet sammen.
De oppdaget fort at de hadde mye felles, humoren for eksempel. Og en gammel drøm om å bli skuespiller.
Katastrofal audition
På begynnelsen av 90-tallet studerte Almaas økonomi ved et universitet i Connecticut, men følte fra starten en sterk tiltrekning fra universitetets dramaavdeling. Så rett som det var skiftet han fra skjorte, økonomiske teorier og statistikk, til stillongs, jazzballett og Shakespeare.
På et punkt drev han det så langt at han var klar til å vrake økonomiutdanningen for å gå på prestisjetunge NYU i New York. Det var bare en liten bøyg han først måtte forbi: Opptaksprøven.
– Dramalæreren min var sikker på at dette skulle gå bra. Og jeg hadde lenge selv troen på det.
Almaas har aldri manglet selvtillit. Eller riktigere, han tenkte alltid at når andre kan gjøre forskjellige ting, overraskende mange uten noe åpenbart talent, kunne han også gjøre det. Og bedre. Slik tenkte han om å være toppsjef i et stort konsern. Og senere om å være programleder på TV. Og om å være skuespiller. Eller enda bedre: filmstjerne.
– Jeg tok grundig feil, selvfølgelig. Det skjønte jeg godt da jeg dro til NYU den gangen, sier han.
Heider, som kjenner historien, ler høyt.
– Jeg hadde valgt en monolog fra Tennessee Williams' «Katt på hett blikktak», men da jeg satt på toget til New York, gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke kunne teksten utenat.
– Opps …
– Nettopp. Jeg husker at jeg tenkte: «Ærlig talt, hvor dum går det an å bli?». Jeg hadde hatt seks uker på meg, men bare to dager før opptaksprøven begynte jeg å kikke på den.
Nå ler Heider enda høyere.
– Vel, da jeg kom frem til NYU, var det først et slags intervju. Siden de underviste i flere forskjellige retninger innen teater, ble jeg spurt hvilken av dem jeg var mest interessert i. Og jeg hadde rett og slett ingen anelse. Jeg husket at det sto noe om dette i papirene jeg hadde fått tilsendt, men de hadde jeg selvfølgelig ikke lest.
– Hvordan gikk fremføringen?
– Som det måtte gå.
Les også: Jon Almaas: Gården lå ute til 13 millioner: – Jeg ble vel litt forelska
«Nytt på nytt»
Tiden etter den katastrofale opptaksprøven brukte Almaas på å tenke. Kanskje skuespiller var noe han egentlig ikke ville være? Og at underbevisstheten hans på en måte hadde sagt fra om det?
– Tenk om jeg hadde kommet inn, brukte massevis av penger på en utdanning til et yrke jeg ikke ville ha. Det hadde jo vært kjempedumt. Nei, det var nok ikke meningen.
Han stryker seg over haken.
– Sånn har jeg tenkt flere ganger senere i livet. At underbevisstheten styrer mer enn man er klar over.
Veien frem til NRK og «Nytt på nytt» var ennå lang, men for å ta det i korte trekk: Etter økonomistudiene jobbet han som skipsmegler et halvt års tid, men så opplevde han et slags «Eureka!-øyeblikk»: Det var innen TV fremtiden hans lå.
Gjennom bekjentskaper fikk Almaas et tre måneders ulønnet engasjement hos selveste CNN, noe som gjorde seg svært bra på CV-en, som han sendte til NRK da han kom hjem fra USA.
Han tilbød seg å hospitere, overbevist om at hvis han først fikk en fot i dørsprekken, var mye gjort. Ganske riktig: Snart hadde han både fast lønn og jobb i statskanalen. Et tilfeldig møte i en korridor på Marienlyst førte til at han de neste 17 årene ble sittende bak bordet i en av NRKs lengstlevende og mest suksessrike underholdningsprogrammer.
– At jeg skulle havne i «Nytt på nytt» var ikke opplagt. Jeg hadde sett den svenske utgaven av programmet og tenkte at dette ikke passet for meg i det hele tatt. Jeg følte meg ikke som en satiriker og var ikke veldig opptatt av nyheter.
– Men du sa likevel ja takk?
Han trekker på skuldrene.
– Selvfølgelig. Jeg hadde ikke noe å tape.
Krangler så busta fyker
Når man spør par som har vært sammen lenge hva hemmeligheten er, så synes et par ting å gå igjen. En av dem er felles humor.
– Vi ler mye, og jeg tar meg ofte i å tenke at Ellen er mye morsommere enn meg. Hun kan plutselig komme med replikker som får meg til å lure på hvor hun tar dem fra.
– Dere tilbringer mer tid sammen nå enn før. Er det utfordrende?
– Det kan nok være det, ja. Vi legger oss sammen, våkner sammen. Og de dagene jeg ikke er på TV-jobb i Oslo, er vi mer eller mindre sammen hele dagen. Akkurat den biten hadde vi nok ikke tenkt på, sier Almaas.
– Nei, ikke i det hele tatt, sier Heider med ettertrykk.
– Siden ingen av oss er redd for dårlig stemning, hender det at vi krangler så busta fyker, sier Almaas.
– Det er riktig. Men det var mye verre den gang barna var små og vi var uenige om barneoppdragelse, sier Heider.
