ANJA HAMMERSENG-EDINs spalte
Jeg kikket rundt meg. Jeg var den eneste med hånden oppe. Kinnene ble rødere enn en kokt hummer
Anja Hammerseng-Edin glemmer aldri episoden i Eidangerhallen. Usikkerheten som fylte henne i sekundene etterpå. Helt til hun møtte blikket til mamma.
Jeg var 12 år gammel og satt i Eidangerhallen i Porsgrunn sammen med laget mitt før treningen skulle starte. Mamma var trener, og hun spurte:
– Hvem her vil spille for det norske landslaget i håndball?
Jeg kjente det kriblet i hele kroppen. Armen min var ikke til å holde igjen. Åpenbart ikke stemmen min heller. Klart og tydelig hørte jeg meg selv rope ut:
– Jeg! Ja, det er meg. Jeg vil spille på det norske landslaget. JEEEEEG VIL!
Smilet gikk fra øre til øre. Jeg kunne kjenne at det gnistret fra øynene mine. Fokuset mitt vandret umiddelbart til framtiden, hvor jeg så meg selv spille med mine forbilder og flagget på brystet foran en fullsatt håndballhall og et publikum i ekstase.
Så skjedde det. Jeg kikket rundt meg. Jeg var den eneste med hånden oppe. Kinnene ble rødere enn en kokt hummer, og magen kunne like gjerne fått seg en høyre hook av Cecilia Brækhus.
Var jeg for mye? Var det greit å drømme så stort når ingen andre gjorde det? Hva tenkte de andre om meg? Jeg var jo bare en gårdsjente fra Porsgrunn.
Å følge sitt eget hjerte
Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg husker dette øyeblikket så godt. Jeg tror noe av det handlet om valget mellom å følge mitt eget hjerte, eller å gi fra meg min egen drøm på grunn av usikkerheten knyttet til hva andre mente om den.
Jeg møtte blikket til mamma.
Hun ga meg et blikk som var umulig å misforstå: Du holder den hånden oppe!-blikket.
Og der. I det øyeblikket, hørte jeg en stemme inni meg hviske: «Hva hvis det er mulig, da?»
Smilet kom tilbake. Nysgjerrigheten overtok for skammen og usikkerheten.
I ettertid tenker jeg at akkurat den situasjonen i Eidangerhallen minner meg om spørsmålene som er så enormt avgjørende:
Kommer jeg til å leve livet mitt basert på andre menneskers forventninger, eller vil jeg våge å følge hjertet? Har jeg noen rundt meg som setter blikket i meg hvis jeg tviler på meg selv?
Er jeg selv den personen for noen andre? Som ser muligheter og potensial, selv om det kan ta tid å komme seg dit de vil?
Les også: (+) Kjære datteren min. Når du blir bestemor selv, så vil du forstå forskjellen
Frykten for egoisme
Mange gir fra seg makta til andre gjennom hele livet. De starter ikke den businessen de har drømt om. De deler ikke tankene de bærer på. De rekker kun opp hånden når de vet svaret, og unngår å ta plass i møter. Og vi som samfunn går glipp av det som kan være direkte gull.
Mange unngår å rekke opp hånden i frykt for å bli sett på som egoistiske. Skammen over å prioritere seg selv. Og at det kan gå utover barna. Selvrealisering har blitt mer og mer brukt som noe negativt. «Nå skal jo alle gå rundt og realisere sine egne drømmer …»
Jeg mener: JA! Så klart skal du det. Hvorfor i alle dager skal du ikke det?
Det er ikke egoistisk, det er fullt mulig å realisere din egen drøm og samtidig være en mamma som er kjærlig og til stede. Og som fortsatt setter tydelige grenser for sin tid, og samtidig realiserer noe som kan gjøre deg, din familie og vår verden enda bedre.
Jeg tok en prat med Benja Stig Fagerland i researchen til denne spalten. Hun er prisbelønt forfatter, internasjonalt ledende opinionsleder, Assistant Professor og grunnlegger av SHEconomy.
