Guro Fostervold Tvedten
– Det var det første jeg sa til Håvard da jeg skjønte at vi kom til å bli kjærester
Guro Fostervold Tvedten er ikke redd lenger. Nå som hun fyller 50 år, tør hun endelig å utforske drømmene hun hadde som liten.
Hvordan jeg vil presentere meg hvis jeg ikke kan nevne jobb og relasjoner? Oi, det er et godt spørsmål. Hvem er jeg?
Guro Fostervold Tvedten tar et langt utpust og skuer utover sjøen ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvik utenfor Oslo.
Hun har ruslet gjennom skogen fra huset sitt ti minutter unna og sitter på en benk i vannkanten. Langsomme bølger skyller opp over stranda mens en kajakkpadler glir lydløst forbi.
– Jeg er et menneske på 50 år som er på et veldig godt sted i livet. Jeg skjønner meg selv bedre nå, derfor forstår jeg også andre bedre. Og ved å være romslig med meg selv, har jeg også blitt romsligere med andre. Hvis det hadde kommet et romvesen og spurt hvem jeg var, tror jeg at jeg ville svart noe sånt, sier hun og ler før hun fortsetter:
– Mange på min alder tar nok et oppgjør med seg selv. «Hvem er jeg, egentlig? Var dette alt? Har jeg valgt den riktige stien? Burde jeg ha utforsket mer av hva som bor i meg?» Jeg er der selv også. Jeg opplever ingen alderskrise, men jeg tenker mye på om det er noen flere dører i meg jeg burde ha åpnet.
Programleder i TV 2
Guro er født i Tønsberg og oppvokst på Nesjestranda utenfor Molde, med lærerforeldre og to brødre – en eldre og en yngre.
Hun var et kreativt barn, som elsket å spille rollespill med bestevenninna og å tumle rundt i mormorens hage i Stokke hele sommeren. Hun klatret i morelltrærne, vasset i den lille fontenen og hadde kroketturneringer med søskenbarna. Verden føltes uendelig stor og rik.
– Som voksen ble jeg mer opptatt av å være flink, og av å vise det fram. Det ble driven og da forsvant det kreative litt. Nå har jeg begynt å spørre meg selv hva jeg drømte om som liten og hva jeg likte aller best å gjøre. Jeg har alltid elsket å skrive og vært nysgjerrig på andre mennesker. Det har jeg begynt å ta på alvor.
Guro er utdannet journalist og var i mange år programleder i TV 2 og Viasat, der hun hadde sport som spesialfelt. I dag lever hun fremdeles av kommunikasjon og formidling. Blant annet leder hun konferanser og driver sin egen Instagram-konto. Men hun har også begynt å skrive.
– Ja, jeg skriver og skriver. Hva det blir, er jeg litt usikker på, men jeg skriver slik jeg tenker at jeg kan det best. Tidligere har jeg gjort det slik jeg tenker er «riktig». Nå er jeg mye mer uredd. Jeg vet ikke om teksten noensinne blir utgitt, det viktigste er at jeg gjør noe som føles veldig meg. Noe i meg er vekket, og jeg trenger å få det ut for min egen del.
Guro lener seg tilbake på benken og legger armene i kors. Du kjenner virkelig at hun mener det. Denne dama er ikke redd.
– Jeg tror at du kan bruke smertefulle erfaringer til å være offer resten av livet – eller så kan du bearbeide dem og lære av dem. Det er lett å si at du ville vært et helt annet sted i livet om ikke det eller det hadde skjedd, eller som i mitt tilfelle at jeg fortsatt ville vært programleder på tv om jeg ikke hadde blitt oppsagt i Viasat.
– Men livet er som det er, vi får ikke gjort noe med det som treffer oss. Jeg begynte å spørre meg selv: «Kan det komme noe godt ut av dette? Har jeg lært noe om meg selv som menneske? Om sårbarheten min? Om styrken min?» Jeg måtte kanskje lete litt etter svarene, men de var der.
Les også: Guro og Håvard Tvedten: – Vi ble veldig betatt av hverandre og hadde bare lyst på mer hele tiden
Mistet jobben
Selv om Guro er lei av å snakke om at hun mistet jobben i en nedbemanningsprosess i 2016, har opplevelsen likevel blitt en viktig referanse i livet hennes. En det er vanskelig å unngå når hun reflekterer over hva hun har lært så langt.
– Jeg lærte at livet kan være smertefullt, og at jeg til da hadde levd veldig trygt og innpakket i bomull. Det var nesten et sjokk for meg at bomullen ikke tok av for fallet. Jeg husker at noen sa til meg: «En gang kommer du til å se tilbake på dette og tenke at det var bra at det skjedde.» Den gangen ville jeg bare be det mennesket fjerne seg fra meg, det føltes helt uakseptabelt at noen kunne si noe sånt. Men i dag er jeg jo enig, det var bra at noe skjedde.
Guro mener at forandring må til for å vokse. I dag er hun i kontakt med andre deler av seg selv. Hun har blitt mer nysgjerrig og mindre dømmende – både overfor seg selv og andre.
