Helene Bøksle
Da svensken hørte stemmen hennes for første gang, fikk Helene klar beskjed: – Jeg åpnet ikke munnen på to dager
Etter mange opp- og nedturer har Helene Bøksle omsider funnet tilbake til den rene skapergleden. Med seg på den lange reisen har hun hatt en sølje fra Agder.
Tidligere i høst satte Helene Bøksle seg i bilen og kjørte til Sverige, fem og en halv time gjennom Finnskogen og inn i Dalarna, til et lite sted som heter Djura. Der hadde hun avtalt å møte musikkprodusenten Karin Park, som holder til i et nedlagt misjonshus som også fungerer som musikkstudio.
– Hun hverken kjente meg, visste hva jeg gjør eller hva jeg har gjort musikalsk. Hun var bare interessert i å finne ut av hva slags stemme jeg har. Og hun var ikke redd for å si at hun ikke syntes den var så mye å skryte av.
– Hva?
– Ja, hun sa det rett ut: Det du holder på med der, det gir ikke meg noe!
Bøksle ler godt, men henter seg raskt inn igjen og sier alvorlig:
– Men det var nettopp derfor jeg oppsøkte henne, for å bli utfordret. Jeg var ikke ute etter å høre at jeg synger så fint, at det jeg gjør er fantastisk.
Bøksle tenker seg om.
– Men jeg fikk så mye motstand at jeg ikke åpnet munnen på to dager.
Hadde dårlig råd
Det har vært et begivenhetsrikt år i Bøksles liv. Det har vært mye arbeid som publikum først vil kunne høste fruktene av i året – eller årene – som kommer.
For besøket i de svenske skogene var en skjellsettende opplevelse som handlet om å våge, om ikke å være redd, om å tro på seg selv. Og om å finne tilbake til noe av den opprinnelige drivkraften som førte til at Helene Bøksle en gang valgte sangen. Eller var det sangen som valgte henne?
Den 24. september i år holdt Bøksle en stor konsert i Ravnedalen utenfor Kristiansand for å markere sine 20 år som artist. Det var nemlig i denne naturskjønne parken det hele startet i 2004. Under konserten «Elverhøy», oppkalt etter et eventyr av H.C. Andersen, innså Bøksle at det var sangen som skulle bringe henne videre i livet.
Konserten ble gjentatt i 2005 og 2006 og dannet grunnlaget for Bøksles debutalbum.
– Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, sier hun.
– Jeg hadde så lyst til å markere det på en eller annen måte, investere i noe håndfast som kunne representere den drømmen.
På en spasertur i Kristiansands gater gikk hun forbi Husfliden. Og der, i butikkens utstillingsvindu, fikk hun øye på en sølje.
– Jeg tenkte: «Oh my God!» Den var bare så fantastisk vakker, et lite eventyr i seg selv.
Bøksle gikk inn og spurte hva søljen kostet. Svaret var 5000 kroner.
– Jeg hadde sinnssykt dårlig råd den gangen. Det var virkelig sånn at jeg levde fra hånd til munn. Så jeg smilte bare og sa at jeg syntes søljen var veldig fin, men at jeg måtte tenke på det.
Bøksle fikk ikke søljen ut av tankene. En dag gikk hun tilbake for å høre om det var mulig å kjøpe den på avbetaling.
– Det endte med at jeg hver gang jeg hadde en hundrelapp eller to til overs, gikk innom Husfliden og la igjen deler av kjøpesummen. Ja, jeg tror jeg holdt på med disse nedbetalingene i et helt år. Til slutt manglet det 350 kroner, som jeg omsider klarte å skrape sammen. Så var søljen min.
Hun smiler bredt.
– Det kommer jeg aldri til å glemme.
Bøksle forteller at det dreier seg om en såkalt løvsølje, støpt og montert etter en modell fra 1840-tallet. Løvsøljen er vanligvis formet som en rund skive, dekorert med ulike mønstre og ornamenter. Rundt kanten av skiven er det festet små, hengende blader eller dråper, som gir den sitt karakteristiske utseende. Disse søljene har en historie som går tilbake til middelalderen. De ble svært populære på 1800-tallet som en del av det tradisjonelle bunadtilbehøret.
