Hanne og Amalie Krogh
Hanne Krogh: – Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for det
Hanne Krogh har gitt oss julestemning siden 70-tallet med Reisen til julestjernen. Nå gjør datteren Amalie den samme rollen fra teaterscenen. Det er med blandede følelser at mamma Hanne mimrer tilbake til barnas oppvekst og sitt eget turnéliv i førjulstiden.
– Mange tror at det å gå ut på en scene handler om å ta på seg en maske. For meg er det et trygt sted å ta den av. Fra det utgangspunktet kan jeg skape helt nye karakterer.
Amalie Krogh er utdannet skuespiller, men er svært beskjeden med å fremme seg selv.
Ofte kjenner hun på å være redd.
– Som det å bli intervjuet, sier hun og smiler.
– Eller for alt og ingenting. Helt tullete ting, som regel.
Heldigvis – i mitt yrke kan også en følelse som frykt bli til en styrke, sier hun.
For Amalie er teater mer enn skuespill.
I den lune leiligheten på Frogner blir vi sjarmert av ærligheten hennes.
Amalie Krogh
Født: 5. februar 1993 i Oslo
Sivilstatus: Kjæreste
Karriere: Begynte som stemmeskuespiller. Stod første gang på teaterscenen i 2005, i Olsenbanden jr. på Cirkus og så Spelemann på taket ved Oslo Nye Teater i 2007. Etter ett år på Journalisthøgskolen studerte hun skuespill ved Royal Academy of Dramatic Art i London og Royal Conservatoire of Scotland.
Hun er tildelt the Hyacinth Havergal Prize, og har skrevet egne stykker som har blitt oppført på Fringe-festivalen i Edinburgh og Citizens Theatre i Glasgow.
Debuterte profesjonelt som Ellida Wangel i Henrik Ibsens Fruen fra Havet ved Kilden Teater. Har siden spilt på scene og skjerm både i Norge og i utlandet.
Aktuell nå: Spiller Sonja i Reisen til Julestjernen på Folketeateret i Oslo.
Hanne Krogh
Født: 24. januar 1956 i Oslo
Sivilstatus: Gift med Trygve Sundbø. Mor til Sverre og Amalie.
Karriere: Sanger, låtskriver, gründer, programleder og skuespiller. En av Norges mestselgende artister gjennom tidene – med over to millioner solgte album. Vant Melodi Grand Prix allerede som 15-åring, og har en lengre CV enn de fleste. Den rommer utmerkelser som Spellemannpriser, Peer Gynt-prisen og Kongens fortjenstmedalje.
I 1985 skrev Hanne og Elisabeth Andreassen historie ved å sikre Norges første seier i Eurovision Song Contest med sangen La det swinge.
I tillegg til utallige soloplater, har Hanne stått bak en rekke forestillinger med fokus på historiefortelling. Hun har spilt Sonja i filmen Reisen til Julestjernen, og hun har reist landet rundt med julekonserter i over 30 år.
Nå aktuell med: Juleturneen Helt innpå jul.
Amalie, eller Molly som mamma Hanne Krogh kaller henne, har en inderlighet ved seg. Det er noe varmt og gammelmodig klokt ved den vevre jenta, som av utseende ser betydelig yngre ut enn sine 29 år.
Nylig ble hun bedt om å vise legitimasjon på det lokale apoteket. Hun skulle bare ha en eske Ibux.
– Jeg er rolig på utsiden, men inni meg skjer det mye. Jeg er dårlig til å slappe av.
Moren røper at datteren er «rågod» til å skrive. Ingen av dem avslører om hva, men kanskje blir det en bok om hva hun bærer på?
Les også: Jørn Hoel: – Hvis jeg er litt kritisk til konas matlaging, blir det verdenskrig på kjøkkenet
Vil være uavhengig
– Molly har alltid ‘eid seg selv’. Helt fra barnsben av har hun takket pent nei til hjelp. Så tro heller ikke at hennes vei inn på teateret gikk via meg. Hun har en ekstrem trang til å være uavhengig, understreker Hanne.
Hun beskriver Amalie som godhjertet og snill, klok og tøff.
– Det er veldig fint å få være mammaen din.
Lykke, for Hanne, er vissheten om at Amalie og den 12 år eldre broren Sverre, som er programleder og sportskommentator, gjør hva de elsker mest.