– Vi var vel aldri på skilsmissenivå, men det kunne bli ganske heftig, ja, sier Almaas og forteller at det nok hadde rot i hvordan de selv var oppdradd.
Hvordan barndommen til Heider, som er enebarn, var helt annerledes enn hans, som var midt i en flokk på fem, i en sånn klassisk «mine, dine og våre barn»-konstellasjon.
– Jeg vokste opp med to søstre og to halvbrødre, og min far og hans kone var sånne skikkelig idealistiske 70-tallsforeldre. Vi bodde på Høvik, og hadde riktignok to biler – slik mange andre hadde der ute, men den ene var en gammel Folkevognbuss med rustflekker, og den andre en Citroën 2CV.
– Du skilte deg ut?
– Ja, jeg var en skikkelig outsider. Jeg gikk på Steinerskolen og hele barndommen var jeg misunnelig på kamerater som gikk på vanlig skole, og hadde fedre som gikk på jobb i dress og hadde dyre biler i garasjen.
Les også: (+) Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Fri avort!
Almaas’ foreldre gikk fra hverandre da han var to år gammel, og den gang kunne det være mer enn nok til å skille seg ut. At faren hans var arkitekt med stort skjegg og slengbukser, og hans mor, Elisabet Helsing, var med på å starte Ammehjelpen og var en profilert feminist, gjorde ikke forskjellen mindre.
Han husker at de syklet rundt på Høvik, som også den gang var gjennomgående blått, og ropte «Fri avort!» (med v), og «Hvem skal lede kampen? Arbeidsfolk! Arbeidsfolk!».
– Jeg var selvfølgelig ikke politisk bevisst, og visste heller ikke hvor tøff min mor var. Jeg var jo bare et barn som var misunnelig på mine kamerater – som slapp å dele en Mandelstang på fem hver lørdag.
– Var det lørdagsgodtet dere fikk?
– Nei. Det var som regel også et par lakrisbåter, kanskje en klementin og noen rosiner. Jeg husker også at vi hadde en perm med Donald-blader, men den fikk vi bare lov å lese hvis vi var syke. Og når klokken ble åtte, ble TV-en slått av. Uansett hva som var på.
Han forteller om et minne som har satt spor. Det var en lillejulaften, og «Chitty Chitty Bang Bang!» ble sendt. Og da, før den fantastiske bilen hadde fått vist frem sine flyveferdigheter, slo faren av fjernsynet.
– Det var mange regler, men ikke grunnet økonomi. Det handlet om idealisme. Og jeg har nok arvet tanken om at det å begrense ting, ikke er så dumt. Og å stille krav til barn, sier han fornøyd, mens Heider smiler en tanke oppgitt.
Selv om de var godt forberedt, ble 2024 tøffere enn forventet. Å omgjøre 250 mål dyrket mark fra konvensjonell til økologisk drift, er ikke gjort over natten. Det siste året har det vært mange, endeløse dager og sene kvelder med pløying, harving, såing og høsting.
Samt utallige timer med mekking og skruing på ymse maskiner og redskaper, og mange, mange turer til nærmeste filial av Felleskjøpet. Men en bondegård uten dyr, er liksom ikke en ordentlig gård, så på Brårud bor det nå – foruten en katt, en hund, en hane og to høner – tretten sauer og seks geiter, samt en innleid bukk og en vær, som skal sørge for at naturen går sin gang.
– Både sauer, og enda mer geiter, er veldig sosiale dyr som man får god kontakt med. Slakting hører naturlig med, men det er ikke det morsomste ved gårdsdrift, sier Heider.
Almaas føyer til at han likevel gleder seg til at lammeribbene og -lårene, som henger til tørk på stabburet, er spiseklare – som henholdsvis pinnekjøtt og fenalår. Det er noe helt spesielt med å spise mat man har fulgt hele veien.
Hemmeligheten
Mat, ja. Det er blitt lunsjtid for de firbente, og Almaas og Heider har skiftet til arbeidsantrekk. Mellom sultne sauer og geiter, trakteres trillebårer, høygafler, vannbøtter, koster, høy og kraftfor med rutinerte og koordinerte bevegelser.
– Det er tidvis hardt arbeid, men nattesøvnen er utvilsomt blitt bedre, sier Almaas og understreker igjen at å flytte på landet har vært et lykkelig valg. At de har det bedre enn før. På alle måter.
– Vi snakket tidligere om hva som er hemmeligheten bak et langt og lykkelig samliv, sier han og setter fra seg høygaffelen.
Heider slutter å koste og ser forventningsfullt på ektemannen.
– Jeg tror det handler om gjensidig respekt og evnen til å se det morsomme i alle situasjoner, sier han.
– Jeg er enig i det, sier Heider. – Og selv om vi krangler iblant – vi hadde jo en skikkelig en for tre–fire dager siden – må jeg innrømme at jeg virkelig ikke kan huske hva vi egentlig kranglet om.
Almaas tenker seg om.
– Merkelig. Det kan faktisk ikke jeg heller.
Heider ler. Almaas smiler.
– Ok. Så da blir kanskje svaret på spørsmålet om hva som er hemmeligheten bak et lykkelig samliv gjensidig respekt, humor – og dårlig hukommelse.
