Henriette «Pørni» Steenstrup om livets karusell.
Da Henriette Steenstrup traff Rune sa det pang – bokstavelig talt
Ektemannen til Henriette falt bokstavelig talt for henne. Hun prøvde likevel å «gi ham bort» til en singel venninne. – Jeg følte at han var for kjekk for meg, forteller hun.
Oslo, 2015: Det startet som en kjip dag. Høsten blendet utelyset, bladene falt regntunge ned fra trærne og snart rundet hun 41 år.
Henriette var uvanlig mørk til sinns. Kanskje var det derfor hun hadde pyntet seg til trengsel - i svart skinnbukser, leopardkåpe og knallrød leppestift.
Den populære skuespilleren og komikeren var på vei oppover Karl Johans gate. Målet var TV 2s gamle lokaler, der hun skulle spille inn humorprogrammet Dritseint med Edel.
Den sleivkjeftede karakteren «Edel Hammersmark Gjervan» var en krevende karakter som snakket rett fra levra.
Plutselig hørte hun en hvinende lyd bak seg. Iiiiiiieeekkkkk! Hun snudde seg og så en syklist gå i bakken så det sang. Det ene hjulet på sykkelen hadde kilt seg fast i trikkeskinnen.
Henriette Steenstrup
Alder: 46
Bor: På Nordberg
i Oslo.
Sivilstatus: Gift med Rune Assmann, har to barn fra ekteskapet med skuespiller Fridtjov Såheim, samt tre bonusbarn.
Bakgrunn: Prisbelønt skuespiller og komiker, kjent fra TV, film og teater.
Aktuell med: Egen TV-serie, Pørni, seks episoder. Flere episoder er på vei.
Uten å nøle løp hun bort til ham.
– Hvordan går det?, spør hun.
Den atletiske karen var allerede på bena.
– Her går det bra! Forsikret han smørblidt.
– Jeg vet forresten hvem du er. Søsteren din er en venn av meg, sier han.
De ble stående og småprate. Energien hans sjarmerte henne.
«Endelig en kar i førtiårene som ikke virker sliten», tenkte Henriette.
Senere nevnte hun ham for storesøsteren, litt tilfeldig, liksom.
– Hvem er han statsviteren fra Skien som var på fest hos deg for et par uker siden?
– Det er Rune Assmann. Han er helt fantastisk!
Det syntes Henriette også.
Pørni
At den single trebarnsfaren gikk i bakken skulle vise seg å bli et av livets magiske «hell i uhell».
– Der og da var det en ikke-eksisterende tanke at jeg skulle finne kjærligheten i «livets sensommer», som Henriette formulerer det.
Ved et par anledninger møtte hun den sjarmerende syklisten igjen via sin fire år eldre søster Kathinka.
Uten hell prøvde hun på et tidspunkt å koble ham med en av sine venninner. Henriette var fast bestemt på at noen fortjente ham. Han var så fin.
– Det slo meg ikke at han kunne bli interessert i meg, sier hun.
– Selvtilliten min er rimelig bra, men på det feltet skortet det litt. Alle har vi våre greier. Jeg hadde ingen tro på at en så stilig fyr kunne være interessert i meg.
Han var uenig. I dag er de gift på andre året. En oppusset 50-tallsbolig på Nordberg i Oslo har blitt et moderne hjem.
Her bor Andreas på 11, som Rune er alenepappa for, og annenhver uke Henriettes barn, Ebba (13) og Billy (9). Rune har også en voksen sønn og datter.
– Den kloke mannen min foreslo familieterapi i forkant av å flytte sammen. Å spleise to familier er utvilsomt en krevende prosess. Vi ønsket å være best mulig forberedt og trengte en solid «verktøykasse». Jeg er stolt av hvor bra vi takler det, både store og små.
Alle nyansene av familiebånd, at de er sterke og skjøre på samme tid, og av og til patetiske og triste, har Henriette samlet i den Viaplay-aktuelle-serien Pørni. Den er skrevet av henne, og hun har selv
hovedrollen.
