DE SAMISKE HELTENES TRISTE SORTI:
Far og sønn Savio ble hyllet som helter. I stedet for å nyte suksessen, ble de rammet av sorg og tragedier
Per Savio og sønnen John Savio rakk på hvert sitt vis å sette spor etter seg i norsk historie, og å bli to av landets mest kjente samer. Men så ble begge rammet av sorg og ulykker.
Når nøden er størst, er døden nærmest.
Faren Per var beundret polfarer, det første mennesket i verden som overnattet – og overvintret – i Antarktis. Sønnen John ble kunstner, kanskje den største samiske billedkunstneren noensinne.
Men livet hadde lite glede å by på – hverken for Per og John Savio. Døden ble en følgesvenn for dem begge gjennom deres korte liv. Skjebnen gjentok seg på bemerkelsesverdig vis for de to samene – og det var stort sett med trist og tragisk fortegn.
Faren Per vokste selv opp uten far. Per Savios far døde da gutten bare var to år gammel. Selv gikk Per Savio ut av livet da hans egen gutt John bare var året eldre.
Hverken Per eller John Savio rakk å bli kjent med sitt opphav. John Savio fikk heller aldri vokse opp med sin mor og sine to søstre – de var alle sammen døde før han nådde skolealder.
Farløs oppvekst
Sjøsamen Per John Persen Savio ble født på Sandnes i Sør-Varanger 16. oktober i 1877. Foreldrene Ann Olsdatter og Johan Peter Persen Savio rakk aldri å gifte seg. Da Per Savio var to år, døde faren av tuberkulose. Farens søsken stilte opp og fulgte utviklingen til den flinke, gløgge og populære unge karen.
Etter at han var blitt konfirmert i Kirkenes kirke den 18. mars i 1894, måtte Per ut i arbeidslivet. En oppvekst med reindrift gjorde at han fikk jobb som kjørekar for distriktslegen i Sør-Varanger på oppdrag til avsidesliggende bygder.
Samiske ungdommer som vokste opp i Øst-Finnmark på slutten av 1800-tallet hadde små sjanser til å få reise ut og oppleve fjerne himmelstrøk. Men for den farløse Per Savio og hans gode venn Ole Must åpnet det seg en sjelden mulighet.
Hentet inn av eventyrer
Den norske eventyreren Carsten Borchgrevink hadde allerede i 1895 besøkt verdens sørligste kontinent, og han ble muligens den første som satte foten på selve Antarktis-kontinentet. Nå ville han tilbake – og han ville overvintre.
Borchgrevink klarte å skaffe penger nok til å kjøpe den norske selfangstskuta «Pollux», konstruert av Colin Archer. Skuta ble døpt om til «Southern Cross». Borchgrevink hadde en klar oppfatning av hva slags kompetanse mannskapet hans måtte ha. På ønskelisten sto blant annet to samer. For samene hadde en unik kompetanse for å klare seg gjennom bitende kulde og snø i lange og mørke vintermåneder.
Bror til den norske ekspedisjonens lege, Herulf Kløvstad, arbeidet i Kirkenes. Han fikk i oppdrag å rekruttere to samer. Valget falt på Per Savio og Ole Must, begge så vidt 20 år gamle. Begge hadde gått på skole og lært å lese og skrive, de snakket godt norsk og ikke minst; de takket ja til å bli med.
De to samenes hovedoppgave på ekspedisjonen skulle være å passe hundene og lære seg hundekjøring, for så å lære opp de andre overvintrerne. Omkring 90 hunder var skaffet, i hovedsak fra Sibir.
Høsten 1898 satte Southern Cross med 31 mann om bord kursen mot sør.
Hjem som helt
De to samiske ungguttene skulle gjøre sine saker svært bra på den lange ekspedisjonen. (Se egen sak)
Den 19. november 1899 var Per Savio og Ole Must tilbake i Finnmark. På kaia i Kirkenes ble de ønsket velkommen av en stor folkemengde og flaggene var heist til topps. Det var jubel og salutt. Med seg hadde de fire pingvinegg. Disse befinner seg i dag i universitetsmuseene i Tromsø og Bergen.
