Grynet Molvig
Grynet Molvig: – Jeg har hatt et rikt liv
I syv tiår har Grynet Molvig vært i rampelyset og jobbet med store stjerner. Lille julaften fylller hun 82 år.
Høsten 1949, hjemme i Råde i Østfold, skal hun begynne i første klasse og drar til skolen sammen med mammaen sin.
Skoledagen begynner med at hver blyge førsteklassing skal gå frem og presentere seg for alle mødre, fedre og lærere.
Når det blir hennes tur, tar hun sats.
«Hei, jeg heter Anna-Kristin, men alle kaller meg for Grynet.»
Oi, en replikk for mye! Grynet forstår at hun har avveket fra protokollen og tatt mer plass enn det som er vanlig på det lille stedet hvor de bor, ti mil utenfor Oslo.
Hun har gjort seg bemerket.
Hun merker mammas rødmende kinn, men også latteren og de glade ansiktene som ser på henne. Da blir hun varm innvendig.
Hun vil ikke gå tilbake til de andre barna igjen. Hun vil bli værende i sentrum.
Og slik ble det. Det var på scenen hennes liv skulle utspilles, og nå har hun forsøkt å oppsummere det skriftlig.
Det er en uvanlig morsom og velskrevet selvbiografi, sier vi, og Grynet lytter oppmerksomt.
– Jeg synes ikke selv at livet mitt har vært så bemerkelsesverdig, men jeg er en underholder. Jeg vil at folk skal more seg. På scenen selvfølgelig, men også når de leser boken. For det har handlet om underholdning.
Anna-Kristin «Grynet» Molvig Lewenhaupt ble født i Råde lille julaften 1942. Hun er en av våre mest folkekjære skuespillere og sangere, som kan se tilbake på 70 år på scenen.
Hun har jobbet med store legender som Povel Ramel og Beppe Wolgers.
Hvordan er det så å se tilbake på et så innholdsrikt liv?
– Det har vært veldig morsomt og veldig slitsomt, og jeg vet ikke om det alltid har vært så sunt. Å dykke ned og se hva som kommer opp … Det har ikke vært slik at jeg har gått ut og kastet opp etter en skriveøkt, eller grått meg i søvn. Men å bli påminnet om situasjoner hvor det ikke har vært en dans på roser, kan være en påkjenning.
Les også: Øystein Sunde og familien var på bilferie da barna plutselig sa: «Mamma ække her»
Født under krigen
Grynet Molvig ble født midt under den brennende verdenskrigen og vokste opp på det norske bondelandet.
– Skolen lå fire kilometer unna. Jeg gikk dit og hjem – alene. Mamma sa: «Sving på armene, så går det lettere». Så jeg svingte med armene og var mer trøtt i dem enn i beina når jeg kom hjem. Curling var ikke noe foreldrene drev med på den tiden, og å klage var ikke på agendaen. Men på mange måter hadde jeg det bra, jeg vokste opp i en trygg storfamilie. Når jeg syntes mamma var urettferdig, løp jeg over til tantene mine og klagde min nød. Og fikk litt trøst og kanskje en kake.
Foreldrene hadde en liten gård med dyr, og det betydde at de alltid var hjemme – men også stadig i bevegelse.
– Man skulle ikke bedrive lediggang, så vi barna ble også satt i arbeid. Jeg lå ofte på knærne og renset ugress. Var vi inne, skulle vi også ha noe i hendene – helst hekle eller strikke. Å lese bøker, var luksus, man fikk nesten ikke lov til det.
– Er det derfor du har vært så hardtarbeidende senere i livet?
– Antagelig. Disiplinen fikk jeg med meg hjemmefra. Den har jeg hatt nytte av, for å være skuespiller er et ganske tøft yrke. Det er slitsomt og går utover kropp, sjel, hode og nervesystemet.
– Men det var også en del jantelov når du vokste opp, eller hva?
– Absolutt. Jeg hadde janteloven på den ene skulderen og lettsindigheten på den andre. I det ene huset bodde tantene mine, som var dypt religiøse. De tilhørte indremisjonen, der til og med tankene kunne være syndig.
I foreldrenes hus var det mer lettsindig, med trekkspill, sang, dans, og kanskje litt hjemmebrent i et melkeglass, til tross for at det var strengt forbudt.
– Det var litt mer liv og røre, selv om foreldrene mine hadde en dyp respekt for det religiøse.
Mamma var stolt, men flau
Hun beskriver sin mor som «veldig spesiell». Begavet som få. Hun spøkte, sang og siterte både Ibsen og greske filosofer.
Hun var full av eventyr, men også en kvinne som kanskje ikke alltid var så lett å ha som mor.
– Da de mørke øynene hennes ble enda svartere, forlot man rommet. Da ble alle usynlige, til og med pappa. Men når hun var i godt humør, lo hele huset, da skinte solen. Hun var en stor personlighet som skrev dikt og holdt fantastiske taler.