– Det igjen fører til stadige hverdagsmirakler, som da hele familien var ute og spilte sandvolleyball for et par dager siden. På banen ble vi kjent med et brødrepar på rundt 20 år som delte den dramatiske livshistorien sin med oss.
– Vi ble stående og prate til skumringen kom og alle begynte å fryse. Jeg har vært privilegert og har fått oppleve mange spennende ting i livet, men da jeg sto der, tenkte jeg: «Det er nå jeg føler meg rik.»
Podkasten Guro og Guru
Små og store utfordringer har gjort Guro tryggere på hvem hun egentlig er. Hun vet at kjernen hennes er den samme, uansett hvilke erfaringer, tanker og følelser hun måtte ha.
Etter noen måneder i terapi i 2016, startet hun podkasten Guro og Guru sammen med terapeut Caspar Seip. Det ble 92 episoder om livets opp- og nedturer.
– Kanskje det var den egentlige terapien. Jeg er nok ganske ærlig om hvordan jeg ser på livet, både når det rammer meg på en god og en dårlig måte. Jeg er ikke så redd for å vise fram de sure sokkene, sier Guro.
– Det samme gjelder når jeg setter meg foran kameraet på Instagram, usminket og med håret til alle kanter. Jeg er mye mer insisterende nå enn før på at jeg vil vise fram den siden av meg, det tenker jeg man kan by på når man er 50 år.
– Ikke fordi jeg er et fantastisk menneske, jeg vil gjerne vise meg fra min beste side også og liker godt å bli tatt fine bilder av. Poenget er at det ene ikke utelukker det andre. Vi mennesker er både overfladiske og dype, sminkede og usminkede, glade og triste – og alt må være lov.
Det å bli eldre gjør at du blir mer klar over verdiene dine, mener Guro. Hun kjenner det i magen når folk er nedlatende og fordømmende mot andre, eller når noen blir urettferdig behandlet. Da må hun si fra.
– Urettferdighet har vært en sterk trigger for meg hele livet. Blir jeg vitne til det, er jeg villig til å gjøre nesten hva som helst. Det er kanskje litt utaktisk, jeg tenker ikke: «Hva betyr dette for meg? Kanskje jeg burde holde meg litt i bakgrunnen nå?» Nei da, jeg går på med full kraft. Noe som jo ikke alltid er så lurt, men samtidig er det en integritet i det – og det er det fint å kjenne på nå som jeg er blitt 50.
Glimt av lykke
Likevel er det ikke alt som er like morsomt ved å bli eldre, synes hun.
– Jeg har null aldersangst. Det har jeg aldri hatt. Jeg kjenner mer på at kroppen er i et slags forfall. At den løsner fra beinet liksom, sier Guro med et lite flir.
– I tillegg begynner hormonene å spille inn, og når du ser bilder av deg selv, tenker du: «Hvem er hun der?!», fordi du går fortsatt rundt med et bilde av deg selv slik du var da du peaka. Sånn tror jeg mange har det. Det er en følelse av ikke å kjenne igjen seg selv. Klærne passer ikke lenger, og du er sur når du burde vært blid – fordi du har en sånn kjemisk surhet som man kan oppleve på vei inn i overgangsalderen. Det å bli eldre er ikke bare å føle seg klokere og oppleve alt så mye dypere og finere, sier hun kontant.
Guro retter litt på sommerkjolen og ser utover sjøen igjen.
– Se, så fint det er! Jeg er så takknemlig for at vi kan bo her, vi kastet bare en pil på et kart da vi bodde i Danmark og kjøpte huset usett. Jeg har jo vokst opp på et lite sted, og her får jeg det beste av to verdener. Bygdefølelse og kort vei inn til Oslo.
Glimtene av lykke kjenner hun nesten daglig.
– Her om dagen tenkte jeg at hvis jeg skulle dø nå, hadde jeg følt en enorm takknemlighet for livet mitt. Det er selvfølgelig lett å si når man ikke frykter at man skal dø. Jeg vil jo leve – jeg elsker å leve og er ekstremt lett-takknemlig. Der er jeg prikk lik min far. Han kan ringe bare for å si: «Nå skulle du ha sett rosene!» eller «Tenk å bli så lykkelig av å se mora di stå i toppen av stigen og male. Jeg må være verdens heldigste mann!»
Guro smiler.
– Akkurat som for pappa, er det de små tingene som gjør meg mest lykkelig. En samtale med en fremmed, å rusle langs stranda og kaste en pinne i vannet eller ligge inntil et av barna og snakke om noe vi gleder oss til – det er da hjertet blir fylt opp.
Ektemannen Håvard Tvedten
I 2005 ble hjertet fylt til randen. Det var da Guro møtte håndballspiller Håvard Tvedten på jobb under VM i Tunisia. Historien om da de snek seg rundt for å unngå å bli sett av pressen, har du sikkert hørt før.
– Det første jeg sa til Håvard da jeg skjønte at vi kom til å bli kjærester og være i hverandres liv, var: «Jeg føler at livet ikke er langt nok for oss to.» Det føltes som om det ikke ville være nok tid til alt jeg ønsket å oppleve med med ham og snakke med ham om.