– Jeg har oppmuntret dem til å rette blikket utover, slik at de ikke låser sine oppfatninger for raskt. Å være evig sulten på ny kunnskap er sunt.
– Du har definitivt lært oss viktigheten av å være nysgjerrig. Du tror ikke på de endelige svarene, legger Amalie til.
Selv i hvilemodus, inntullet i hvert sitt pledd i hjørnesofaen, har Amalie og Hanne en sterk tilstedeværelse. Praten flyter lett, også om de sårbare sidene ved livet.
– Det er ikke sånn at alle viser på utsiden hvordan de har det hele tiden. Kanskje snarere tvert imot. Den som smiler mest kan være den som har det tøffest. Nå som jeg spiller Sonja i Reisen til Julestjernen, har jeg tenkt mye på det. I teaterversjonen har Sonja en grusom oppvekst, men velger likevel å være snill – ikke fordi hun ikke vet bedre, men kanskje nettopp fordi hun vet, sier Amalie.
I stykket har Sonja egentlig ingen minner om at noen har vist henne omsorg – hun har kun et gullhjerte rundt halsen fra en mor hun ikke husker.
Likevel velger hun å tro på godhetens kraft og er villig til å ofre alt for å hjelpe den sorgfulle kongen. Om Sonja finner julestjernen, vil kongen, ifølge legenden, få datteren sin hjem.
– Det er så lett å forveksle vennlighet med veikhet. Men ved å hjelpe gjør hun godhet til en styrke, sier Amalie.
Berøre mennesker
Mens Amalie spiller julen inn på Folketeateret i rollen moren gjorde til sin på filmlerretet i 1976, nå en juleklassiker på TV, legger Hanne tradisjonen tro ut på desemberturneen Helt innpå jul.
– Min drivkraft som artist er å berøre mennesker. Jeg ønsker å formidle til hver og én at ‘du er mer enn bra nok’. Vi må aldri glemme å være til stede for hverandre, påminner Hanne.
Hun mener julen har noe viktig å tilby oss.
– Det er lett å miste fotfestet i vår travle og truende verden. Ved å hente frem det kjente og kjære, alt fra sanger til andre tradisjoner, gir høytiden oss en mulighet til å finne ny grunn under beina. Sånn sett er det en ære å få bringe julen til folk.
– Slik føler jeg det også, istemmer Amalie.
– Scenekunst handler på mange måter om nettopp det å gi trøst. Og kanskje akkurat i julen er det ekstra viktig.
De to har hvert sitt yrke i bransjer som utad kan virke like. Derfor er det også viktig for dem å fremheve ulikhetene.
Selv om Amalie spiller i Reisen til Julestjernen, betyr ikke det at hun går i sin mors fotspor.
Unge Krogh har en forkjærlighet for dramatikere som Shakespeare og Ibsen, og rett ut fra skolen debuterte hun i Ibsens Fruen fra havet somhovedrollefiguren Ellida Wangel – til glitrende kritikker.
– Mamma har alltid vist interesse for hva jeg er opptatt av. Det fremmet en tidlig selvstendighet og har skapt en tillit mellom oss. Broren min og jeg spør gjerne henne om råd. Hun er et levende oppslagsverk, med stor kunnskap om mennesker. Hun har blant annet lært meg viktigheten av å ta vare på glede. Bare gjennom den kan du hente styrke til å takle det alvoret som kommer.
Amalie ser mot moren med ømhet i blikket.
Les også: (+) Esben Esther og Elsa fant den store kjærligheten: – Sjokkerende at mange blir så aggressive
Sølvguttene og pinnekjøtt
I hele sitt voksne liv har Hanne Krogh gledet oss
med sine juleturneer i adventstiden.
Den blide artisten har blitt et folkekjært symbol på jul.
– Privat derimot, er vi slett ikke gode på jul, avslører datteren – og ler.
– Vi har ikke andre tradisjoner enn å høre på Sølvguttene og spise pinnekjøtt. Jeg tror at andres jul ofte kan fornemmes mer idyllisk enn ens egen, sier Amalie.
Smilet blir et øyeblikk borte fra Hannes ansikt.
– At det har blitt slik i vår familie er min skyld, unnskylder hun.
– Ved å reise på turné fratok jeg Sverre og deg det magiske ved førjulstiden. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for det.
– Du fratok oss ingenting, mamma, protesterer Amalie.
