Hadias hemmelighet
Plutselig innså Hadia hva moren mente da hun vokste opp. Nå sier hun det samme til sin datter
Mediestormer og offentlig kritikk står hun støtt i. Det var redselen for at hun aldri skulle bli mamma, som drev Hadia Tajik ned i kjelleren.
«Hvis jeg sovner nå, så dør jeg».
Stortingsrepresentant og AP-politiker Hadia Tajik (40) forteller om tankene som gikk gjennom hodet da hun lå på sykehuset for snart tre år siden. Det var i begynnelsen av januar, datteren Sofia hadde nettopp kommet til verden, og nå hadde såret etter det planlagte keisersnittet sprukket opp.
– Den morgenen jeg egentlig skulle skrives ut, var jeg ikke i form. Jeg følte meg så sprengt i magen, og orket ikke engang ha dynen over meg – den var så tung. Legene var enige i at det hørtes litt rart ut, så jeg ble på sykehuset for observasjon. Det er jeg glad for.
Hadia hadde reist seg fra senga og subbet ut på toalettet da det skjedde.
– Jeg hadde så vidt kommet innenfor døra da jeg kjente at den sprengte følelsen i magen plutselig ga seg. Åh, det var godt, tenkte jeg, men da jeg så ned, var det blod overalt – virkelig bokstavelig talt. Heldigvis var Kristian, mannen min, på besøk akkurat da, sånn at jeg kunne rope på ham og be ham hente hjelp.
Ordentlig redd
Helt siden Hadia som 23-åring ble hentet inn som politisk rådgiver for statsråd Bjarne Håkon Hanssen, har hun fryktløst stupt uti de utfordringene hun har fått. I 2007 ble hun rådgiver for daværende statsminister Jens Stoltenberg, og da hun hadde fylt 29 og ble kulturminister i 2012, var hun ikke bare den yngste statsråden noensinne, men også den første muslimen med regjeringspost.
Alle disse årene har vi sett henne i utallige TV-debatter, stortingsmøter og mediestormer – tydelig, tøff og tilsynelatende uanfektet.
Men denne januardagen i 2021 var hun redd. Ordentlig redd.
– I ettertid har jeg forstått at et sprukket keisersnittsår ikke er noe du dør av. Men det kunne ikke jeg vite, der jeg lå med åpent sår og tre sykepleiere rundt meg. «Få operasjonssalen klar, jeg klarer ikke å stoppe blødningen!» ropte hun ene. Jeg fikk mannen min til å ta med seg datteren vår og gå ut på gangen. Hvis jeg skulle ligge der og blø i hjel, ville jeg ikke at de skulle stå og se på.
Den nybakte moren ble lagt i narkose flere ganger de neste dagene. Først måtte såret åpnes og tørkes skikkelig, og deretter måtte bandasjene skiftes jevnlig.
– Jeg sov nesten ikke den første natten. Etter at jeg hadde våknet fra narkosen, følte jeg at jeg kom til å dø om jeg sovnet. Hver gang øynene var i ferd med å gli igjen, rykket jeg til. Det var først da den andre natten kom, at jeg hadde klart å få skuldrene litt ned. Jeg lever og babyen har det fint, tenkte jeg. Da kunne jeg sove.
Kristian hadde også blitt beroliget. Han hadde vært redd for å miste Hadia og bli alene med lille Sofia.
– Etter noen dager ble såret sydd sammen igjen og vi kunne dra hjem. Da var jeg ganske sliten. Heldigvis hadde jeg litt flaks i all uflaksen, for den første natten gikk datteren vår med på å sove fem timer i strekk. Alle som har hatt en nyfødt baby, vet at det er en gave!
HADIA TAJIK (40)
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, justispolitisk talskvinne og inntil nylig medlem avenergi- og miljøkomiteen.
Aktuell med boka «Drømmer for min datter».
Gift med Kristian Skard og mamma til snart tre år gamle Sofia. Familien bor i bydelen Gamle Oslo.
