hundetrener Maren: fra bølle til bestevenn
Hundetrener Maren: – Jeg har aldri likt oppmerksomhet
Luring og Full Gass har ikke en eier som kaller seg «mamma» for dem. De blir derimot kost med så mye at den kjente hundetreneren Maren Teien Rørvik har såre håndflater.
Været er i beste fall dårlig og på nyhetene blir vi oppfordret til å la bilen stå.
Men vi har valgt å trosse oppfordringene for et møte med Maren Teien Rørvik (33).
Best kjent som hunde-Maren i NRK-programmet Fra bølle til bestevenn.
Ifølge GPS-en er vi snart fremme ved småbruket vi kjenner fra den populære tv-serien.
Og der, mellom elleville vindusviskere og mye nedbør, dukker det hvite huset opp. Dette er et av stedene du møter Maren og årets seks hunder med eiere. Innspillingen ble gjort da gresset var grønt og biene summet lystig.
Jaktcockeren Luring og border collien Full Gass, til daglig bare kalt Gass, hilser oss hastig velkommen, og hopper tilbake til leken sin.
Matmor, blid og korrekt antrukket etter forholdene, ser heller ikke ut til å ha noe imot uværet.
Maren Teien Rørvik har mastergrad i biologi og etologi med spesialfelt hundeadferd og er hundeinstruktør.
Maren har de siste årene jobbet fulltid som hundetrener og programleder i NRK-serien «Fra bølle til bestevenn».
Hun hjelper hundeeiere som sliter med å oppdra hundene sine.
Hun har tidligere vært å se i NRK-seriene «Valpeskolen» og «Superhundene», hvor forlatte hunder får en ny sjanse ved å hjelpe mennesker med fysiske og psykiske utfordringer.
– Det er fint om vi kan gjøre unna intervjuet og ta bilder utendørs, forslår hun. Vi er advart på forhånd, programlederen liker ikke å bli intervjuet.
– Jeg har aldri likt oppmerksomhet, slår hun klart fast.
Denne jordnære jenta fant ikke veien til TV-ruta for å bli kjendis. Alt hun ønsker er å dele sin kunnskap om hunder slik at både to- og firbente kan få et bedre liv sammen.
At Maren lykkes med det, skyldes nok også at hun er en menneskekjenner. Hun fanger raskt opp at den godt voksne journalisten under den forblåste paraplyen, aller helst vil inn i varmen.
– Kanskje vi bør gå inn? inviterer hun litt motvillig.
Umettelige på kos
Våte i pelsen piler hundene etter oss. I stuen kappes de om å bli klappet.
– De er umettelige på kos, ler matmoren og stryker med begge hender.
– Jeg prøver å lure inn noen massasjeteknikker i klappingen for å øke blodsirkulasjonen deres, spesielt rundt hoftene og på ryggen. Om du ikke tar et kurs i hundemassasje, bare løft litt på huden, tipser hun og legger til.
– Jeg er konstant sår i håndflatene av all kosingen.
De to sjarmørene løper imellom oss, smyger gjerne de vakre hodene opp på fangene våre og ser mot oss med bedårende, brune øyne – og logrer.
– At hunden logrer, betyr ikke alltid at den er glad, opplyser Maren.
– Logring med korte, stive bevegelser for eksempel er ikke et «gladtegn», men kanskje et av flere signaler på usikkerhet eller underkastelse. En hund kan nemlig også logre når den føler seg truet, er irritert og aggressiv eller redd og litt nervøs.
– Logring er et av de mest misforståtte signalene til hunder. Du må se på mer enn bare halen for å få riktig inntrykk av hundens mentale tilstand.
Maren viser til Gass som et eksempel, hunden er veldig vennlig, men logrer «lavt».
– Hun blir litt ubekvem eller urolig blant nye folk. Hun slikker seg på snuten, myser, er påtrengende kosete og gjør alt hun kan for å være sikker på at dere liker henne. Hun er blid, men likevel litt stresset og intens. Luring derimot er svært bekymringsfri og logrer som oftest med hele bakenden.
Hunder viser mye kroppsspråk som det er verdt å lese seg opp på dersom man skal omgås dem. Det er ikke vanskelig å lære seg, men det handler om å fange små tegn som ikke alltid er like lette å tolke.