En fantastisk reise var tilbakelagt. Nå skulle livet leves, og historien fortelles til barn og forhåpentligvis etter hvert til barnebarn.
Men slik skulle det ikke gå.
Innhentet av døden
Da Per vendte tilbake til Kirkenes som 23-åring, var det som en berømt og respektert ung samisk mann.
Det tok ikke lang tid før han fant kvinnen i sitt liv; Ellen Josefsdatter Strimp, datter av storsamen Josef Strimp. Strimp ville ikke at datteren skulle gifte seg med en sydpolfarer som knapt eide nåla i veggen.
De to unge bestemte seg for å rømme sammen. De satte kursen mot Vadsø der de kunne bli viet. Josef Strimp spente sin raskeste kjørerein for sleden og jaget etter for å stoppe det unge paret.
Men han kom for sent; vielsen hadde funnet sted, Ellen og Per var allerede blitt rette ektefolk.
Gamle Josef var morsk, men etter en tid aksepterte han på et vis sin nye svigersønn. Ellen og Per åpnet en liten butikk i Kirkenes og forsøkte å leve av den. Og snart ble to til tre: I januar 1902 ga Ellen Strimp Savio liv til en liten gutt. I dåpen fikk han navnet John Andreas.
Paret fikk også to jenter, men begge døde som spedbarn. Men slikt var vanlig på de kanter i denne tiden. De to unge gledet seg i stedet over å ha fått en sønn som så ut til å være frisk og sunn.
Men en snikende og usynlig fiende var på vei til Savio-familien så vel som i mange andre hus i denne tiden.
Dens navn var «Tuberkulose».
Største betydning
Ellen Savio døde da sønnen så vidt var fylt tre år. Men skjebnen hadde på ingen måte gjort seg ferdig med far og sønn i familien Savio.
Bare noen dager etter Ellen Savios død, dro Per Savio over Varangerfjorden fra Kirkenes til Vadsø i åpen båt. Han skulle hente en kiste, slik at han kunne få begravd sin døde kone. Det blåste opp til et voldsomt uvær, båten kantret og Savio druknet i de frådende og iskalde bølgene.
Antarktis-utforsker Carsten Borchgrevink skrev minneord i Aftenposten:
«Med dypt vemod erfarer jeg at lappen Per Savio har seilt seg bort under en storm nordpå. Han var den beste mann i Sydkors-ekspedisjonen og dessuten den jeg husker med størst takknemlighet. Trofast, oppofrende og kjekk, satte den unge lapp mer enn én gang sitt liv i fare for å redde vårt. Intelligent og interessert som han var, og med sin medfødte forståelse av den merkelige og vakre naturen, ble han av den største betydning for ekspedisjonens resultater.»
Flokker til bildene
Det er først i ettertid at John Savio har gått inn i historien som en av de største samiske kunstnerne gjennom tidene.
Turister fra inn- og utland kommer for å se hans arbeider, ikke minst i det moderne Savio-museet i Kirkenes. Da det åpnet i 1994, hadde man samlet rundt 300 verker av Savio. Senere er samlingen betydelig utvidet, ikke minst takket være Hønefoss-mannen Niels Christian Bang. Han ble interessert i den samiske kunstneren tidlig på 60-tallet, etter å ha sett en utstilling i Tromsø Museum.
– Like etter fant jeg en avisannonse hvor en kvinne i Oslo ville selge noen tresnitt av Savio. Jeg kjøpte disse tresnittene og sånn begynte det. Siden har det bare spunnet på seg. Det har vært både en morsom og givende hobby, for å si det slik, sa Bang i forbindelse med at han solgte mesteparten av samlingen til Savio-museet.