– Tvert imot har det vært inspirerende å vokse opp med et tempo som ditt. Du har en så å si ustoppelig energi og giverglede. For oss ble det jul når du kom hjem.
I fjor feiret Hanne 50 år som artist, en karriere fylt av nærmest endeløse oppturer. Denne høsten ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje. Hun er superstjerne – en jordnær en.
– Broren min pleier å si at ‘moren min er den med aller lavest Hanne Krogh-faktor’. Men mamma er god på ekte.
Begge er flinke til å løfte hverandre opp, men er beskjedne på egne vegne.
Som Hanne sier: – Ingen av oss liker å ta for stor plass.
– Utenfor scenen, legger Amalie til.
Trollbundet av Peer Gynt
Mor og datter har også det til felles at de kjente en dragning mot scenen allerede som små.
– Jeg husker første gang Amalie så oppsetningen av Peer Gynt på Gålå. Hun var bare fire år, men satt trollbundet gjennom hele forestillingen.
Amalies første møte med teaterlivet bak scenen var i Haugesund. Der spilte moren Hønse-Lovisa i Ungen av Oskar Braaten.
– Jeg var fem år og fikk for første gang oppleve selve maskineriet fra innsiden. Bak scenen, midt mellom fjær, kostymeskift og sceneteknikere med walkietalkies, fikk jeg se hvor mange mennesker som skal til for å skape én forestilling! Jeg bare visste at dette ønsker jeg å bli en del av.
Som barn spilte Amalie i Olsenbanden Junior på Cirkus og Spelemann på taket ved Oslo Nye Teater. Med årene har det blitt mange roller med gode omtaler.
Hannes sangeventyr startet i den lokale godte- og tobakksbutikken på Lambertseter i Oslo.
Hos fru Pedersen klatret fireåringen opp på disken og bød kundene på revyviser fra Chat Noir og populære Wenche Myhre-sanger.
Siden har merittlisten til den folkekjære artisten blitt imponerende lang. Allerede som 14-åring platedebuterte hun, og året etter vant hun sitt første Melodi Grand Prix.
– Lenge kjente jeg på frykt for ‘å bli avslørt’, at suksessen ikke var fortjent. Senere har jeg lest at det kan skje hvis du mister anonymiteten din før du har funnet identiteten din. Selv om jeg var veslevoksen, var jeg nok altfor ung, sier Hanne.
Les også: Bjørg ble kalt «damen uten ben i kroppen». Men da hun fikk sitt første barn, var karrieren over
Farmor Fanne
Barndommen ble noe turbulent for Hanne. Foreldrene ble skilt da hun var seks år.
Moren flyttet til sin hjemby Haugesund med døtrene, Hanne og fire år eldre Lisbeth. To søstre som står hverandre veldig nær.
– Allerede som barn rømte jeg inn i litteraturen. Jeg var som Matilda (en karakter i Roald Dahls barnebok, red.anm.) på Haugesund Folkebibliotek – jeg slukte alt. Kultur har to nyttige hensikter; enten skal du fylle hodet, eller så skal du tømme det.
– Og det finnes trøst i begge deler, ler Amalie.
Idet Hanne kommer inn på sin kjærlighet for bøker, ringer to håndverkere på døren. Mor og datter planlegger bokhyller til Amalies leilighet sammen – på flere vegger.
Hanne tar seg god tid, både med dem og med oss. Selv om hun dagen etter skal fly til hagen sin i Spania. Der venter ektemannen Trygve Sundbø – han med det store, krøllete håret, som hun fortsatt synes er innmari kjekk.
– Jeg ville ha valgt ham om igjen, sier hun med et glis.
– Det føles godt.
Vi er nesten på vei ut døren da vi kommer inn på barnebarna til ekteparet, to jenter på seks og to år, som kaller farmoren – Fanne.
– Vil du høre om de skjønne barnebarna våre, må du belage deg på å overnatte, advarer Hanne og ler klukkende.
– Når jeg først kommer i gang, kan jeg prate om dem i timevis. At Sverre traff kvinnen i sitt liv, vår fantastiske svigerdatter Cecilie, var et lykketreff for oss alle. Vi er en nært knyttet familie og har stor glede av hverandre. Ikke sant, Amalie?
– Ja, svarer hun med varme i stemmen, – vi er heldige. Men julen kan være vanskelig, mamma. Det fine med høytiden er at den rommer flere dimensjoner. Den har plass til både sorg og glede.
