Jannecke Weeden: – Mamma viste meg ubetinget kjærlighet på sitt siste
Etter at moren ble syk, kom Jannecke og moren Puppi nærmere hverandre. Nå må Jannecke leve videre med sorgen.
«Alles» Puppi Mentzsen, men min Mamma, satte seil mot For Alltid, lørdag 25.01.25. Et tidvis strevsomt, men mest latterfylt liv – fikk en vond avslutning – da en av de fæleste diagnosene en kropp kan utsettes for, så urettferdig og brutalt tilfeldig, rammet.
Selv om det er grusomt å gi slipp, velger jeg å tro at alternativet som nå har fått, er et mye bedre sted. Verden har blitt litt mørkere, men Evigheten mye lysere. Forsett å le, Mamma. Ich liebe dich, auf Widersehen».
Disse ordene skrev programleder Jannecke Weeden (48) på Instagram etter at moren Puppi Mentzsen i januar gikk bort 79 år gammel, etter å ha blitt rammet av sykdommen Bulbær ALS.
– Jeg kom så nært inn på mamma på slutten. Jeg dro til Tønsberg flere ganger i uken, og det var både veldig fint og vondt på samme tid, forteller Jannecke.
Alvorlig diagnose
Moren fikk diagnosen Bulbær ALS høsten 2024, og Jannecke forteller at sykdomsforløpet som regel varer lenger enn dette.
Det ble en vond periode da moren var veldig dårlig, og Jannecke og søsteren opplevde at moren ikke ble tatt på alvor.
– Mamma begynte å begynte å snøvle allerede i mai, og i august ble hun henvist til tannlege som mente det dreide seg om to løse jeksler. Tennene ble trukket, og hun fikk protese. Men det hjalp ikke, og fra én uke til en annen, ble snøvlingen bare verre. Vi forsto at dette må være noe annet enn tennene, og at her må noen ta tak, sier hun.
Så viste det seg at moren hadde den alvorlige ALS Bulbær-sykdommen som starter i munn, svelg og tunge.
– Det er en grusom sykdom, sier Jannecke.
Hun bestemte seg tidlig for å være åpen om familiesituasjonen.
Les også: Kim Wigaard fikk nei av «Stjernekamp» 11 ganger
Sosial og gjestfri
Puppi Mentzsen vokste opp i den tyske fjellandsbyen St. Andreasberg. Hun var et etterkrigsbarn, og mistet moren sin som ung.
Hun giftet seg allerede som 22-åring, men da det kom fire Per'er til byen på skiferie vinteren 1975, forelsket mamma seg i Per Martin, og forlot ektemannen til fordel for han.
I 1975 flyttet hun til Norge, og året etter ble Jannecke født. Fire år etter kom lillesøsteren Nadine til verden.
− Mamma fant seg til rette i Norge, og hun ble godt tatt imot. Samtidig var det ikke bare enkelt å være tysk i Norge, forteller Jannecke.
Moren likte ikke den norske vinteren, og mørketiden var tung for henne. Hver sommer var huset på Husøy utenfor Tønsberg på stedet stappfullt av tysk besøk.
– Det var åpent hus, og for nordmenn var kanskje dette litt sært. I Norge skal det gjerne være så høytidelig når det kommer besøk. Slik var det ikke hjemme hos oss, ler Jannecke.
Her kunne vaskestativet med klær stå fremme, og huset var fullt av folk, hunder og katter. Det var alltid koselig, samtidig var det også for mye alkohol inne i bildet.
– Kanskje var det ikke så lett å legge bort alkoholen når det ble stille, kaldt og mørkt om vinteren. Mamma lo mye og skjulte seg kanskje litt bak latteren. For hun hadde også mye mørke i seg, forteller hun.
– Det var nok litt for mye alkohol hele livet, og det var nok mest for å dempe de tunge tankene tror jeg, sier hun.
Bare kjærlighet siste tiden
De to hadde til tider et komplisert forhold og før moren døde, hadde Jannecke avklart med henne at det var ok at hun var åpen om dette i offentligheten.
Det var greit for Puppi at Jannecke fortalte om utfordringene.
– Vi beholdt alltid kontakten, men tidvis kunne det være veldig lite kontakt. Motivasjonen min er å komme til bunns i hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, forteller 48-åringen, som også har vært åpen om sine angstproblemer.
Etter at moren ble syk, kom de to nærmere hverandre. Moren, som tidvis hadde vært veldig mørk til sinns, viste bare kjærlighet den siste tiden.
– Plutselig var hun den moren jeg alltid hadde ønsket meg. Det var både godt og vondt på samme tid. Mamma var jo alltid glad i meg og stolt av meg, men hun var kanskje mest stolt av ytre ting, som mine prestasjoner.
Tristhet og glede
Etter at moren ble syk, opplevde Jannecke at hun var mer til stede. Jannecke følte seg sett, og kjente på sårhet over det som hadde vært og det som ikke kom til å bli. Det var en miks av tristhet og glede.
– Mamma viste meg ubetinget kjærlighet på sitt siste, sier Jannicke ettertenksomt.