I 2002 fikk museet overta 62 verker, i 2016 resten av samlingen – nesten 500 bilder for en sum på fem millioner kroner.
– Jeg mener at beste sted for denne samlingen er Saviomuseet. Mange mennesker vil få glede av den der og det er grunnen til at jeg har inngått en salgsavtalen, sa Bang i forbindelse med overdragelsen.
Kjempet for livet
Tre år gamle John Andreas Savio (1902–1938) var et ekte kjærlighetsbarn, født inn i et dramatisk og romantisk eventyr, men sto nå alene uten verken mor, far eller søsken.
Hans videre liv skulle følge i samme smertefulle spor.
Bestemor og bestefar i Bugøyfjord fikk ansvaret for den lille gutten. Morfar Josef Strimp var en driftig og velstående handelsmann, reineier og fisker som kunne koste på barnebarnet en utdannelse.
Straks han ble gammel nok, fikk John begynne på middelskolen i Vardø. Der møtte han en person som skulle få avgjørende betydning for fremtiden hans; den kjente og betydningsfulle sametalsmannen og stortingsmannen Isak Saba. Han var lærer ved skolen og så fort at gutten hadde et kunstnerisk talent, noe han inspirerte den unge Savio til å utnytte.
Sykdommen som hadde tatt livet av ungguttens mor skulle heller ikke la John Andreas være i fred.
Tuberkulose
Allerede som ung gutt var John Andreas Savio svakelig og mye syk. Med håp om at klimaet lenger sør ville være bedre, dro gutten først til middelskole i Kvæfjord utenfor Harstad, før han i 1919 reiste videre til Bodø der planen var å ta artium.
Men Savio var mer fristet av kunsten enn av boklige sysler. Han ville til hovedstaden. Han kom inn ved Ragna Nielsens privatskole i Kristiania og meldte seg i tillegg som kveldselev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Det er imidlertid usikkert om han i det hele tatt studerte der. I skolens arkiver finnes han ikke innskrevet som student.
Det som derimot er sikkert, er at tuberkulosen ikke slapp taket i den unge kunstnerspiren. Han var blitt syk hjemme i Finnmark, og nå ble helsetilstanden så ille at han i januar 1921 måtte legges inn på sykehus for å fjerne den ene lungen.
Solgte av nød
Savio reiste hjemover for å komme seg etter operasjonen. Morfaren var død året før, men arven som tilfalt John Andreas var langt mindre enn han hadde ventet. Oppholdet i Finnmark varte helt til høsten 1922, men tilbake i Kristiania ga Savio opp planene om å fullføre gymnaset. Han fortsatte med en del malerstudier, delvis på egen hånd.
På denne tiden begynte han å selge sine første arbeider, både tresnitt og tegninger. Når han hadde penger til det, dro han på reiser. I årene 1926–28 bodde han i Karasjok og besøkte en rekke steder i hjemfylket. Etter noen flere vintrer i Oslo, som hovedstaden nå het, dro han i likhet med mange andre kunstnere til Lofoten og Vestlandet.
Han hadde lite å leve av, og gikk ofte fra dør til dør for å selge tresnittene sine for en billig penge. Slik skjedde det at John Savios kunst havnet både i private hjem og offentlige institusjoner. Det hendte også at han pantsatte malerier i bytte mot penger eller annen hjelp til livets opphold. Disse maleriene ble ikke signert eller datert, og det kan derfor være en utfordring å plassere dem kronologisk i hans produksjon.
Offentlig fikk han knapt vist sine arbeider her hjemme. Debututstillingen i Tromsø i 1930 og en annen i samme by to år senere, var på langt nær nok til å gi ham et gjennombrudd.
Ensom kunst
– Savio har en egen måte å uttrykke indre og ytre følelser på. «Ganda ja nieida,» – gutt og jente, et av Savios mest kjente bilder, viser et samisk kjærestepar og er full av innette følelser. Ensomhet er et hovedmotiv i hans kunst, og vi må anta at Savio følte seg mye alene – slik han viser i tresnittet Okto, skriver Knut Hansvold i en artikkel.
