Ukjent Arv etter mamma
Det Hanne Krogh så på veggen i barndomshjemmet til «Bettan» sjokkerte henne
Én detalj har fulgt Hanne Krogh gjennom hele livet, og påvirket hele familien hennes. Nå vil en av nøkkelpersonene bak Hannes ukjente x-faktor møte henne – for første gang.
Hanne Krogh roper på datteren, som kommer løpende inn i stuen.
– Hva har skjedd, mamma?
– Amalie! Dette må du høre!
Hun ser på datteren med oppsperrede øyne, og forteller at hun nettopp har oppdaget noe fantastisk.
– Det er Claudine! Hun finnes i virkeligheten! Hun lever!
En uimotståelig mann
– Allô? À qui ai-je le plaisir de parler? Hvem har jeg gleden av å snakke med?
Kvinnen i den andre enden av røret heter Claudine Dyf, bor i et gammelt jakthus i Bois d’Arcy, like utenfor Paris, og vet ennå ikke at hun – indirekte – har spilt en stor rolle i livet til både Hanne Krogh og datteren Amalie.
Sannsynligvis også i Solveigs liv, mor og mormor, som tidlig på 60-tallet kjøpte en reproduksjon av et maleri av den franske postimpresjonisten Marcel Dyf. Det dreier seg om et portrett av en ung kvinne i en blå kjole, sittende ved et bord med en bok og et glass fremfor seg. Bildet heter Portrett av Claudine.
Den virkelige Claudine, som en gang satt modell, er i dag 88 år gammel. Hun kan fortelle at hun var 23 da ektemannen, maleren Marcel Dyf, utpenslet akkurat dette portrettet.
Han var 36 år eldre enn henne, og de hadde allerede vært gift et par år.
– Han var et fantastisk menneske og en uimotståelig mann, forteller Claudine, som fremstår som både energisk og vital.
– Da han døde i 1985, etterlot han seg et stort antall malerier, og jeg har nok sittet modell for over hundre av dem, sier hun.
Nå har Hanne Krogh hentet bildet ned fra veggen i et av naborommene og plassert det på sofaen i stuen i leiligheten sin på Frogner i Oslo. Det har ennå ikke helt seget inn at kvinnen som satt modell for maleriet faktisk er til stede i verden, av kjøtt og blod, og i sjel og ånd.
For gjengivelsen av henne, først gjennom penselstrøkene til Marcel Dyf, så i form av denne reproduksjonen, har levd sitt eget liv, helt uavhengig av kvinnen som – omtrent da Hanne Krogh kom til verden i 1956 – velvillig poserte for kunstneren og mannen som hun elsket.
Men hvordan kom bildet inn i Kroghs liv, og hvorfor har det kommet til å bety så mye?
Les også: (+) Joiken gjorde Mari Boine til verdensstjerne: – Kraften går gjennom meg
Vennlig verdighet
Da Hanne ble født, hadde foreldrene og hennes eldre søster nylig flyttet inn i en leilighet på Lambertseter, en av Norges første drabantbyer. Familien hadde ikke mye å rutte med, og da foreldrene skiltes noen år seinere, ble vondt verre – fru Krogh slet med å få endene til å møtes.
– Vi hadde alltid mat på bordet, og jeg var alltid pent kledd, men det var aldri snakk om å reise på ferie eller slike ting, sier Krogh.
Derfor ble både hun og søsteren overrasket da moren en gang like før jul på begynnelsen av 60-tallet kom hjem med dette maleriet.
– Det at moren min valgte å bruke penger på et «kunstverk», som jo ikke hadde noen praktisk funksjon, er ganske spesielt. Så jeg tror hun må ha følt at det plutselig var veldig tomt rundt oss. Det er det jo når et familiemedlem blir borte, og jeg husker at veggene i leiligheten var helt nakne, sier Krogh, og kaster et blikk over på Claudine.
– Det slår meg nå at moren min var litt sånn som kvinnen på bildet. Er det ikke slik at man ofte trekkes mot det man kan kjenne seg igjen i?