Janneckes fire år yngre søster, Nadine, bor i Tønsberg og var også tett på moren de siste månedene. Hun sto for mesteparten av omsorgen mot slutten, og hadde presset veldig på for at moren skulle få hjelp tidligere i sykdomsforløpet.
Jannecke tok turen fra Oslo så ofte hun kunne. Sønnene Elias (21) og Caspian (17) var også med. De var svært glade i Mimmi Puppi.
– De forgudet den dama. De syntes hun var verdens morsomste! Så det var ikke sjelden at de ringte henne på FaceTime når de var sammen med venner. Og det kan jeg jo skjønne, for mammas humor var helt unik og hun hadde en uortodoks måte å være på.
Les også: (+) Gro Holm flyttet elleve ganger før hun fylte femten år
Gikk på en smell
Selv om de visste hvilken vei det bar, var sjokket og sorgen nesten ikke til å bære da Puppi gikk bort 25. januar. Jannecke hadde allerede mistet faren for flere år siden, han døde av lungekreft i 2015. Plutselig var 48-åringen eldste generasjon i familien, og det er tøft å innse.
– Jeg merket at jeg ble veldig barnslig i den perioden mamma var syk. Det er jo ikke alltid jeg er så realitetsorientert rundt min egen alder, og det ble ekstra merkelig i denne perioden, forteller hun.
– Det har vært en vanskelig tid, og jeg savner henne veldig. Sykdommen hun fikk var jo helt forferdelig, så det var en krevende periode.
Etter at moren døde gikk Jannecke på en smell med utmattelse, tåkehjerne og sviktende hukommelse. Hun følte tidlig at hun måtte komme seg videre, det ble tøffere enn hun hadde trodd. Sorgen var altoppslukende.
– Når vil jeg ha lyst på mat igjen? Når vil jeg sove gjennom natten igjen? Og ikke minst, når er det ok å gå ut? Hva vil folk tenke om meg om de er ute og ser meg ha det morsomt? Det er slike ting jeg føler på, jeg vil jo ikke at folk skal tenke at jeg sitter og skåler når moren min har dødd, og jeg føler at jeg må være på en viss måte over en viss tid, forteller Jannecke.
Sørger på ulik måte
Dette tror hun mange vil kjenne seg igjen i. At man sørger på forskjellig måte. Det er ingen fasit når det kommer til sorg. Det har også Jannecke sett når det gjelder sønnene.
Eldstemann Elias (21) hadde behov for å være mye på besøk hos mormor, mens Caspian (17) synes det var tøft å se Mimim på sykeleiet.
– De har sørget på helt forskjellig måter. I kirken holdt Elias tale, mens Caspian gråt ustoppelig. Og slik er det med sorg, vi takler det ulikt.
Jannecke og sønnene snakker fremdeles om Mimim hver eneste dag.
– Når vi kommer på ting hun pleide å si, så vi hermer etter stemmen hennes som både var dyp og hadde mye skarring. Faktisk kunne hun høres litt hissig ut, forteller Jannecke.
Kapellet var stappfullt da Puppi Mentzsen ble stedt til hvile 11. februar i Nøtterøy Kapell.
– Det som var så overraskende og sterkt var det enorme oppmøtet. Mine ungdomsvenner kom, mine nåværende venner var der. Og så mange kjente fra alle epoker av hennes liv.
– Alle likte mamma. Gjestfriheten hennes var helt unik, og det var så mange som var glad i henne, sier Jannecke og mimrer tilbake til egen ungdomstid.
Barndomshjemmet på Husøy var alltid åpent for vennene hennes. Da jeg var 18 år og russ, så åpnet mamma huset for oss og arrangerte russefrokost.
Hun lo og lo og ropte «jeg er Puppi Mentzsen», til alles begeistring og latter.
Les også: Derfor svarer aldri Liv Ullmann når skuespiller Anders Baasmo ringer
Var seremonimester
I begravelsen var Jannecke selv seremonimester. Moren ønsket seg nemlig ikke en tradisjonell kristelig begravelse.
– Og med mammas komplekse personlighet, føltes det rart å skulle overlate informasjon om henne til en fremmed person. Det ble en skikkelig fin bisettelse. Jeg anbefaler faktisk på det varmeste å ha noen som kjente avdøde til å lede en ikke-kristen begravelse. Jeg visste ikke at det var en mulighet, men det gjorde dagen unik på flere måter. Jeg tror det ble akkurat slik mamma hadde ønsket seg, sier hun.
Nå, noen måneder etter begravelsen har Jannecke fremdeles tunge dager, men så kommer det dager der hun «glemmer» det litt.
– Jeg har alltid pleid å sende mamma bilder og meldinger om ting jeg gjør, det føles veldig rart å se noe jeg vil dele med henne, men i andre enden er det ikke svar å få. Så Nadine og jeg har bestemt oss for å sende det til hverandre isteden. Søsteren min og jeg har også kommet nærmere hverandre gjennom denne prosessen. Sorg er ekstremt utmattende, og jeg ser frem til sommer, varme og lange kvelder hvor jeg kanskje kan få opp energien litt igjen.