Sentralt står en skilt sosialarbeider, som oppdrar to døtre og en nevø alene. Familiens lyster går foran hovedpersonens egne.
Den gryende forelskelsen mellom henne og kommuneadvokaten Bjørnar kommer derfor i annen rekke.
Er hun for sen i avtrekkeren? Det får vi vite i seriens del to, som allerede er spilt inn, og nå er til klipping.
Henriette skriver allerede på del tre, og denne gangen på fulltid.
Les også: «Mammahjertet er stort og empatisk, men også fylt av angst, frykt, skrekk og selvpisking»
– Karakteren Bjørnar er litt inspirert av Rune, røper Henriette.
– Jeg hadde neppe kunne skrevet om en drømmemann i en fiksjonsserie uten å ha kjent en selv.
Kanskje kan vi også tolke det dit hen at det lover godt for oss som vil at Pernille og Bjørnar skal bli et par i TV-serien?
Henriettes kjæreste i virkeligheten debuterte for øvrig med et par replikker som fotballtrener i del én av den. Hun avslører at han ikke blir å se i nummer to, fordi «datteren» starter med en ny idrett.
– Jeg har lagt ned hele hjertet i den serien og Rune har vært engasjert på mine vegne. Han fortjener en del av æren for at den ble en stor suksess.
– Det var han som viste meg at det også i 40-årene går an å bli tullete forelsket, og det er vi fortsatt. Jeg har det så innmari godt med Rune. Det finnes håp og en kommune-Bjørnar for oss alle!
Gullfiskdrap
Den kritikerroste serien er en hyllest til alle omsorgspersoner, til folk som gjør så godt de kan.
– Å være mamma kan noen ganger gi meg følelsen av å være et elendig menneske.
Henriette trekker pusten dypt ned og ut igjen.
– Jeg er rimelig fornøyd med meg selv. Tross alt får jeg til en del, men morsrollen, den har jeg ikke kontroll på.
Akkurat som datteren Sigrid i Pørni-serien, er hennes egen 13 år.
– Ebba veldig grei. Hun har verken skreket ukvemsord mot meg eller sparket meg i de dårlige knærne mine, som for øvrig snart skal opereres, slik seriedatteren min gjorde.
– Min mamma pleide å si at «så lenge dere er greie borte, kan dere være kjipe hjemme». Det rådet har jeg prøvd å videreføre. Barn må jo få lov til å avreagere.
At deres tre barn krangler både titt og ofte, synes hun er greit.
– Det er et tegn på at de er søsken. Innimellom stopper de opp og gir hverandre en klem. Da blir jeg rørt, og prøver å knipse et bilder av dem. Da ødelegger jeg øyeblikket, påstår de.
Seriens «Pørni» har mistet søsteren i en bilulykke. Henriettes storesøster bor i nabolaget med sine tre barn.
I dag er de hverandres beste venner.
– Som barn kriget vi konstant. Når Kathinka hadde venner på besøk, låste hun døren til rommet sitt. Jeg klinte øret tett inntil døren for å spionere.
En dag fikk Henriette nok av å bli utestengt. Hun tok hevn ved å forgifte storesøsterens gullfisk. Morens parfyme ble i et ubevoktet øyeblikk helt ned i den runde glassbollen.
– Det var jo synd, da, sa hun medfølende da søsteren så fisken flyte i vannkanten.
Etterpå kjente hun den dårlige samvittigheten gnage.
– Jeg brøt sammen og tilsto drapet.
Da storesøsteren la seg den kvelden, oppdaget hun at taket på rommet hennes var dekorert med selvlysende stjerner. Henriettes måte å si «unnskyld» på. Slik ble hun tilgitt.
Les også (+): Mannen min var verdens snilleste. Det var bare ett stort problem
Katastrofetanker
Foreldrene til Henriette er fremdeles gift. Hun husker barndommen i en blokk på Hovseter som trygg, fri og lykkelig.
De var en aktiv kjernefamilie som ferierte på Hvasser om sommeren, feiret annenhver jul hos hver av besteforeldrene i Oslo, sanket bær og sopp i skogen, gikk på ski om vinteren og på bena i fjellet om høsten. Hun likte de faste rutinene.
