Helene Olafsen
Helene Olafsen: – Jeg lå naken og blåfrossen i den soveposen
Viktigheten av å kle seg etter været lærte Helene Olafsen på den harde måten. En «kosetur» i Svalbards villmark betaler hun for den dag i dag.
Majestetiske topper, puddersnø og silkemyke solnedganger. Fjellet har en helt egen plass i Helene Olafsens (34) hjerte. I det som er en av livets aller travleste faser, er det fjellet og naturen hun søker mot for å finne seg selv.
– I dag gir fjellet meg kanskje enda mer enn noen gang. Før jobbet jeg mot et mål om å bli en best mulig snowboarder. Nå er det viktigst å være der, ute i naturen. Det er veldig bra for hodet mitt, og jeg blir jordet av det. Fjellet har sin egen kraft, forklarer Helene med et lite smil.
Oppvokst på Oppegård
Fjellet har vært en av Helenes nærmeste allierte fra barnsben av. Her fant hun leken, mestringen og gleden. Med foreldre som langrennsløpere, var barndommen på Oppegård preget av mye utetid.
– Jeg var aldri glad i leker da jeg var liten, men jeg elsket å leke ute i naturen. Vi var mye ute i fjellet da jeg vokste opp, hvor vi bygde ziplines og lekte under røttene på trærne. Å sitte stille var ikke min greie, ler Helene.
– Da jeg seks år gammel begynte å kjøre snowboard, kunne jeg «bruke» fjellet. Det høres litt ut som en klisjé, men det var noe fantastisk ved å være så tett på elementene og være sin egen motor. Å fyke nedover en fjellside, det er noe rått og ekte over det.
Lidenskapen har Helene delt med barna Louie (4) og Lilli (2).
– Begge har allerede prøvd seg i bakken. Minstejenta er ikke så gira ennå, men han eldste er på god vei!
Les også: Helene Olafsen åpner opp: – Det er fortsatt mye tårer
Programleder i «Vokteren»
I disse dager kan du følge Helene som fjellvant programleder for TV 2s nye storsatsing «Vokteren», hvor vi følger deltagerne på vei til toppen av Norges nasjonalfjell, Stetinden. Det viser seg å by på langt større utfordringer enn først antatt.
Helene har selv opplevd at fjellet kan være lunefullt. Da hun dro på det som skulle være en hyggelig tur til Svalbard etter OL i 2010, fikk hun et brutalt møte med naturkreftene.
Helene hadde nemlig ikke vært ute en vinternatt før.
– Jeg ha vært mye fjellet, men ikke drevet med friluftsliv. Så da vi skulle bo i telt og stå på snowboard på Svalbard, ante jeg ikke hva jeg ga meg ut på. Jeg kom i småsko på Longyearbyen flyplass og fikk granatsjokk av kulden som slo mot meg, rister Helene oppgitt på hodet.
Helene hadde lånt en militær-sovepose av onkelen, som hardnakket påsto at den kunne hun sove naken i opp til 40–50 minus, uten å fryse.
– Det var jo «bare» 30 minus på det tidspunktet, så det tenkte jeg skulle gå helt fint. Jeg lå naken og blåfrossen i den soveposen.
Les også: «Vokteren» -Truls Torp (24): – Kan forvente protese
Frostskader
Ikke nok med det. Helene og gjengen hun reiste med, brukte dagene på å gå til toppen av fjellet for så å kjøre ned på snowboard. Skoene som endte opp med å bli gjennomvåte, frøs til is i løpet av natten.
– Jeg kunne jo ingen triks for hvordan klare seg ute i naturen. Det var som å sette føttene ned i en isklump hver morgen. Tærne mine var svarte da jeg kom tilbake. De var rett og slett blåfrosne.
– Jeg fikk ikke koldbrann, og det gikk etter forholdene bra, men jeg har litt frostskader i tærne i dag. Jeg blir fort kald og har veldig dårlig sirkulasjon.
Er det én ting Helene har respekt for, er det naturkreftene som settes i sving når snøen løsner fra en fjellside. Uansett hvor forberedt du stiller før du setter utfor, er du aldri helt trygg.
– Det er mange som dør i snøskred, og selv de flinkeste blir rammet. Du har ingen garanti. Det er en frykt jeg har i meg. Å stå på toppen av et fjell og vite risikoen som følger, er skummelt. Jeg respekterer fjellet for mye til å ta sjanser. Det krever enormt mye kunnskap og erfaring, og det er egentlig ikke mitt fag. Jeg merker at jeg ikke kan nok, bemerker hun.
Selv har hun opplevd det hun kaller «sløff».
– Jeg har sett at det øverste snølaget faller, men det er ikke et såkalt snøras. Men bare det å falle i løssnø, bli kastet som en filledukke nedover, for deretter å lande med hodet langt ned i nysnøen – det er guffent. Du blir desorientert og vet ikke hvor du er.
Helene pauser, før hun smiler skjevt.
– Det er jo det som er litt spennende også, ikke sant. Det som gjør det ekstra gøy når du mestrer det.
Les også: (+) Jeg kom på jobb på sykehuset, og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt
Skademareritt
I 2015 var det bråstopp for Helene. Etter et liv med fjellet som lekeplass, tillot ikke kroppen henne å fortsette som toppidrettsutøver. År med skader satte spor i både kropp og sinn – og med det ventet en helt ny hverdag.
– Neste år er det ti år siden – det er rart å tenke på. Det føles som et helt annet liv. Den gangen måtte jeg på mange måter starte helt på nytt. Heldigvis har jeg alltid hatt en trygg base i familien min. I tillegg begynte jeg på lærerhøyskolen, hvor jeg fikk mange gode venner, som jeg har med meg fortsatt, forteller hun.
Fjellet drar ingen steder – heldigvis. Og selv om skademarerittet satte et prematurt punktum for karrieren, velger Helene i dag å fokusere på det positive.
– Hadde jeg ikke vært gjennom alle de skadene, hadde jeg ikke stått her nå, med den familien, kjæresten og jobben jeg har. Jeg er veldig glad i livet mitt i dag, og kanskje er det en mening med alt. Når alt blir borte, må man gjøre noe, da. Og noe fører alltid til noe.
«Vokteren» sendes på TV 2 lørdager kl. 20.00.
