Ingrid Gjessing Linhave
– Jeg prøvde å få venninna mi til å knekke fingrene mine
Sommeren var her for et kvarter siden, og nå er det snart jul. Er det bare meg som synes at tida går så fort at det føles som om det må være «skjult kamera»?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Et kamerateam bør snart rope: «Trodde du seriøst at det var gått et helt år siden forrige jul? Det har bare gått én måned! Lurte deg!»
Men nå nærmer det seg fadderullan meg jul igjen. Så da er det tid for å gjøre opp status fra året som har gått. Men hva skjedde i 2024? Jeg husker så vidt hva jeg spiste til middag i går.
Været i sommer? Ingen anelse.
Og året, nei det er vel ganske likt som året før, og året før der igjen?
Tida fyker av gårde; man står opp om morgenen, og et knips senere, så legger man seg.
Helt alene på jordkloden
Jeg savner da tida gikk sakte. Det gjorde den i barndommen.
For da vi var små, gikk tida sakte. Noen ganger så sakte at man følte man var helt alene her på jordkloden.
Søndager var sånn. De gikk vondt sakte. Ja, tida gikk så tregt at sommerferien faktisk føltes for lang. Og fordi ett år inneholdt så mye, så hadde alder sykt mye å si. Var du åtte, så var en niåring vanvittig mye eldre. Som om en person med ett år mer på baken hadde livserfaring som en krigsseiler med like mange dype furer i panna som kloke ord.
Som voksen synes jeg årene blander seg som en grå grøt, og alt går i fort film. Men mine damer og herrer, ta godt imot et årstall som varte helt utrolig lenge: 1985!
Det året varte i en evighet og gjorde inntrykk.
På nyttårsaften det året sto jeg klistra fast med nesa mot vindusglasset, omtrent som jordmor Matja, så på nyttårsrakettene mens tristheten tok meg, og jeg slo fast for meg selv:
«1986 kan aldri bli så bra!»
Les også: Anja Hammerseng-Edin om den vonde beskjeden: – Lufta gikk litt ut av meg
En slags hellig treenighet
For 1985 var helt rått. Bobbysocks vant Eurovision Song Contest og sendte selvtilliten til topps i hele landet. Og på andreplass i Ingrid åtte år sitt liv, var det en god nummer to at familien Gjessing kjøpte stort stereoanlegg, kjapt etterfulgt av tredjeplassen: mikrobølgeovn.
Jeg følte meg like suveren som sånne eldre menn i veteranbiler uten tak. Eurovision-seier, Aha på stereo- anlegget og en mikrobølgeovn var som en slags hellig treenighet som løftet livet opp på et helt nytt nivå.
At man hadde mikrobølgeovn hjemme, var som en hendelse reality-deltagere i dag ville kalt «en reise». Man levde på det!
Å få et nytt plagg, som det blå skjørtet med hekser på, som jeg fikk den sommeren, var i samme kategori. Alt gjorde inntrykk og ga en følelse av at livet inneholdt så uendelig mye.
Men 1985 hadde enda mer, for dette året ble Arne Treholt rikskjendis. Bad guy, men det fantes en «good guy», og det var Kari, kona hans. Hun var jo uskyldig og prydet alle ukebladforsidene uke etter uke. Og hvis man myste litt, så lignet denne Kari litt på mora mi, så det var også med på å gjøre året helt rått!
Les også: (+) Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
Dagene hadde hver sin personlighet
For sånn var det som barn. Man var så til stede i eget liv. Og én uke var en evighet.
Dagene hadde også hver sin personlighet. Mandagene var like lange som en hel vinter, og målet var kun å overleve.
Jeg spilte piano på mandager og gruet meg så mye at jeg prøvde å få venninna mi til å knekke fingrene mine under pianolokket. Men heldigvis var det en HEL uke til neste gang. Og dét var mye på åttitallet.
Og så var det som en kollektiv enighet i landet: Alle gledet seg til onsdager. For da var det «Dynastiet» på TV. Naboen hadde ikke TV, men han kom på besøk hver onsdag, og hadde alltid med seg en konfekteske og bød én bit til hver.
Fredag og lørdag var bare helt fantastisk. Som en slags ferie som kunne inneholde uendelig med opplevelser. Du kunne nesten rekke å forelske deg, være i et forhold og bli dumpa i løpet av én lørdag på åttitallet, så sakte gikk tida.
Men så kom søndagen, og da var det som om hele Norge hadde bestemt, og særlig NRK, at nå skal folk føle at de råtner sakte. Klassisk musikk i timevis uten TV-bilde hele søndag formiddag. Man satt bare i en stol, stirret på skjermen og følte man døde sakte.
Les også: Jannecke Weeden: «Jeg sa nemlig aldri ifra. Det angrer jeg fortsatt på»
Sakte er best når ting er bra
Nå er jeg 47. Livet suser av gårde, og man løper etter. Men i jula vil jeg at tida skal gå sakte.
Og det er det fine med jula, det er faktisk mulig.
Oppskriften er å se på de samme filmene som man gjorde da man var åtte. Og spise den samme maten som da man var åtte. Bygge en bro mellom alle årene man har vært innom – og mimre litt, men også se fremover.
Da jeg sto ved vinduet og tok farvel med 1985, var jeg skeptisk til fremtida. Og ikke for å baksnakke 1986, men det handlet mye om aids og Tsjernobyl. Dét året kunne godt ha gått raskere!
Og det skal jeg innrømme; når livet ikke er i vater, når man ser alt som skjer i verden og når man vet at mange er ensomme i jula, ja, da er det i grunnen bra hvis klokka tikker raskt. Sakte er best når ting er bra.
Så jeg ønsker deg en riktig god jul og alt godt for det nye året. I nøyaktig det tempoet som gjør det best for deg å leve livet ditt!