– Det er godt mulig, men hva er det ved bildet du liker så godt?
– Akkurat som moren min utstråler Claudine en vennlig verdighet. Det er ikke noe aggressivt eller bråkete over henne. Jeg elsker roen i bildet. I et så omflakkende liv som jeg har levd – og lever – så er det, for å bruke et moderne uttrykk, en mindfulness over det. Og noe elegant, uavhengig av det rundt. Det er hun som bærer elegansen. Med høyt hode. Og så liker jeg denne blandingen av melankoli og smil som er veldig spesielt.
Krogh tenker seg om.
– Det er jo ikke superbra malt, men det ser ut som om hun er så til stede i seg selv. Og at det ikke er behov for noe mer. Hennes verden er stor nok.
Les også: (+) Da Raymond ble pappa, klemte mormoren ham tett inntil seg – og avslørte familiehemmeligheten
Sitt eget løp
At verden kan blir for stor, at den kan vokse deg over hodet, er noe Hanne Krogh har opplevd, følt på og tatt konsekvensene av.
Kanskje ligger det derfor også en påminnelse i dette bildet om at det ikke skader å forsøke å holde hodet høyt, uansett hva som skjer? At man må være kvinne over sitt eget liv, slik Hanne Krogh er.
For hun har alltid kjørt sitt eget løp, hun er sin egen manager og tar hånd om det aller meste som har med karrieren å gjøre.
«Karriere» er forresten noe hun har reflektert over i det siste.
– Når begynner en karriere? har jeg spurt meg selv.
– Hva har du fått til svar?
– Jo, at den begynner når du mister navnet ditt, den dagen navnet ikke lenger er ditt. Og for mitt vedkommende var jo det lenge før Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Som niåring flyttet Hanne Krogh til Haugesund, hvor den lille familien fra Lambertseter slo seg ned sammen med Hannes mormor, en tante og en kusine.
Og Claudine var selvfølgelig med. For å illustrere at hun hadde en helt reell innflytelse, forteller Krogh at da hun fikk smake alkohol for aller første gang, så var det eggelikør med sitronbrus.
– Det må jo være eggelikør i glasset på bordet foran Claudine, sier hun.
Sluttet å synge
I Haugesund begynte Hanne å opptre og vise frem sangtalentet sitt på ulike lokale tilstelninger. Før Arne Bendiksen oppdaget henne og skrev «Lykken er», som vant norsk Melodi Grand Prix i 1971.
– Jeg glemmer aldri da jeg kom til NRK, og der står det «Hanne Krogh» på døra. Mitt navn! I store bokstaver! Og neste dag ser jeg meg selv på forsidene av alle norske aviser.
– Så her var det at du måtte si farvel til navnet ditt, at karrieren begynte?
Hanne Krogh nikker.
– Navnet ble på en måte et begrep. Men så er det jo så mye annet jeg er opptatt av, og sider ved meg, som folk ikke legger i det begrepet. Sønnen min, Sverre, sier: ‘Moren min er den jeg kjenner med lavest Hanne Krogh-faktor.’ He-he.
– Men så kan man kanskje si at du igjen og igjen har tatt navnet ditt tilbake, og gjort dine helt egne valg, som da du begynte på produksjonslederkurs i NRK?
– Ja, på et tidspunkt sluttet jeg jo å synge, og hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha noe med platebransjen å gjøre. Og jeg var jo ansatt i NRK da jeg en dag bestemte meg for at jeg ville lage en duo. Det var ingen som backet meg opp på det, men jeg sa opp en trygg og god jobb i NRK, hvilket var ganske vågalt. Jeg visste ikke da hva jeg gikk til.
– Du er blitt en ganske egenrådig artist?