Grynet beskriver moren som primadonnaen hjemme, det selvfølgelige midtpunktet.
– Mor kom fra Nord-Norge og hadde mer temperament enn pappa, som kom fra Østlandet og var bedagelig og rolig.
Kanskje gjorde Grynet det som moren egentlig hadde ønsket å gjøre – å opptre.
Hun var stolt av datteren sin, men av og til ble hun flau. Som da datteren opptrådte naken på TV. Da så hun ingen annen utvei enn å slutte i kirkekoret.
– Hun skammet seg, men hun tok konsekvensene av min opptreden og sluttet. Historien sluttet imidlertid ikke der. Det oppsto nemlig en diskusjon i Norge om hva som er sensur, og hva som er kunst. Og scenen hvor jeg var naken – fra forestillingen «En dåres forsvarstal» – ble brukt som et eksempel på hva som faktisk er kunst. Og snart var mor tilbake i kirkekoret.
Les også: (+) Janka ble kjendis over natten. Slik går det med henne i dag
Alvor blandes med spøk
Grynet ble oppdaget da hun var 12, og noen år senere dro hun på sin første turné. Hun gikk rundt med store øyne og fikk være med på ting som andre bare kan drømme om.
– Mentalt pakket jeg ned mine gummistøvler, som var fulle av leire, jeg tror de holdt meg jordnær. Og de gummistøvlene har jeg prøvd å ta med meg hele livet.
Grynet var virkelig søt som barn, kommenterer vi – og innser i samme sekund at det høres ut som vi ikke synes Grynet er pen i dag.
Det merker selvfølgelig den oppmerksomme Grynet. Hun legger hodet på bordet og ler høyt.
Vi prøver å komme oss ut av situasjonen:
– Et barn er jo søtt, så blir man mer vakker …
– Vi lar det ligge, synes jeg, ler Grynet.
Hun har åpenbart humor. Den reflekteres også i boken. Alvor blandes med spøk, hun virker å ha selvironi på det meste hun gjør.
Kanskje har hun for mye distanse til seg selv? Hun skriver om alle legendene hun har jobbet med, og jeg minner om at mange faktisk ser på henne som en legende. Men det føler hun ikke selv.
– Nei, det ville vært rart. Jeg føler heller at jeg har fått være med på et festlig karnevalstog med masse utrolige mennesker. Jeg føler meg bortskjemt som har fått synge deres fantastiske tekster og melodier. Jeg er klar over at jeg har hatt flaks. Og jeg var alltid yngst, til jeg plutselig ble eldst. Jeg vet ikke hva som skjedde.
«Frekt å dø»
– I dag har mange gått bort?
– Jeg synes det er veldig frekt. Det er så frekt, jeg tar det som en personlig fornærmelse. Det skjer omtrent hver dag nå. Kolleger jeg har kjær, er plutselig borte, andre havner på hjem for demente.
Selv gir Grynet Molvig fremdeles full gass. I vår hadde hun en av rollene i den hyllede teaterforestillingen «Tre søstre» i Sverige. Denne høsten har det vært både bokmesse og bokbad.
I januar er hun klar for premiere på Riksteatern i Sverige i rollen som Mary i stykket «Lang dags ferd mot natt». Der spiller hun mot Krister Henriksson.
– Er du en usannsynlig sprek 80-åring?
– For et håpløst spørsmål. Hvordan skal man være som 80-åring, mener du? Jeg har levd i over 80 år og jobbet i snart 70. Man er jo ikke den samme personen hele livet. Du formes av farger og sinnsstemninger, og utvikles gjennom forskjellige epoker og hendelser du går igjennom.
Grynet har mange interesser:
– Jeg leser hele tiden, nå får jeg ikke plass til flere bøker i huset mitt. Derfor har jeg blitt bokaktivist. Jeg liker ikke å kaste bøker, så jeg plasserer bøker på forskjellige steder. På et venterom, på helsestasjonen, eller på en benk ved T-banen. Og så ser jeg for meg at en tenåring, eller noen som ikke har råd til å kjøpe bøker, plukker dem opp.
Hun elsker også å se spørrekonkurranser på tv.
– Da ser jeg serier som «Alle mot alle», «På sporet», «The Wall» … og jeg håper ved Gud at de aldri spør meg om å være med i «Alle mot alle», og at jeg sier ja i ren forfengelighet, sier hun.
Musikken er viktig for henne.
– Musikk kan gjøre meg euforisk. Musikken er livsnerven min, det er der jeg henter inspirasjon og styrke.
Konfronterte angsten
Grynet er oppmerksom på sine sinnsstemninger, og i en periode av livet følte hun at hun hadde samlet på seg litt for mange frykter i kroppen. Det var premiereangst, prestasjonsangst og press.