Les også: (+) Anniken Huitfeldt: – Hvis du lurer på hvorfor både Else Kåss Furuseth og jeg skarrer på r-ene, kan jeg fortelle hvorfor
Ville være sannferdig
Ethvert barn er en gave, men for Hadia og ektemannen Kristian Skard (51), var den kanskje ekstra etterlengtet. Paret møttes i 2018, da de havnet ved siden av hverandre på en sommerfest.
– Var det kjærlighet ved første blikk?
– Det var i alle fall sånn at jeg tenkte: Han her er jeg kjempeinteressert i! Samtidig innså jeg at sannsynligheten var stor for at det ikke var gjensidig, så jeg tenkte at jeg bare måtte ta meg sammen.
Hadia fniser.
– Vi møttes noen ganger til den høsten, og jeg var klar på at om det skulle bli oss, så måtte det være seriøst. «Jeg ønsker meg barn, har passert 35 år og har endometriose, så vi bruker ikke tid på dette hvis det ikke leder noen vei», sa jeg. Hadde vi vært yngre, ville jeg kanskje vært redd for å skremme vettet av ham ved å være så tydelig, meg jeg tenkte at vi begge var voksne – og at han ville klare å ta det imot.
Kristian har to voksne barn fra tidligere, en jente som nå er 22 og en gutt på 25. Han sa at han måtte tenke seg om.
– Jeg sa til meg selv at ja, ja, jeg vet jo hva resultatet av den tenketiden kommer til å bli. Jeg tenkte at når bomben var detonert, så ville det ikke bli noe mer mellom oss. Men det var viktig for meg å være sannferdig og ekte. Så fikk jeg heller leve med konsekvensene.
Sterk opplevelse
Hadia tar en slurk av ingefærbrusen hun har bestilt. Vi sitter tett i en gammel kafé ved Akerselva. En baby hviner til slik at alle gjestene begynner å le.
– Da Kristian hadde tenkt seg om, sa han at han forsto meg – og at han var åpen for at forholdet kunne føre til barn.
Hun forteller med en slik inderlighet at det er umulig ikke å bli rørt. Hadia ler litt brydd og blir blank i øynene.
– Jeg blir rørt selv, jeg. Det var en sterk opplevelse.
Ikke bare var Kristian klar for å bli pappa. Han byttet også jobb før han og Hadia til slutt ble et par. Skulle han være sammen med henne, ville ikke det la seg kombinere med å være journalist i Dagens Næringsliv. I dag jobber han som seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået TRY Råd.
– Kristian er den aller viktigste personen i livet mitt. Han bidrar til stabilitet og trygghet. Hvis det er noe jeg er ekstra glad for, så er det ham jeg forteller det til. Er det noe jeg er ekstra sint eller opprørt over, så er det ham jeg går til. Og den mengden tekstmeldinger som går fram og tilbake hele dagen … Det er fint.
Les også: (+) NRKs Gry Blekstad Almås: – Det hender jeg må klype meg i armen
Livet er hjemme
Hadia smiler og kaster et blikk ut gjennom kafévinduet. Lufta er skarp. Noen få dager senere skal de første snøfnuggene virvle hvileløst over hovedstaden.
– Jeg har stått i mange tøffe og krevende situasjoner, det hadde kostet mye mer hvis ikke Kristian hadde vært der. Når ting er vanskelige, minner jeg meg selv om at jeg har en mann som elsker meg, som jeg også elsker, og en unge som trives i barnehagen. Hva mer kan man egentlig be om?
I mars 2022 gikk Hadia av som arbeids- og inkluderingsminister og mangeårig nestleder i Arbeiderpartiet etter den såkalte pendlerboligsaken.
– Jeg tenker ikke akkurat at det var en mening med det som skjedde, men det har gitt meg noen nye perspektiver, både personlig og jobbmessig. Det er opp til deg selv hva du fyller tiden med etter noe sånt, og for meg var det veldig rett å komme inn i energi- og miljøkomiteen, sette meg ordentlig inn i klimafeltet og skrive bok. Det hadde ikke skjedd om jeg ikke hadde sluttet som minister.
Boka Drømmer for min datter kom ut denne høsten og handler om den store miljøkrisen verden står overfor – og hva vi må gjøre for å kunne overlevere en frisk planet til generasjonene som kommer etter oss.
