– Det føltes ikke riktig å vinne
I «Kompani Lauritzen» handler alt om å stå sammen som et lag, derfor var det rart å vinne alene, mener Henrik. – Det skulle vært fire vinnere, synes han.
Komiker Henrik Elvestad (51) går ikke rundt med sabelen høyt hevet etter seieren i «Kompani Lauritzen» på TV 2. Faktisk syntes han det nesten det var litt flaut å vinne.
– Jeg føler ikke at konseptet handler om hvem som kommer i mål først. Det handler om å gjøre noe sammen – få til ting som et lag. Når du står igjen alene til slutt, føles det nesten feil, forteller han ærlig.
Fire vinnere
Som tidligere vinner av «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis» på TVNorge, vet han hvordan det er å stå igjen til sist. Men «Kompani Lauritzen» var noe helt annet.
– I militæret handler alt om troppen. Alt man gjør, gjør man sammen. Ole Henry, Morten, Maria og jeg samarbeidet, og vi var utrolig samkjørte. Og plutselig, på slutten, skal du liksom vinne alene. Det føltes ikke riktig, og det var ikke viktig.
De siste oppdragene var så utmattende at konkurransefølelsen nærmest forsvant.
– Vi surret rundt og gjorde vårt beste, og tilfeldigvis gikk jeg over målstreken først. Det var ikke fordi jeg var best – jeg vant fordi jeg rotet minst.
Han beskriver seiersøyeblikket som både fint og merkelig.
– Du er i kjelleren etter noen beinharde døgn, og så får du en bonus. En belønning. Kult der og da, men også nesten litt flaut, sier han oppriktig.
For 51-åringen var seieren en seier for alle fire i troppen.
– Jeg tror jeg vet at hvis produksjonen hadde fått bestemme, hadde det vært fire vinnere. Vi sto igjen som en tropp til slutt. Jeg fikk bare tilfeldigvis ringe i bjella først.
Les også: Henrik Elvestad: – Jeg følte at de sto der og sa: «Kom igjen pappa, reis deg opp!»
Har to døtre
Han håper seieren blir stående som et symbol på samarbeid – og på at det aldri er for sent å overraske. Døtrene hans, som er 19 og 21 år, var hans viktigste heiagjeng – både før og underveis.
– Jeg er 51 år. Det er ikke nå man forventer å vinne noe fysisk. Men kanskje nettopp derfor betyr det noe – ikke så mye for meg, men for døtrene mine. Det er fint å vite at de heiet, og at jeg ikke dummet meg helt ut.
Tobarnsfaren forteller at de ble stadig mer ivrige og stresset jo lenger han var med.
– Hver gang jeg ringte hjem, var det sånn: «Er du der fortsatt?!» Det var fint – det betyr jo noe, sier han ettertenksomt.
Henrik tok også med seg noen overraskelser hjem – om seg selv. Han sitter igjen med at han er mer tålmodig enn han trodde.
Dette overrasket ham
– Til vanlig kan jeg være oppfarende. Jeg har temperament – det smeller og buldrer litt. Det er mye banning. Og jeg kan bli sint, sier han med et skjevt smil.
Han ler litt, men blir raskt alvorlig igjen.
– Jeg er jo ikke en tyrann, men jeg har den siden også. Venner og familie ventet nok bare på at den skulle komme frem, forteller tobarnsfaren etterfulgt av latter.
Det var nettopp det han var spent på selv også: Hvordan ville han håndtere å være i kjelleren, når kroppen er utslitt, hodet tomt, og det er iskaldt, dag etter dag?
– Jeg lurte på hvordan jeg ville være da. Ville jeg klare å vise omsorg, være positiv, ha overskudd? Det var overraskende å se at jeg faktisk klarte å være relativt konstruktiv. Jeg har ofte følelsene utenpå kroppen privat, men det hadde jeg ikke her. Det ble jo en styrke, det også, avslutter vinneren av «Kompani Lauritzen» 2025.