– Jeg tenkte at hvis jeg oppsøkte frykten og så den i hvitøyet, så kanskje ville jeg bli kvitt den. Så jeg utdannet meg til fallskjermhopper. Dessverre hjalp det ikke, men oi, for et kick det var! Jeg gjorde vel 12 hopp, og det var et endorfinkick som ikke kan beskrives. Frykten når du går ut på flyets vinge og hopper, så skal man telle «ett tusen og én, ett tusen og to, ett tusen og tre», og på «ett tusen og fire» trekker du i snoren.
Fallskjermen hennes havnet til og med på forsidene. En gang landet hun nemlig uheldig – i et tre.
«Grynet i fallskjermulykke» sto det på forsiden, og litt lenger ned: «Fälldin knust». Samme dag hadde nemlig den tidligere statsministeren, Thorbjörn Fälldin, tapt en debatt mot Olof Palme, og i kombinasjon med Grynets fallskjermhopp, ble det en legendarisk forside.
– Fallskjermhopping er én ting, men det modigste du kan gjøre, er nok å gå inn på scenen, synes Grynet.
ikke.. Foto: Privat
– Kroppen lever sitt eget liv før en premiere. Å vite at du har ansvaret for en tekst, for kollegene dine, for at publikum skal bli underholdt … det er et stort press. I forhold til det, virker fallskjermhopping som en lett bris. Kunsten handler om å skyve bort sitt store ego og konsentrere seg om det man skal gjøre, og det er virkelig vanskelig.
Morsomt liv
Men livet har ikke bare handlet om jobb, hun har også levd et morsomt privatliv med fester og reiser. Hun har «unt seg», som hun selv beskriver det.
Hun var gift med komponist Alfred Janson fra 1965, og sammen fikk de sønnen Teodor. I 1983 giftet hun seg med den svenske greven Noppe Lewenhaupt. I mange år bodde hun på hans store gård Gäddeholm utenfor Västerås.
Livet som alenemor ble byttet ut med storslåtte fester og omgang med kongefamilien.
– Jeg har mange sterke og fine minner fra den tiden. Naturen rundt Mälaren er så vakker, og herregården fra 1700-tallet er helt fantastisk. Som bondejente kan jeg ikke si at jeg kjente meg igjen. Traktorene var noe større og betydelig flere enn jeg var vant til, men jeg nøt mitt nye liv. Jeg holdt på med hester og avlet opp føll. Det var mye skog og frisk luft, men også alt annet som hører herregårdslivet til: fine fester og dans under lysekronene. Og jakt! Jeg tok jegerprøven, jakten var en del av gårdens store inntektskilder.
Samtidig lengtet hun tilbake til sin egentlige identitet, til sitt yrke og publikum.
– Det ble en konflikt mellom artistlivet og livet på Gäddeholm. Og til slutt vant yrkeslivet. Jeg drømte aldri om å være grevinne, men det var en fest. Jeg ville ikke vært det foruten.
I 1995 døde grev Noppe Lewenhaupt.
Angrer ikke
Sønnen Theodor betrakter hun som sitt livs største kjærlighet.
– Jeg synes det var stort å bli mor, men nå er han jo blitt en gammel mann. Baby i går, gammel mann i dag; tiden går så fort. Når jeg ser tilbake på småbarnsårene, kan jeg se at det var slitsomt. Jeg jobbet jo så mye, og hadde ikke klart det uten hjelp fra mamma og svigermor.
– Angrer du på at du ikke brukte mer tid med sønnen din?
– Jeg kan ikke plukke ut ting jeg angrer på og gå rundt å gruble over det. Det var greit, vi overlevde. Jeg syntes det var en luksus å få barn, og Theodor var verdens søteste. Jeg hadde en mann som jeg elsket, men han hadde sitt arbeid som pianist og komponist i Oslo å tenke på. Jeg var også midt oppi mine jobber, slik var livet da. Jeg vil kanskje ikke få pris for å ha vært verdens beste mamma, men det er greit.
I dag er hun og sønnen veldig nære. Hun kaller ham sin beste venn, og de deler samme yrke og interesser. Theodor jobber som skuespiller og regissør i Norge.
– I sommer var han på vårt sommersted i Marstrand. Der dykket vi ned i «Lang dags ferd mot natt». Vi pleier å lese og analysere skuespillene vi jobber med, i tillegg til at vi diskuterer eksistensielle spørsmål. Det betyr utrolig mye for meg, det skaper en sterk samhørighet.
Nå har Grynet Molvig passert 80 år. Hun husker da Povel Ramel skulle fylle 80, og hun spurte ham hva han ønsket seg. «Vin! Men helst ikke vin som må lagres for lenge».
– Noen ganger får jeg spørsmål om hvor jeg vil bli begravet, i Norge eller Sverige? Da pleier jeg å si at de får spre asken min på Svinesundsbroen, så får vi se hvor vinden tar meg. Jeg håper selvsagt at det blir litt aske på begge sider.