– Noen ganger er jeg bekymret for at det ikke vil gå. Vi har høye ambisjoner for hvor mye vi skal klare å redusere klimautslippene, men sånn det ser ut nå, vil det bli krevende. Vi kan ikke forestille oss hvilke konsekvenser det vil få for generasjonen til datteren min, vi kommer blant annet til få flere hetebølger og ekstreme nedbørsmengder.
Det var ønsket om å gi lille Sofia minst like gode forutsetninger i livet som hun selv hadde som liten, som drev Hadia til å skrive boka.
– Etter at jeg hadde fått henne var det ikke så vanskelig å gi fra seg makten og påvirkningskraften som statsråd. Livet er hjemme, sier hun bestemt.
Gikk på bedehuset
Hadia er født og oppvokst i den lille bygda Bjørheimsbygd i Strand kommune i Rogaland. Foreldrene var arbeidsinnvandrere fra Pakistan på 1970-tallet, og mens faren fikk seg jobb på et skipsverft, jobbet moren i en matbutikk.
– Der satt jeg og leste aviser i lyset fra vinduet og drømte om å være til stede der ting skjer, sier Hadia.
– Når jeg ser tilbake, føler jeg jo at jeg i aller høyeste grad har fått lov til det. Foreldrene mine var veldig opptatt av at jeg skulle få et bedre liv enn det de hadde hatt. De ville at jeg skulle jobbe hardt på skolen, og de var opptatt av orden og disiplin – og av å ta seg sammen. Det siste har jeg nok tatt med meg videre. Man får sånne usynlige verdier.
På fritiden var Hadia med i skolekorpsets drilltropp, og om sommeren hang hun på stranden med venner – men uten å bade. Det fikk hun ikke lov til så lenge det var gutter til stede. Ikke fikk hun lov til å ha kjæreste heller. Det ble til at hun tilbrakte mye tid på bedehuset.
– Det er begrenset hvilke sosiale arenaer du har i Bjørheimsbygd. Du spiller fotball, eller så går du på bedehuset. Og når du blir ungdom, drar du kanskje til Jørpeland på fest. Som muslimer syntes nok foreldrene mine at bedehuset var det tryggeste alternativet. Det representerte i alle fall et verdisyn og noen sosiale begrensninger som de kunne kjenne seg igjen i.
– Følte du at du ble elsket for den du var, eller for det du presterte?
– Jeg kjente nok på at jeg måtte prestere. Først som voksen ser jeg de forskjellene mellom generasjonene som mamma og jeg representerer. Når moren min spør hvordan Sofia har hatt det i barnehagen, sier hun: «Hvilke jenter lekte du med?» Jeg har aldri tenkt over at mamma snakker på den måten, men så vokste jeg jo opp med begrenset kontakt med gutter. Sofia bare svarer: «Jeg lekte med Vegard og Marius.»
Hadia ler hjertelig – tydelig stolt.
– Det synes moren min er fint å høre. Man lærer vel på tvers av generasjoner.
Les også: (+) Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma
Ble kalt brunost
En gang i året, gjennom hele oppveksten, reiste Hadia, storebroren og foreldrene til Pakistan. Hun syntes det var rart å være der, for alle oppførte seg som om det var der de egentlig hørte til.
– Jeg husker en episode der mamma og jeg diskuterte ett eller annet, og jeg konkluderte med at «ja, ja, det kan vi gjøre når vi er hjemme». Da lo alle, for «det er jo nå du er hjemme». Selv med en bakgrunn som min, blir man i Pakistan ofte behandlet som en av deres kvinner. Men det følte jeg aldri at jeg var – ikke på noe tidspunkt.
Samtidig er Hadia glad for bagasjen turene til foreldrenes hjemland ga henne.
– Det var fint å se mer av verden. Den ekstreme forskjellen mellom Norge og Pakistan har nok betydd noe for det politiske engasjementet mitt. Å se hvor grovt urettferdig verden er, sådde noe i meg, og jeg begynte å få tanker om at vi trenger et fellesskap som bidrar til et mer rettferdig samfunnssystem.