Bøksle viser hvordan bladene på søljen overlapper hverandre.
– Det skal visst være spesielt for søljene fra Vest-Agder, der jeg kommer fra, sier hun og fortsetter:
– For søljen representerer også min tilhørighet. Selv om jeg bor i Oslo, er jeg en veldig stolt sørlending. Det er der jeg har røttene mine.
Les også: (+) Helene Bøksle har funnet sin styrke og sin sanne stemme. Det har vært en lang reise
Vokst opp i Harkmarksfjorden
Helene Bøksle vokste opp innerst i Harkmarksfjorden utenfor Mandal. Hun forteller at hun som barn var mye alene, men at hun trivdes med det. Helst ville hun bare være hjemme, tegne og høre på musikk.
Men som datter av en visesanger og en dramalærer fikk hun tidlig anledning til å vise frem sine talenter. Åtte år gammel inntok hun scenen i Lorden kino i Mandal, som Tommelise, i en oppsetning også basert på et H.C. Andersen-eventyr.
Så gikk det slag i slag. Ti år gammel var hun i 1991 på audition til hovedrollen i musikalen «Annie» på Bryggeteatret i Oslo. Da var hele familien klar til å flytte til Oslo. Men det slapp de. For konkurrenten, Maria Haukaas Storeng, i dag Mittet, trakk det lengste strået.
Ti år senere, i rollen som Hedvig i Bentein Baardsons oppsetning av Ibsens Villanden på Agder Teater, fikk Bøksle panegyriske anmeldelser og ble spådd en lysende skuespillerkarriere.
– På et tidspunkt måtte jeg velge, og opp gjennom hele oppveksten var det musikken som sto mitt hjerte nærmest. Men jeg lærte veldig mye i årene som skuespiller.
– Når du ser tilbake på 20 år i musikkens tjeneste, hvordan vil du oppsummere disse årene?
– Det er litt interessant at du spør om det, fordi nå føler jeg at jeg er litt tilbake der jeg startet. Livet er jo som et stigespill – du klatrer opp og ramler ned, igjen og igjen.
– I alle kreative yrker, ikke minst innenfor musikkbransjen, tror jeg det er lett å miste av syne det som var grunnen til at man en gang var villig til å satse alt. Den opprinnelige, iboende drivkraften. Ved å finne tilbake til den, har jeg også fått tilbake skapergleden, sier hun.
Bøksle tror nedstengningen i forbindelse med pandemien var medvirkende til å sette i gang den prosessen som har ført henne dit hun er i dag.
– Alle konserter ble jo avlyst, og jeg kunne på en måte nullstille meg. Jeg spurte meg selv: «Hva er det du vil, hvorfor synger du, hva vil du bruke stemmen din på?» Det har vært en kreativ prosess. Så for å oppsummere: Disse 20 årene har vært en fantastisk skole.
Så smiler hun, og legger til:
– En lang – og kostbar – utdannelse.
– Har det vært verd det?
– Det kan man selvfølgelig spørre seg om i en tid da det finnes enkle løsninger og nesten all musikk kan lages på data. Men det kan ikke sammenlignes med den organiske lyden av ekte instrumenter. Når jeg hører på ting som ble spilt in for 20 år siden, holder det fremdeles. Det tåler tidens tann. Akkurat som denne søljen.
Les også: Karin fikk muligheten til å synge med Frank Sinatra. Da tok hun et livsvalg
Folkemusikk
Bøksle forteller at hun aldri har følt seg bundet til én musikkgenre. Hun liker å jobbe med klassisk og jazz og utforsker elementer fra verdensmusikken. Folkemusikken, som kan sies å ha den samme opprinnelsen i tradisjonell norsk kultur som bunadssølvet, har en helt spesiell plass i livet hennes.