– I troen på at det skaper trygghet og et godt fellesskap nærmest tviholder jeg på tradisjoner. Det er derimot ikke alltid forslagene mine blir møtt med entusiasme, forteller Henriette og skoggerler.
Hun er ikke redd for å ende opp med utakknemlige tenåringer. Selv når seriedøtrene er utagerende beskriver hun dem som «skjønne». Hun er redd for alt som kan gå galt.
– Ja, jeg er en katastrofetenker. I mitt hode kan absolutt alt skje, spesielt med ungene. Riktig nok har det aldri skjedd noe graverende med noen av oss, men en vet jo aldri …
Den litt nevrotiske siden av henne har mildnet noe med Rune.
– Han har en deilig ro ved seg. Når jeg kaver meg opp, vet han å lytte og sette bekymringene mine i et mer oversiktlig perspektiv. Men, selvsagt dukker det raskt opp en ny katastrofetanke. Listen over bekymringer er lang når det handler om de mest dyrebare skattene du har på jord.
Selv nøt Henriette friheten foreldrene ga henne.
– Som barn tok jeg stor plass. Jeg var underholderen i familien, hun som elsket å opptre og bli sett. Takket være litt talent og at mamma jobbet i NRK fikk både Kathinka og jeg spille i TV-serier som barn.
- Det ble med årene mer min interesse enn Kathinkas. Hun tok en tung utdannelse og ble kriminolog. Poenget mitt er at vi begge fikk frihet til å leve ut vår personlighet.
Henriette mener foreldrene fortjener ros.
– Og skriv gjerne at søsteren min er singel. Hun fortjener en kar som Rune, en veldig smart, varm og snill mann. Kanskje en som kan tilføre henne en ny hobby?
- Selv har jeg både blitt fluefisker og Liverpool-fan etter at jeg ble kona hans. Det er altså aldri for sent å tenke nytt.
Les også: Rockedatteren som ble filmstjerne
Fellestrekket: Liverpool
Apropos Liverpool, ektemannen til Henriette er så å si prikk lik treneren til laget, Jürgen Klopp.
– Bare se på disse to gutta! Hun viser til et bilde av hver av dem, begge med røde Liverpool-caps og grånende skjegg.
– Den største forskjellen er at Jürgen har bleket tennene, sier hun skøyeraktig.
– Min er ikke jålete.
Det var fansen på den lokale puben ved Anfield-stadionet som først la merke til likheten mellom de to mennene. De spanderte gratis øl på paret.
I sommer blir det ingen utenlandstur. Tradisjonen tro holder Henriette fast ved en tur til Hvasser, og for øvrig bærer det til fjells. De har kjøpt hytte på Sjusjøen.
– Rune er der og pusser opp. Han er handyman også. Den karen fikser det meste uten å lage et nummer av det. Slik ligner han på faren min.
Hun tar et hopp 40 år tilbake i tid. Til en tur langs Bogstadvannet en varm sommerdag med faren og søsteren. Faren fikk øye på en guttunge som duppet lydløst opp og ned i vannoverflaten, og stupte uten å nøle uti.
– Pappa reddet ham, men han verken skrøt av det eller bebreidet guttens uoppmerksomme foreldre. Det var det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Mamma og pappa viste meg at vi alle gjør så godt vi kan, og at vi av og til kan komme til kort.
Sist helg kjørte Henriette ned fra Sjusjøen med bare bonussønnen Andreas i Teslaen.
– 11-åringen delte hva han tenkte på om dagen, nemlig at han har en veldig fin pappa. Da slet jeg med å holde tilbake tårene, innrømmer Henriette, og ser ut til å kjenne på følelsen.
– Andreas har rett. Pappaen hans er veldig raus. I likhet med min egen er han heller ikke fordømmende. Spør du meg er dette en kjernekvalitet.
Spør du oss, ser det ut til at Henriette har mange av de samme, gode egenskapene.
– Vi var så heldige som fant hverandre, sukker hun med et stort smil.