Kanskje sto Hadias framtid i Arbeiderpartiet skrevet i stjernene. Navnet hennes er arabisk og betyr «leder» eller «den som veileder i rettferdighet». Etter hvert tok hun en bachelor i journalistikk og en master i henholdsvis menneskerettigheter og rettsvitenskap.
– I oppveksten opplevde jeg det som mange unger opplever. At hvis du har briller, så blir du kalt brilleslange, og hvis du er brun i huden, så blir du kalt brunost. Som voksen fikk jeg et mye mer bevisst forhold til det. Jeg skjønte at den rasismen som foregår, ikke er så synlig for dem som ikke blir utsatt for den, sier Hadia og utdyper:
– Som ung journalist erfarte jeg av og til at intervjuobjektet ikke så på meg mens vi pratet, men bare forholdt seg til den middelaldrende mannlige fotografen. Jeg lurte på hvorfor, men jeg ville ikke gjøre meg selv sårbar ved å adressere det.
Plutselig innså Hadia hva moren ville med den ene setningen hun alltid kom med: «Du skal vite at du er noe, Hadia.»
– Det var hennes måte å vaksinere broren min og meg mot janteloven og «Du skal ikke tro at du er noe»-holdningen. I dag gjør jeg det samme med Sofia. Helt siden hun var bitte liten, har jeg holdt henne inntil meg når hun skal sove og hvisket: «Sofia, du er så sterk. Du er så modig. Du er så morsom å være sammen med». Nå har det blitt sånn at hun svarer med et lite «mm-m.»
Hadia ler stolt igjen.
– Jeg tror det betyr noe at man som liten blir sett av voksne på den måten.
Bunnløs sorg
Med en krevende jobb og lange arbeidsdager var det noen perioder det første året der Hadia ikke fikk sett så mye til datteren som hun ønsket.
– I de fasene hendte det at hun ikke ville ha trøst av meg, men snudde seg til pappaen i stedet. Det var sårt. Jeg hadde jobbet så hardt for å få dette barnet, vi hadde hatt gjentatte prøverørsforsøk, og så ville hun heller gå til faren. Det kjente jeg på. Samtidig var det en beskjed om å finne en bedre balanse.
Den har de klart å finne nå, mener Hadia. Hun og Kristian bytter på å hente og levere i barnehagen, og i helgene drar de på tur i skogen, der de tenner bål, griller sandwicher og samler steiner.
– Noe annet vi liker å gjøre sammen, er å dra på klatresenteret. Jenta vår er helt fryktløs. Hun fyller tre år i januar, så det er litt rart å se et bleiebarn oppi veggen der, men hun går bare schvupp rett opp! Noen av rutene hun og faren tar er så vanskelige at jeg ikke tør å prøve meg engang, sier Hadia med et smil.
Veien fra å oppdage at hun hadde kvinnesykdommene endometriose og adenomyose i begynnelsen av 30-årene, til endelig å bli mamma, har vært krevende.
– Det tok meg lang tid å ta diagnosen seriøst, for man hører så mye, at kvinners syklus er så forskjellig, og alt er normalt. Men det var ingen som sa at så mye smerte faktisk ikke er normalt, så jeg tok meg bare sammen. Da jeg endelig gikk til legen, hadde smertene økt til et slikt nivå at jeg måtte være veldig bevisst på hvor jeg var i syklusen og planlegge ut fra det. Heldigvis hadde jeg flaks og traff en lege som forsto hva som var problemet. Altfor mange kvinner gjør ikke det.
Både endometriose og adenomyose kan medføre store smerter, kraftige menstruasjonsblødninger og vanskeligheter med å bli gravid. Hadia visste at det måtte bli prøverørsbehandling om hun og Kristian skulle prøve å få barn. Da det ene forsøket etter det andre mislyktes, medførte det ikke bare en bunnløs sorg, men også en eksistensiell krise.
– Vi snakket mye om hva vi skulle gjøre om det ikke gikk. Om hva vi skulle være opptatt av i stedet. Skulle vi kjøpe oss en hund? Ikke som erstatning for et barn, selvsagt, men som et prosjekt vi kunne investere følelsene i for å komme gjennom sorgen.