– Min far var jo musiker, og jeg var veldig klar for å bli med på hans turneer. Jeg tryglet og ba, men han sa: «Nei, det er ikke slik det fungerer. Du må finne din egen sang!»
Store kunstnere sier at man må lære seg å male en hånd før man kan male abstrakt.
– Det har nok også vært min fars filosofi, sier Bøksle, og forteller at det var han som satte henne i kontakt med musikere som Sondre Bratland og Anne Karin Kaasa.
Hensikten var at hun skulle lære seg å synge de gamle norske folketonene. Men Bøksle er av den oppfatning at folkemusikken stikker dypere enn det norske.
– Denne musikken har vandret langt, og man finner elementer av den i veldig mange andre kulturer. Det syns jeg er interessant. Det er en verdensomspennende musikk som kommuniserer på tvers av språk og kulturer.
Hun lar sølja gli fra den ene hånden til den andre.
– På samme måte som denne er tidløs, føler jeg at disse folketonene har en frekvens som aldri vil miste sitt lys. De har en klang som går dypere, og som gjør at du kan synge dem for barn, og de blir rolige. Kanskje fordi de minner oss om noe vi har glemt, men som vi lengter etter.
Les også: Bjarne Brøndbo: – Noe er ødelagt for alltid
Konsert i Oslo Spektrum
Lenge var hun opptatt av å levere det hun trodde folk ville ha, eller det hun trodde folk forventet av henne. Men nå står hun «stoltere i seg selv» og er ikke lenger så redd for hva folk vil mene og si. Derfor kan hun også oppsøke kritiske produsenter, som Karin Park, dypt inne i de svenske skogene.
– Det at jeg ikke har følt tilhørighet i én spesifikk genre, har nok ført til at jeg har vært litt redd for ikke å passe inn. Nå handler det egentlig om å si klart og tydelig: «Dette er meg, dette er Helene, sånn høres det ut, dette er stemmen min.»
– I stedet for å si at du har funnet deg selv, blir det riktigere å si at du har funnet tilbake til deg selv?
– Ja. Jeg tror jeg lytter mer til den opprinnelige klangen i meg. Det handler om å være trygg i seg selv og vite hva du vil formidle.
Når startskuddet går for årets juleturné den 28. november, er det dét hun tenker på: Hva folk skal sitte igjen med.
– Det er selve drivkraften nå. For 20 år siden var jeg nok mer opptatt av å vise folk hvor flink jeg var til å synge.
Hun tenker seg om.
– Nå føler jeg at det er en grunn til å reise på turné. Mange har gjort det til en tradisjon å komme på mine julekonserter. Når konserten er over, vil jeg at de skal tenke: «Dette gjorde noe med meg. Dette satt i gang noe.»
Nytt av året er at Helene Bøksle har lagt en av sine konserter til Oslo Spektrum. Den går av stabelen 19. desember.
– Det hadde jeg aldri turt før. Men nå har jeg troen på at det er mulig.
Les også: Maria Mena overrasket over mammapolitiet
Kjenner på stolthet
I tidligere tider var søljene mer enn bare en dekorasjon. De ble sett på som gjenstander som både beskyttet mot farer og brakte lykke.
– Føler du at denne søljen har vært med på å føre deg dit du er i dag?
Bøksle betrakter det forgylte sølvet som ligger i hånden hennes.
– Jeg føler at den fullfører et ritual på en måte.
Hun løfter opp søljen, holder den over hjertet.
– Det er noe vakkert ved å ha den på brystet. Man retter seg opp, stikker brystet frem og viser at man har tro på seg selv. Før i tiden eide man kanskje ikke så mye annet av verdi. Men når man tok på seg søljen, tok man også på seg stoltheten.
Hun fester søljen i bluselinningen.
– Jeg opptrer iblant i bunad, og da er søljen alltid det siste jeg tar på. Da kjenner jeg også på en stolthet. Da handler det ikke så mye om tilhørighet, men om å tro på sitt indre, tidløse gull.