Ville bli hundetrener tidlig
Allerede som 6-åring bestemte Maren seg for å bli hundetrener.
– I sommerferien dro jeg mer enn gjerne på hundeleir.
– Hjemme hadde vi en schæfer som jeg elsket over alt på jord og drasset med meg rundt på hundekurs, men etter hvert drømte jeg om å få en egen hund, en annen rase.
Foreldrene nølte. De mente det var nok å ha én hund i familien. Voksne Maren er enig i det, og sier med glimt i øyet: «Å ha to bikkjer er koselig, men halvannen er akkurat passe».
På foreldrenes gård i Sande, hvor Barne-TV-serien «Gråtass» ble tatt opp, hadde familien på fem også andre dyr å ta seg av med hester, høns og melkekyr.
Maren ga likevel ikke opp en bestemt drøm. En hundetrener hadde nemlig sagt: «Hvis Maren får en border collie, da kommer hun til å vinne VM i lydighet».
Et mål hun skulle innfri. Men hvorfor en border collie?
– Jo, det er en hund med både stort energinivå og lyst til å arbeide med mennesker. Jeg hadde på forhånd tenkt ut et navn, Amira, forteller hun.
Til konfirmasjonen pakket hun ut en lekehund fra foreldrene. På kortet sto det «OK!».
– Jeg jublet! minnes hun.
– Amira ble min beste venn. Hun var med meg overalt. Jeg hadde alltid en ball og noen godbiter til henne i lomma.
Året etter ble Maren sertifisert hundeinstruktør og startet egne kurs.
Som 21-åring nådde hun nok et mål. Hun ble tidenes yngste verdensmester i lydighet med hund sammen med Amira.
– Vi trente konstant, det var givende og moro for begge. Jeg trente heller ute med henne i snøslapset enn å møte venner – til tross for at jeg er veldig sosial. Det sier mye om interessen.
Med flere utdanninger og instruktørkurs i ermet ble hun samtidig utdannet biolog og etolog med spesialisering i hundeadferd, stressbiologi og dyrevelferd – noe hundeeiere over hele Norge har hatt glede av.
– Også denne sesongen har vi med seks hunder med forskjellige utfordringer, og det samme gjelder eierne. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen, sier Maren fornøyd.
Les også: (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Begrenset kapasitet
Om sin egen innsats er hun beskjeden.
– Jo da, det renner inn med hyggelige meldinger fra seere, flere enn jeg har kapasitet til å besvare. Jeg holder privattimer året rundt, men det er tidkrevende og kapasiteten er begrenset, særlig i sommerhalvåret når jeg jobber fulltid med TV-produksjonen, forklarer hun.
1. Les om ulike raser: Hva slags hund passer best for deg og din livsstil? Norsk Kennel Klub har en nettside med tips om ulike raser.
2. Vit at enhver hund vil kreve noe av deg.
3. Kjøp ikke hund basert på utseende alene.
4. Besøk en oppdretter, hils på moren til valpene og de andre hundene i flokken. Hvis du velger en voksen hund, finn ut hvorfor den omplasseres og bli litt kjent med den på forhånd.
Som om ikke det var nok, holder hun online forelesninger i tillegg.
– Der får jeg gitt masse råd og veiledning til dem som trenger det. De fleste følger også relevante forelesninger online før de eventuelt kommer på privattime. Det fineste jeg vet er å hjelpe eierne til å trene hunden rett. Ofte går det ut på å fjerne korrigeringer og begynne å veilede og belønne hunden i stedet. Da pleier det å løsne.
Hennes første hund var med henne inn i voksenlivet. Amira ble 13 år.
– Hun fikk lov til å sove ved fotenden av sengen min, avslører Maren.
– Luring og Gass har egne senger siden de trives bedre med det, forteller hun.
I dag må Maren også ha tid og plass til mann og barn. Da vi var innom, fylte datteren tre år.
– Livet kan jo ikke bare handle om hund, sier hun lurt.
Som nevnt har hun også et godt lag med tobente. I TV-serien fungerer hun noen ganger som en parterapeut for eierne.
– Utfordringene med en hund kan ofte oppleves ulikt i en familie. Min jobb er å få eierne til å bli enige om felles mål for hundetreningen, poengterer hun.