Hun stilte meg spørsmålet: Vet du hvilket voksende marked som vil omdefinere samfunnet og verden? Kvinner.
Globalt kontrollerer kvinner rundt 20 billioner dollar i årlig forbruksutgift, og tallet kan klatre så høyt som 28 billioner dollar de neste fem årene. Samlet sett representerer kvinner et vekstmarked som er større enn Kina og India kombinert.
En undersøkelse utført av det globale markedsundersøkelsesfirmaet Ipsos, med over 17 000 deltagere fra 22 land, om kvinners endringsrolle fant at «flertallet av mennesker over hele verden er enige om at det ville være bedre hvis flere kvinner hadde ansvarsområder i regjeringen og selskapene».
Les også: Maren Lundby åpner opp om fremtiden: – Jeg ønsker meg familie og barn
Følg drømmen din
Så rekk opp hånden din. Hva hvis det er mulig at vi trenger din stemme og ditt mot? Selv om du ikke enda er vant til å se deg selv i den rollen?
Jeg drømmer om at du gir det en sjanse. Det DU drømmer om. Hvis du har tenkt på noe i lang tid, men ventet på «det rette» tidspunktet – hva om dette er det rette tidspunktet? Du trenger ikke gi opp alt annet for å ta det første steget. Du trenger heller ikke vite hvordan du skal kunne gjøre alt. For hvis du virkelig er nysgjerrig og elsker det du gjør, så gi det en sjanse.
Det trenger ikke være for resten av livet engang. For hva hvis det er mulig at du tester – og finner ut at dette IKKE var noe? Da vet du og du slipper å gå resten av livet og tenke på det. Og hva hvis du finner ut at det faktisk var riktig å investere tiden?
Månedens namedrop
Siri Abrahamsen har i mange år gitt oss konseptet Gleding, og hjelper barn og voksne med å skape trygghet innenfra og ut. Et hjertekonsept som var så viktig for henne at hun våget å rekke opp hånden og starte for seg selv.
Instagram: @Siri.abrahamsen
Noen spørsmål som kan være gull å stille er:
1. Gjør jeg det jeg gjør fordi jeg vil, eller for å bli sosialt trygg?
2. Er jeg enig nå fordi jeg faktisk er enig, eller for å unngå konflikt?
3. Sier jeg ja fordi jeg faktisk vil, eller fordi jeg syntes det er krevende å sette grenser?
Mange leter etter sin store passion for å komme i gang, men en passion kommer sjelden først. Nysgjerrigheten kommer først. Så forelskelsen. Så prioriteringene, og deretter den store kjærligheten. Også kalt passion. Hva hvis vi ikke trenger å ha alle svarene umiddelbart?
Vi liker å tro det når vi setter oss mål. At vi står et sted, og skal et annet. Men sannheten er at startpunktet aldri er startpunktet. For inn i startpunktet har du en hel haug med etablerte sannheter og «regler» som du ikke engang vet om. Og det du tror er ditt mål akkurat nå vil mest sannsynlig utvikle seg samtidig som du utvikler deg.
Les også: Gro Hammerseng-Edin om livet som tobarnsmamma: - Jeg var redd for å bli ensom
Hedrer Gro Hammerseng-Edin
Jeg heier på deg som våger å rekke opp hånden. Jeg heier på deg som «blikker» dem som er i ferd med å gjøre seg selv mindre for å please andre.
Kona mi Gro har vært kaptein på alle lag hun har spilt i. Hun er rå på å spille andre gode. Og er ekspert på å ta folk på fersken i å utgjøre en positiv forskjell. Og hun navngir vedkommende og forteller den gode historien i samtaler med andre i etterkant. Jeg kaller dette namedrop.
Og i denne spalta vil jeg hedre min egen kone ved å gi øvelsen videre. For dette gir mot til så mange, inkludert meg selv til å rekke opp hånden. Så jeg kommer til å namedroppe damer som jeg har lagt merke til at har gjort en positiv forskjell. Det er min måte å gi dette videre på.