Les også: (+) Jeg må gjøre alt til jul. Han vil ikke bidra og sier at jeg må stresse mindre
To blå streker
I et av forsøkene hadde paret tre nedfryste embryoer. Hadia hadde vært gjennom forberedende hormonbehandling, og dagen for innsettelsen var hun i gang med å lage en ekstra god frokost. Så ringte de fra sykehuset.
– «Jeg beklager, men ingen av eggene tålte opptiningen», sa stemmen. Jeg hadde spilt av i hodet mitt at det kanskje ville være ett eller to embryoer som ikke ville klare det, men at ingen av de tre ville overleve, hadde jeg ikke forestilt meg. Går det an å ha så mye uflaks, liksom? Det husker jeg som skikkelig mørkt. Da gikk jeg ordentlig ned i kjelleren, og jeg måtte på alvor ta innover meg at dette kanskje aldri ville gå.
– Måtte du redefinere hvem du ville være som menneske om du ikke skulle bli mor?
– Ja, det måtte jeg. Det var akkurat den typen tanker og prosesser som for gjennom meg, og som jeg skjønte at jeg måtte ta alvorlig. Jeg innså at tankene jeg hadde ikke bare var et blaff av «kanskje jeg aldri blir mor», men en tung erkjennelse av at kanskje jeg aldri blir mor, sier Hadia og legger trykk på hvert ord.
– Jeg tenkte: Hva gjør jeg da, og hvem er jeg da? Hvordan vil jeg da at livet mitt skal være? Hvordan blir det å ha andres barn i livet mitt? Kommer jeg alltid til å føle bitterhet, og tenke at det var så lett for dem? Det var en ganske tung prosess. Men også der var mannen min en veldig viktig støtte. Han minnet meg på at barna hans er voksne nå, og at det kanskje ikke er sååå lenge til jeg blir bonusbestemor.
Hadia og Kristian ble enige om at de på et eller annet tidspunkt måtte slutte å prøve. Belastningen ble for stor, også sosialt sett. Det var slitsomt å ikke kunne fortelle omverdenen hva de sto i.
– Så tok jeg en graviditetstest, og to blå streker lyste mot meg. Jeg kunne nesten ikke begripe det. Jeg skyndte meg ut på kjøkkenet og viste det til Kristian. Jeg var glad, men også litt redd. Nå kom alle de andre bekymringene – hvordan kom dette til å gå?
I starten gikk graviditeten fint, men etter hvert begynte Hadia å føle seg sliten.
– Jeg trodde det var normalt å gå rundt så svimeslått og tungpustet som jeg var, og antok at alle gravide hadde det på samme måte. Jeg har sett så mange filmer der gravide kvinner dåner, så da jeg svimte av noen ganger selv, tenkte jeg at det sikkert er sånn det er.
En dag ble det svart da hun var på apoteket for å kjøpe støttestrømper. Hadia husker at hun våknet på gulvet med mange bekymrede ansikter rundt seg. Da insisterte Kristian på at de skulle ringe en venninne av Hadia som er lege ved en kvinneklinikk.
– Hun sa at jeg måtte komme meg til legen. Dette var en søndag, så jeg ringte fastlegen mandag morgen og fikk en time på torsdagen. Deretter sa jeg til venninnen min at jeg hadde fått en avtale og at hun kunne slappe helt av – for nå skulle vi finne ut av det. «What, har du ikke dratt til legevakten ennå?!» sa hun da. «Kom deg dit nå!»
For ikke å skremme Hadia, hadde ikke venninnen sagt hva hun mistenkte, men på legevakten ble de bange anelsene bekreftet: Hadia hadde mange små blodpropper i begge lungene.
– Jeg hadde maks uflaks. Sannsynligheten for å få blodpropp i lungene som gravid, er 0,05 prosent, sier hun og ler oppgitt.