– Ja, og det tror jeg har å gjøre med at jeg kommer fra en familie av kvinner. Det har vært grunnleggende for hvem jeg har blitt, oppveksten med alle kvinnene – og Claudine. Det var ingen som satt og ventet på at det skulle komme en mann og ordne opp. Jeg har heller aldri falt for gutter fordi jeg har trengt dem til å ordne opp. Når det er sagt, så har mannen min vært en uvurderlig samarbeidspartner for meg.
Les også: (+) Alle trodde jeg var glad for å bli gravid, og jeg våget ikke å si sannheten
Energi og galskap
Da Hanne Krogh flytter til Oslo igjen for å gå på Nissen gymnas, og senere begynner å studere litteraturvitenskap og kommer seg inn i NRK, blir portrettet av Claudine hengende på veggen hjemme hos moren i Haugesund.
Hun kaster et blikk på henne når hun er hjemme på besøk, men bildet er ikke lenger så viktig.
Livet går videre, karrieren til Krogh også. På en musikkfestival i Belgia har hun møtt den svenske artisten Elisabeth Andreasson (senere Andreassen), og de to har funnet tonen. Bokstavelig talt.
– Der og da skjønte jeg at min idé om en duo var liv laga. Mitt kriterium var at den skulle bestå av to jenter som klarer seg på egen hånd, og så opererte jeg med tre stikkord: musikalitet, energi og galskap. Og er det noe Bettan representerer, så er det jo akkurat det, sier Hanne Krogh og ler godt.
De to jentene vinner den norske finalen i Melodi Grand Prix. De er på vei til den internasjonale finalen i Göteborg, hvor de skal fremføre det norske bidraget, «La det swinge!».
Men først vil Elisabeth introdusere Hanne for sine foreldre, som bor på den lille øya Källö-Knippla i skjærgården utenfor den svenske havnebyen.
– Og vet du hva?, sier Krogh, og senker stemmen så den knapt høres:
– På veggen i stuen til Bettans foreldre der ute i havgapet henger Claudine.
Hun tar en liten pause.
– Akkurat den samme reproduksjonen som jeg har vokst opp med har vært en del av Elisabeths barndom. Det er jo helt sprøtt.
Hun senker stemmen enda litt til, og sier:
– Og der og da – i det øyeblikket – skjønte jeg at vi kom til å vinne i Göteborg.
Det blir stille noen sekunder.
– Hva med Elisabeth Andreassen? Hadde hun også hatt et forhold til dette portrettet?
Hanne bryter ut i latter.
– Ikke i det hele tatt. Vi er opptatt av ganske forskjellige ting, men i musikken og på scenen er vi en perfekt match. Elisabeth er bare helt fantastisk.
Da moren til Hanne Krogh døde i 2003, fikk datteren Amalie spørsmål om det var noe hun ønsket seg etter mormoren. «Mamma, tror du jeg kan få bildet av den damen i den blå kjolen?», var svaret.
– Det var det eneste hun ønsket seg, sier Hanne.
– Og det er jo også veldig spesielt. For hun kjente ikke til mitt spesielle forhold til Claudine.
Les også: Hanne og «Bettan»: – Vår skjebne er innvevd i hverandres liv
Veldig beæret
– Toute cela est très interessant! Dette er jo svært interessant!
Modellen og enken etter kunstneren, den virkelige Claudine, har fått referert noe av samtalen med Hanne Krogh, og er både overrasket og rørt.
– Jeg føler meg jo veldig beæret, sier hun, og legger til at det hadde vært hyggelig å møte den norske artisten hvis hun kommer til Paris.
– En reproduksjon vil aldri yte originalen rettferdighet, selv om jeg skjønner at det i denne sammenhengen ikke har noen betydning. Men jeg skal prøve å finne ut av hvor originalen befinner seg. Det vil kanskje være interessant for madame Krogh også å stifte bekjentskap med det opprinnelige verket. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet, sier Claudine Dyf, og legger til at hun har en aldri så liten bemerkning å komme med.
– Det var ikke eggelikør i det glasset. Det var absint, noe jeg ikke kan fordra. Men jeg tar gjerne et glass champagne med madame Krogh hvis hun skulle ta seg en tur.