I årets sesong blir det også en kamp om liv og død.
– Beskjeden om at en hund kanskje må avlives, er både vond å gi og få, sier hun stille.
Mer skal vi ikke røpe.
Er ikke mamma til hundene
Mange som har hund viser til seg selv som «mamma» og «pappa», men ikke Maren.
– Nei, jeg er ikke «mamma» til Luring og Gass. Jeg er biolog, påminner hun.
– De er hunder og jeg menneske.
Maren mener det ikke trenger å være vanskelig å trene en hund.
– Du bør derimot være forberedt på at det vil kreve stor tålmodighet, advarer hun.
Luring og Gass er profesjonelt skolerte. Foruten å adlyde god «hundeskikk» kan de også mange triks, som «å sitte bamse», men Maren gir dem også rom til å leve ut sin kreativitet.
– Jeg liker at de er litt rampete, sier hun og ler trillende idet Luring viser at også hun vil ta del i samtalen ved «å prate».
At sjarmtrollet har en hanekam på toppen av hodet, en litt lang pels som står rett opp, aksentuerer den glade personligheten.
– Sett av tid til å velge hund, finn en som passer ditt aktivitetsnivå og din personlighet, råder Maren og kommer med dagens siste oppfordring:
– Velg ikke en hund kun basert på utseendet!
To av deltagerne i årets sesong:
Bestevennene Andreas og Ansu
Hund: Ansu
Eier: Andreas Aasheim
Rase: Dansk-svensk gårdshund/shih tzu
Bosted: Sauda
«Du har potensial, men er ikke der ennå», sier yngste deltager, 13-årigen Andreas Aashiem i starten av sesong tre om familiens hund Ansu.
Den lille firbente er oppkalt etter fotballspilleren Ansu Fati, som spiller på Sauda-guttens favorittlag FC Barcelona.
Andreas har tatt på seg hovedansvaret for oppdragelsen av Ansu, en hund som viser mye krefter og sterk vilje. Nok til å ramponere en del i huset, ignorere beskjeder de gir ham og småbite foreldrene Astrid og Eirik.
«Dette må vi få en slutt på», tenkte den veslevoksne, ansvarsbevisste gutten og fikk lov av foreldrene til å melde Ansu på «Fra bølle til bestevenn». Familien på fire hadde sett alle de tidligere episodene.
– Vi antok å få til svar: «Tusen takk for interessen, men …», forteller moren hans Astrid Rydningen Tveit på telefon fra Sauda.
– Som foreldre tenkte Eirik og jeg – «å søke er i seg selv god læring». Vi var veldig stolte av at Andreas hadde ordnet alt selv.
Etter påske dro far og sønn til Barcelona på fotballkamp. På vei hjem mellomlandet de på Gardermoen, og da kom telefonen Andreas ikke hadde forventet.
– Ansu og jeg var valgt ut! Det kjentes som om jeg skulle besvime. Jeg måtte samle meg for å få svart: «Tuuuusen takk!» Du verden så glad jeg ble.
Andreas kan ennå ikke røpe alt om hva Maren Teien Rørvik har lært dem. Det er ennå noen episoder igjen av serien som skal vises.
– Jeg kan jo si såpass at det meste kan løses om hunden kan fire grunnleggende ferdigheter: Sitt, bli, ligg og kontakt med eieren. Den mest merkbare forandringen er at Ansu har fått bedre kontakt med seg selv og oss. Han har blitt mye roligere og har sluttet å bite mamma og pappa.
Les også: Håkon var popstjernen som nektet å opptre: – Vi skjønte tidlig at det var noe galt med pappa
Veldig lærerikt
Andreas og Astrid er enige om at det har vært en lærerik opplevelse for hele familien.
– Det var jo ikke bare Ansu som hadde noe å lære, sier Andreas skøyeraktig.
– Mamma, for eksempel, måtte slutte å koseklappe på ham når han bet.
– Den lærdommen satt langt inne hos meg. Lille Ansu er jo så søt. Vi er en hundeglad familie. Selvsagt ville jeg kose ham, innrømmer Astrid.
Hun roser sønnen for å ha tatt styring.
– Det forpliktet hele familien til å lære mer om både Ansu og det å være hundeeiere. Vi har fått en mer harmonisk hund og en lettere atmosfære hjemme.
