Jeg må ta et valg for resten av livet. Og jeg har ingen som kan hjelpe meg
Jeg står foran et viktig og helt avgjørende valg i livet mitt, som vil komme til å berøre både meg, mannen min, familiene og vennene våre.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så fortvilet, frustrert og usikker at jeg verken sover eller spiser.
Aller helst ville jeg spurt noen om råd. Betrodd meg til noen. Men jeg klarer ikke det heller. For de jeg ville snakket med, er mennesker som står meg nær. Og dem vil jeg ikke dra inn i saken. Ikke før jeg har bestemt meg.
Det hele begynte da jeg gikk på sykepleiehøyskolen. Vi var fem jenter som ble kjent der, og etter hvert ble vi uadskillelige. Vi hadde mye felles; likte de samme filmene, de samme bøkene og å gå på byen i helgene og ta oss litt mat og vin.
Mange av de andre studentene så aldri opp fra bøkene, og noen mente nok at vi fem var litt for «lettlivet».
Vi beholdt kontakten også etter at vi ferdige med å studere og hadde fått oss jobb.
Bare en av oss valgte å spesialisere seg, men hun var riktignok et par år yngre enn oss andre også. Vi andre var helt jevngamle.
Den våren vi fire fylte 30 år i løpet av året, forandret mentaliteten i gjengen seg. Hele tiden hadde vi fulgt hverandres jobbsøking, sorger og gleder på nært hold. Og ikke minst hverandres kjærlighetsliv!
Og nå hadde plutselig Tone og Anne bestemt seg. De hadde begge hatt kjæreste i nesten fire år, og nå ble det bestemt at de skulle forlove seg.
Det ble stor stas, naturligvis, de feiret dobbelt forlovelsesfest og planla å gifte seg allerede samme sommeren.
Ingen av oss ble spesielt overrasket. Vi hadde alltid diskutert kjærestene og forholdene våre helt åpent, og vi hadde argumentert for og imot samboerskap og ekteskap.
Denne våren ble vi nok alle temmelig påvirket av romantikken og den store kjærligheten, i og med Tones og Annes forlovelse.
Vi syntes ekteskap hørtes flott ut, kanskje spesielt fordi de to det gjaldt virket så fornøyde. Både Tone og Anne fremholdt stadig at det bare var naive jentedrømmer å vente på «den rette».
Det som betydde noe var at man hadde funnet en kjekk, «solid» mann, og at man hadde den rette innstillingen.
Jeg hadde blitt kjent med Tor bare noen måneder før disse to forlovet seg. Det var ikke den helt store forelskelsen, men jeg likte ham veldig godt.
Dessuten ble alt så mye enklere, rent sosialt, at også jeg hadde en fast partner. Jeg tror det var mest derfor jeg ble sammen med ham. Dessuten ble han øyeblikkelig godtatt både av familie og venner, og dermed fortsatte vi å være sammen.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Enklere med en kjæreste
På forsommeren hadde plutselig den tredje i venninneflokken funnet ut at også hun ville gifte seg. Riktignok hadde hun bare vært sammen med kjæresten sin i ett år, men det virket ikke som hun var i tvil.
To dager før hun fylte 30, i september, var Tor og jeg selvskrevne gjester i bryllupet. Akkurat som vi hadde vært det hos de to andre.
Jeg var jo glad i Tor, og det fortalte jeg ham også ofte. Og det var ikke tvil om at han gjengjeldte følelsene mine – og vel så det.
For den store forelskelsen med hjertebank og yr lykkefølelse opplevde jeg aldri. Jeg var ikke engang så betatt av ham. Ikke det at det var noe galt med ham, han var rimelig kjekk på alle måter.
Men jeg beundret ham ikke. Men alle disse tankene dyttet jeg unna. Det var sikkert bare jeg som var for opptatt av romantikk og den store kjærligheten.
Men det var jo det vi jentene hadde snakket om, at slikt var naivt. Det opplevde man bare på film og i bøker. Livet var noe helt annet.
Og en kveld ble jeg liksom fanget i mine egne ord. Tor spurte om jeg virkelig var glad i ham og om jeg kunne tenke meg å være sammen med ham resten av livet.
Jeg følte vel på et vis at jeg ble tatt på sengen, men jeg svarte ja til begge deler. Da han spurte om vi ikke like godt skulle gifte oss til jul, sa jeg ja til det også. Jeg tenkte at alle ville bli fornøyd og glad om jeg giftet meg med ham.
At jeg ikke tok mer hensyn til tvilen inni meg, var en fatal feilvurdering. Men jeg tror jeg ble litt revet med av at de tre andre hadde giftet seg og virket fornøyde, så hvorfor ikke jeg også?
At jeg ikke hadde lagt drømmeprinsen og den store kjærligheten helt på hylla, våget jeg ikke si til noen. Det var liksom for dumt.
Vi giftet oss den julen. Jentene i gjengen så mindre til hverandre, men vi holdt stadig kontakten. Alle virket glade og fornøyde, bortsett fra jeg. Ikke at Tor gjorde noe galt.
Les også (+): Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Respekten forsvant
Likevel gikk det ikke lange tiden etter bryllupet før jeg oppdaget at det lille jeg hadde hatt av respekt og beundring for ham, forsvant. Før hadde jeg i alle fall funnet ham rimelig tiltrekkende og velkledd.
Nå begynte han å slurve med alt, dusjet ikke hver dag og ga blaffen i hvordan han gikk kledd. Han var like snill og hyggelig, men så altfor sløv og likegyldig. I alle fall slik jeg så det.
Igjen tenkte jeg at det var meg det var noe feil med; at jeg var for opptatt av utseende og slikt.
Noen ganger ble jeg livredd mine egne tanker og følelser; begynte jeg virkelig å bli lei av ham? Hadde jeg forresten noen gang virkelig elsket ham?
Vi har vært gift i et år nå, og det er gått opp for meg at jeg ble revet med av venner og familiens ønske om at jeg skulle gifte meg. Jeg giftet meg mer for andres skyld enn for min egen. Det er en forferdelig oppdagelse.
De siste månedene har Tor snakket stadig oftere om at vi må få barn. Han har tydelig merket at mye er dødt mellom oss, og han sier rett ut at et barn vil redde alt.
Så dilemmaet mitt er; skal jeg bryte ut av dette døde ekteskapet nå mens vi begge er unge, og før det går ut over en uskyldig tredjepart - et lite barn?
Eller skal jeg forsøke å være «fornuftig» og fortsette?
Får vi barn, er vi enda sterkere bundet sammen. Jeg har lenge ønsket meg barn, det står ikke på det. Men jeg vet ikke om jeg ønsker at Tor skal være far til barnet mitt.
Og om jeg nå likevel går med på det, har jeg lov til å sette et barn til verden når fremtidsutsiktene er så usikre?
Jeg er så tvil, og jeg har ingen å spørre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