– Det er ikke det at vi aldri krangler, er uenige eller kan bli frustrert over hverandre, men jeg er enormt takknemlig for å ha min nærmeste samtalepartner i mitt eget hus.
Guro blir stille. Myser litt mot sola mens hun tenker.
– Jeg kjente i hver celle av kroppen at Håvard var rett for meg. Han var passe utilgjengelig og passe tilgjengelig – og passe frekk og tøff. Jeg kjente at jeg trengte noen som kunne være tøff med meg, samtidig som om han var der for meg hundre prosent.
Les også: (+) Gro Hammerseng-Edin: – Jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen
Må kjempe litt
Den sterke kjærligheten har også gjort det lettere for Guro å elske seg selv.
– Håvard har hjulpet meg å jobbe med egenkjærligheten. Han har satt grenser for hva han skal bidra med, noe som føltes kjempetøft i starten. Du vet, slik du gjør med barna. Du har så troen på dem at du noen ganger er nødt til å ta brutale valg for å få dem til å forstå. «Jeg kan godt gjøre det for deg, men jeg ser at du trenger å gjøre det selv.»
– Håvard kjenner meg så godt og elsker meg så høyt at han visste at jeg ville få det bedre om jeg klarte å gå enkelte stier alene.
Bare fuglekvitter fra skogen bak oss høres i den lille pausen som følger.
– Jeg sier alltid at Håvard er det viktigste som har skjedd meg. Det mest fantastiske er barna, men det viktigste er Håvard. Han er det største vendepunktet i livet mitt – grunnen til at alt det andre kunne skje.
Guro forteller at hun har et rikt indre liv. Hvis hun og Håvard går tur og ser en gammel mann sitte alene på en benk, forestiller hun seg hvor ensom mannen er og hvor mye forferdelig han må ha opplevd.
– «Hæ, kanskje han er verdens største drittsekk, og så blir du rørt fordi han sitter der alene med stokken sin!» sier Håvard da, og så ler vi godt. Han vet utmerket at jeg allerede er inne på tanken om å dra hjem og fylle en termos sånn at jeg kan gi den gamle mannen en kopp kaffe.
Guro tror hun og ektemannen trenger hverandres perspektiver. De utfyller hverandre og har i tillegg de samme ryggmargsrefleksene.
– Og så må jeg skjerpe meg for Håvard. Misforstå meg rett, men jeg må kjempe litt for ham hver eneste dag. Innimellom pynter jeg meg til og med – han ville sikkert protestert på det, for det er ikke så ofte, haha – men jeg anstrenger meg bitte litt, og det trenger jeg nok. Tidligere kunne jeg fort bli uinteressert og lei i et forhold, men det har jeg aldri blitt med ham.
Les også: Chris Holsten: – Jeg har vært veldig egoistisk
Introvert
Selv om hun var på tv i mange år og blir kjent med folk overalt hvor hun går, innrømmer Guro at hun kan være nokså introvert.
– Iblant har jeg veldig behov for å beskytte meg. Vennene mine ler bare av meg. Hvis vi skal treffes må de komme og hente meg, eller så må jeg få klar beskjed om hvor jeg skal møte opp. Jeg kan være ekstremt initiativløs. Det er egentlig rart at jeg har venner i det hele tatt. Jeg kryper fort inn i skallet.
Small talk er heller ikke Guros største styrke. I et bryllup en gang ble hun bare stående langs veggen med veska inntil magen. Men hun jobber med det. Med å tørre å bli sint også. For ikke å snakke om å gjøre ting saktere. Guro er så effektiv at det gjerne går et par glass og tallerkener i uka.
– Jeg tenker mye på noe min gode venn Anja Hammerseng-Edin skriver om i den nye boka si, nemlig hva framtidsversjonen av meg trenger at jeg gjør i dag for at jeg skal klare å oppfylle drømmene mine. Tidligere ville det å si høyt at jeg skriver på noe ha utløst så mye indre kritikk at jeg hadde sluttet med én gang. Nå er jeg mye mer tro mot framtidsjeg-et mitt. Jeg må tørre å gjøre noe i dag jeg ikke normalt ville turt, slik at jeg om ti år slipper tenke: «Hvorfor gjorde jeg det ikke bare?!»
Guro bryter ut i latter når hun kommer på at framtidsjeg-et nok vil at hun skal trene litt mer også. Det irriterer henne at hun ikke var mer glad i seg selv og kroppen sin da hun var yngre.
– Vi kvinner har en endeløs opplevelse av at vi skulle vært noe annet enn det vi er. Og når vi ser tilbake, sier vi: «Hvorfor var jeg ikke glad da, liksom? Jeg så jo helt amazing ut!» Selv da jeg var 20, gikk jeg aldri i kort shorts fordi jeg følte jeg måtte dekke over korsbåndsskaden min. Jeg får lyst til å gå tilbake og røske tak i fortidsversjonen av meg selv og si: «Skjerp deg! Det kommer bare til å gå nedover herfra, så deal with it – og nyt livet!»