Kroppen orket ikke mer
I 1934 reiste Savio rundt i Europa. Han var i München og Köln, og i Paris oppholdt han seg ganske lenge. Sommeren 1936 hadde han utstilling i Paris, som fikk hederlig omtale. Savio dro etter hvert tilbake til Oslo, hvor han bodde på et lite kvistværelse han egentlig ikke kunne betale for. Han var mye innom Kaffistova, hvor mange andre «sultekunstnere» fra Nord-Norge vanket. Det etablerte kunstnermiljøet holdt han seg unna.
Men det gikk stadig nedover med ham. Sykdommen slapp ikke taket. Dårlig ernæring og elendige boforhold hjalp heller ikke på. Utover høsten og vinteren 1937–38 ble han stadig dårligere. Hans siste bilde ble signert med påholden penn av en venn, fordi han var svært syk. 9. april 1938 orket ikke den herjede kroppen mer.
– Da Savio døde i Oslo bare 36 år gammel, var det ingen dødsannonser, nekrolog eller notis om dødsfallet i avisene, skriver forfatter Asbjørn Jaklin i sin bok «Nordlendinger til tusen».
Gravlagt alene
Noen dager senere ble en enkel kiste senket i jorden på fattigområdet på Vestre Gravlund i Oslo. Lønnetrærne på kirkegården sto like svarte som motivene i Savios mange tresnitt – bare to personer fulgte kunstneren til graven, én av dem var presten.
John Andreas Savios død var like trist, like ensom og like sår som hans liv hadde vært. Men ettertiden har gitt ham æren av å være blant samenes fremste og viktigste formidlere av samisk kultur og levesett. Han ble den første samen med egen utstilling i Nasjonalgalleriet, har fått eget museum i Kirkenes og en egen pris som fortsatt deles ut hvert annet år.
Historisk overnatting
17. februar 1899 nådde eventyreren Carsten Borchgrevink og hans ekspedisjonsskip «Southern Cross» Kapp Adare − den ytterste odden på Adare-halvøya i Victoria Land i Antarktis.
Kapp Adare ble oppdaget av James Clark Ross i 1841, og var en viktig landingsplass for en rekke ekspedisjoner til Antarktis. Den norske ekspedisjonen gikk i land, slik Borchgrevink hadde gjort da han var der første gang fire år tidligere.
Stedet var goldt: en steinete strand isolert av bratte fjell og krevende isbreer. Det var pingvinmøkk overalt, stanken slo mot dem. Fysikeren Louis Bernacchi skrev i sin dagbok at den største straff han kunne tenke seg «var å bli etterlatt, glemt og dø i ensomhet på denne øde stranden.»
Den første uken bygde karene leirplass, mens de bodde om bord i skipet om nettene. Hundene ble satt i land og den medbrakte lavvoen fungerte som første base.
Seks dager etter ankomsten blåste det opp til storm. De fleste av mannskapet reddet seg om bord i skipet, som la ut mot åpent hav. Per Savio, Ole Must, Louis Bernacchi, William Colbeck og tre andre tilbrakte sin første natt på land i lavvoen som var satt opp. Den holdt gjennom stormkastene, og berget livet til karene.
Overnattingen i en lavvo fra den andre siden av kloden ble den første overnatting noensinne på det antarktiske fastlandet.
2. februar 1900 forlot «Southern Cross» Kapp Adare for å gjøre et fremstøt videre sørover i Rosshavet. Borchgrevink, Colbeck og Per Savio gikk ut på isen og foretok en sledetur med kartlegging av isbremmen. 17. februar nådde de 78 grader 50 min. sør, det sørligste punktet nådd av mennesker til da. Rekorden sto inntil Robert F. Scott tok seg frem til 82.17 to år senere.
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2021, og sist oppdatert 04/02 2022.