– Men hverken Ansu eller vi er ferdig utlærte, mamma, sier 13-åringen fornuftig.
Når han kjeder seg, kan han fremdeles gnage på en sko, selv om han egentlig ikke har lyst.
– Det han ønsker, er oppmerksomhet. Ansu er tross alt ikke en kjæledegge – han er et familiemedlem, understreker Andreas.
Dessuten, ifølge Maren, er han også en tenåring!
Marens kommentar: – Andreas minner litt om 14 år gamle meg. Andreas har hundretrening i kroppen og en virkelig god kontakt med hunden. Målet var å gjøre Ansu enda mer engasjert slik at også resten av familien lettere oppnådde kontakt. Ansu har nå lært de grunnleggende prinsippene og fortsetter treningen under ledelse av Andreas.
Kjempen ute av kontroll
Hund: Bella
Eier: Hege Johnsen
Rase: Grand danois
Bosted: Tønsberg (opprinnelig fra Kabelvåg)
Familiemedlemmet Bella
Bella er en vakker, svart og hvit grand danois, en kjempe som var ute av kontroll.
– Jeg kjøpte Bella med et håp om å bringe familien enda tettere sammen, sier Hege Johnsen (37).
Hun bor alene med døtrene Emma (18) og Gabriella (10), og er student på siste semesteret for å bli barnehagelærer.
Drømmen om en stor og trygg hund forvandlet seg imidlertid til et mareritt.
– Som valp fikk Bella lov til det meste. Hun var jo så liten og søt, unnskylder Hege.
– Brått våknet vi til en stor og sterk hund. En som bjeffet da vi møtte andre ute på tur og dro voldsomt i båndet. Vi klarte knapt å holde henne igjen. Jeg var heller ikke komfortabel med at jentene var alene med Bella. Hun kunne bli voldsom, forteller Hege om Bella.
Hjemme gnagde grand danoisen på det meste, enten det var en mobiltelefon eller møbler.
Dette kan hjelpe deg som hundeeier:
1. Forvent ikke at hunden kan mer enn du har lært den. Tren på kommandoer. Det vil gi deg en glad og lydig hund. Meld dere på hundekurs for å lære treningsteknikker og kommandoer.
2. Belønn med mat. Hundene er rovdyr, ergo gjør de gjerne en innsats for en matbit. Ta gjerne med deg en pølsebit ut på tur for å bruke underveis ved god oppførsel.
3. Gjør ikke hundretreningen for vanskelig. Tenk logisk og hjelp hunden på rett vei!
4. Dropp alle korrigeringer! Vis den i stedet hva du ønsker den skal lære. Fokuser på hva du vil hunden SKAL gjøre, og ikke hva du vil den ikke skal.
5. Få hunder er ekte bøller, men de preges som oss av arv og miljø. Søk hjelp tidlig – vent ikke til problemadferden er vel etablert.
– Det var ikke en slik hund vi hadde ønsket oss. «Om vi ikke klarer å endre adferden til Bella, må hun omplasseres», tenkte jeg. Det vil si – om noen ville ha en slik bølle?
Håpet ble derfor Maren.
– Til vår store glede ble vi plukket ut til å delta i TV-serien. Vi elsket jo Bella, som hjemme i sofaen var en stor koseklump. Maren lærte oss å senke kravene til hunden, og blant annet slutte med å skjenne «Stopp!».
Jevnt og trutt med trening ble løsningen.
– Nå vet vi at den fine hunden vår elsker å trene. Det gjør henne glad!
I dag stortrives Bella nesten like godt med å høre rosen «Bra!» – som å få en godbit.
– I likhet med oss tobente setter hun pris på ros og følelsen av å mestre, forklarer den kommende barnehagelæreren.
– Det føles som om vi er kvitt 100 kilo med bekymringer. Kanskje opplever også Bella det sånn?
Halvt spøkefullt, legger Hege til:
– Nå mangler jeg bare en kjekk, mannlig hundeeier å gå tur med.
Marens kommentar: – Bella hadde ikke fått med seg at grand danoiser kalles «gentle giants». De skal liksom være født vennlige og dannede. Mange ville nok ha gitt opp Bella, men Hege og jentene har vist en sterk kjærlighet til hunden sin, vilje og tålmodighet.