– Det er mer sannsynlig at du vinner i lotto, men gratulerer med dagen – jeg vant altså det lotteriet. Jeg klarte ikke å ta det seriøst, å ta innover meg at dette er en livstruende tilstand og at det kunne gått så mye verre. På sykehuset prøvde de å realitetsorientere meg. «De fleste er døden nær når de kommer, du kommer i det minste før det har gått så langt», sa de.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Planlagt keisersnitt
Hadia føler at hun hadde flaks – igjen. Hun vil ikke være med på at det var «noen der oppe» som sørget for at det gikk bra.
– Jeg er jo muslim, så jeg har en gudstro, men jeg tror ikke at Gud griper inn på den måten. Da ville det ikke vært krig i verden. Hvis han skulle ha reddet noen, hvorfor skulle han ha reddet akkurat meg?
Resten av svangerskapet måtte Hadia selv sette sprøyter med blodfortynnende medisin i magen.
– Det er ganske ekkelt når magen din er kjempestor og du har så lite hud å gå på, sier hun og viser med fingrene.
– Da terminen nærmet seg, lå datteren vår feil vei og hadde navlestrengen surret tre ganger rundt halsen. Jeg kjente at det var litt kaving der inne, men hun kom seg ikke rundt. I tillegg var jeg såpass sliten etter blodproppen at jeg ikke hadde klart å presse henne ut – så det måtte bli keisersnitt.
Hadia stoppet med den blodfortynnende medisinen en stund før operasjonen slik hun fikk beskjed om, men kort tid etter gjenopptok de behandlingen på sykehuset.
– Man tror kanskje at sprøytene ble satt litt for tidlig etter operasjonen igjen – i magen, nært såret – og at det var det som gjorde at såret sprakk og at blødningen ikke ville stoppe.
Stemmen er nøktern, helt uten bitterhet.
– Jeg er bare så takknemlig for sluttresultatet – at alle forsøkene til slutt førte til et barn!
Pinnekjøtt og bachata
I år feirer den lille familien sin tredje jul sammen. Først drar de til Hadeland, til gården Kristian kommer fra. Der venter hele storfamilien.
– Sofia har mange kusiner og fettere, og den yngste pleier å få oppgaven med å hente pakker under juletreet og dele ut til de forskjellige. Nå er datteren vår gammel nok til at hun kan få prøve seg. Julen blir nok enda finere denne gangen, nå som hun er større og forstår mer. Kanskje nissen kommer også?
Hadia begynner å le før hun får startet på neste setning:
– Mannen min har forresten brukt hele sitt voksne liv på å perfeksjonere å lage ribbe. Og så møtte han meg! Jeg spiser jo ikke svin, så nå perfeksjonerer han pinnekjøttlagingen i stedet. Før jul har vi venner på pinnekjøtt minst tre ganger, slik at han kan finne ut hva som er den beste måten å tilberede kjøttet på.
Pinnekjøtt er den eneste juletradisjonen Hadia har vokst opp med.
– Vi gjorde ikke så mye mer ut av høytiden. Men da alt var stengt og alle spiste middag med familiene sine, tenkte vi at vi får spise en god middag vi også, da, og da var det pinnekjøtt vi pleide å lage.
Første juledag går turen videre til Bjørheimsbygd – som passende nok er kjent for sin juletreproduksjon. Der blir det rolige dager sammen med familien. Og hvem vet, kanskje en svingom på stuegulvet? Hadia og Kristian har nemlig begynt på kurs i dominikansk bachata.
– Jeg hadde så lyst til å fortsette å danse etter å ha vært med på Skal vi danse i høst, og heldigvis sa han ja til å bli med. Av og til når Sofia har lagt seg og det ikke er noe morsomt på TV, setter vi på musikk og øver oss litt i stua. Målet er å finne en danserytme sammen, sånn at vi kan ha det gøy på fest!
– Hva drømmer du om for årene som kommer?
– Jeg sitter på Stortinget til 2025, så får vi se etter det. Mesteparten av det som har skjedd i livet mitt, har ikke vært planlagt – og i alle fall ikke noe jeg har kunnet forestille meg på forhånd.
– Og privat?
Hadia tenker seg om.
– Egentlig bare at Kristian og jeg skal fortsette å danse på stuegulvet til vi blir gamle.
Denne saken ble første gang publisert 11/12 2023, og sist oppdatert 12/12 2023.
