Jeg hadde gjort alt korrekt. Gjennomført grunnskolen. Tatt opp et massivt studielån, utdannet meg og fått jobb. Det var bare én utfordring

Hva er det?

Leo, minstegutten vår, pekte på et nydelig maleri hjemme i stua til kunstner Björg Thorallsdottir.

Maleriet viste en dame som kikket ned på sitt eget hjerte. Hun holdt hånden sin rundt det.

Björg, som er en venninne av oss, smilte og tok seg god tid til å forklare for fireåringen. Hun begynte med teksten nederst på bildet:

«Her står det Believe in yourself, og de første bokstavene i ordene er understreket, sånn at det også står Be you. Du klarer bare å være deg selv hvis du tør å følge hjertet ditt. Jeg tror at alle mennesker er født med et lite hjertekompass inne i hjertet sitt, som viser hvor det er godt å være dem. Men, for å kunne tro på deg selv, må du også tørre å være deg selv.»

Leo kikket på Björg med store øyne. Nysgjerrig. På merkelig vis virket det som om han hang med på forklaringen hennes. Björg fenget både Leo og meg. Det var noe med kombinasjonen av det hun fortalte og det hun hadde malt. Det ga mening og det var som om vi intuitivt forsto hva maleriet symboliserte.

Thailand i 1957

For meg handler det å følge hjertet om å være tro mot gullet i sitt indre – og det minner meg om en historie fra Thailand.

I 1957 skulle et kloster flytte på en stor Buddha-statue. I prosessen oppdaget en av munkene en liten sprekk i statuen, og nysgjerrig hentet han en lommelykt. Det viste seg at det var noe som skinte inne i sprekken. Munken hentet verktøy og begynte forsiktig å fjerne den stivnede leiren som statuen var dekket av – og fant ut at hele buddhaen var laget av gull!

Historikere mener at thailandske munker flere hundre år tidligere hadde dekket statuen med leire for å beskytte den mot et angrep fra den burmesiske hæren. Ved å få den til å se ut som om den ikke hadde noen verdi, tenkte de at angriperne ville la den være. Alle munkene som visste om hemmeligheten ble drept i angrepet, og det skulle altså bli 1957 før statuens virkelige verdi kom for en dag.

Hva er leiren i ditt liv, som skygger for det som er det ekte deg? Hva hvis det er sant det Michelangelo sa da han laget den verdenskjente statuen: «Alt jeg trengte å gjøre for å lage David, var å ta bort alt som ikke var David»?

Jeg var selv kamuflert i leire. Som nyutdannet sto jeg en dag på lærerværelset ved skolen jeg jobbet på. I sofaen ved siden av satt det en mann som straks skulle pensjoneres. I det øyeblikket det ringte inn, reiste han seg lettere motvillig opp med et høyt sukk.

«Ja, ja, bare fire måneder igjen ...» mumlet han.

Det stakk til i magen min. Inni meg visste jeg at jeg var akkurat som ham.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Les også: «Det jeg ikke kunne akseptere, var at også kjærlighet går over. Kjærligheten til Gro og barna»

Sa opp jobben

Jeg hadde gjort alt korrekt. Gjennomført grunnskolen. Tatt opp et massivt studielån, utdannet meg og fått jobb. Jeg hadde gjort akkurat det de fleste i samfunnet vårt ville applaudert. Det var bare én utfordring: Jeg mistrivdes i jobben min. Jeg var ikke i kontakt med det som var det ekte gullet mitt. Jeg hadde totalt oversett hva det ville si å være meg, og jeg hadde glemt å navigere fra hjertet.

Jeg visste inni meg at jeg ville formidle, men jeg ville gjøre det på en annen måte. Jeg ville inspirere! Sannheten er at jeg ikke inspirerte noen. Jeg var ikke i kontakt med det som var ekte.

Den dagen sa jeg opp. Det måtte et gammelmannssukk til for at jeg skulle kjenne på frykten – frykten for å leve et helt liv hvor jeg skulle glede meg til å bli pensjonist. I dag lever jeg av formidling. Jeg kan bidra på en helt annen måte.

Var det skummelt?

Jepp.

Var det økonomisk gunstig?

Nope ...

Var det rett?

Definitivt.

Er det fortsatt skummelt?

Nei. Det skumle er å tenke på hvordan jeg hadde hatt det inni meg dersom jeg ikke hadde våget. Da hadde hjertet mitt fortsatt latt seg skuffe over ikke å bli sett. Det ville vært en langt mer krevende kamp å kjempe enn å utvikle noen nye ferdigheter og sikre økonomien.

Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Løpende mindset

Mange kamuflerer gullet sitt i gjørme eller leire. Ofte basert på andres forventninger, eller ut fra en norm samfunnet har skapt. Noen har til og med glemt at de har gull på innsiden, så i stedet jakter de gullmedaljer de kan henge på utsiden. Og det er ikke så rart. For vi trener sjelden opp kontakten med oss selv. Formelen er ofte: «Dette vil jeg ha, slik kan jeg kan oppnå det – og da vil jeg føle meg bra.»

Vi trener opp evnen til oppnå noe. Drømmer og mål. Og det er fint. Men alt dette handler ofte om hva vi bør gjøre. Jeg tror formelen er snudd på hodet. Vi trenger å trene på å være. For alt starter med det.

Å være et menneske som lever i integritet med seg selv, med både ro, kjærlighet og inspirasjon. Da kan man skape fantastiske ting! Så i stedet for å starte med målet og hva du skal gjøre, spør heller deg selv: «Hvem er jeg og hva gjør meg glad – og hva vil skje når jeg er glad?»

Jeg skaper nå fra hjertet, og jeg elsker det! Og som en takk for at du leser denne spalten, vil jeg dele noe av det jeg har skapt med deg. Jeg kaller det «løpende mindset».

Jeg ønsker å komme inn til gullet ved hjelp av mindset-trening og ulike komponenter som musikk, spørsmål og bevegelse. Og ikke minst vil jeg gjøre det på min egen måte. Som Björg Thorhallsdottir sa så fint: «Be You.»

Så vær så god, her får du en rolig, liten løpeøkt som forhåpentligvis vil være til inspirasjon i vårsola!

Solveig Kloppen: – Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!

Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer