Gro Holm fra NRK
Gro flyttet elleve ganger før hun fylte femten år
– Da pakket jeg kofferten, og flyttet hjemmefra, sier Gro Holm i dette store intervjuet.
– Hva er dette hvite pulveret?
Det er tolleren ved den finsk-russiske grensen som spør. I førersetet sitter Gro Holm, som har kjørt hele veien fra Oslo og nå er på vei til Moskva. Der og da skjønner hun at det kanskje ikke var så lurt å pakke femti kilo mel i bagasjen.
– Jeg skjønner jo at det må ha virket en smule suspekt, sier Holm i dag, nærmere tredve år senere, og legger til at det tok litt tid å bli klarert for innreise.
Familiegård på Finnskogen
Året var 1995, og Gro Holm hadde jobbet et års tid som NRKs Moskva-korrespondent. I den russiske hovedstaden innså hun raskt at det var umulig å oppdrive skikkelig brød. Derfor hadde hun vært hjemom og hentet rug og sammalt hvete.
– Men femti kilo?
– Kanskje det var tredve, sier Holm og smiler.
– Men jeg var opptatt av at mine tre døtre skulle få godt, næringsrikt brød.
Hun forteller at hjemmebakst ikke var noe russere forholdt seg til, siden brød var subsidiert, veldig billig og derfor noe man kjøpte i butikken.
– Jeg bakte ikke selv den gangen, men lærte opp hushjelpen min. Hun syns nok det var veldig snålt at jeg på død og liv måtte ha hjemmebakt brød.
Med seg i bilen til Moskva den gangen hadde Holm også et gammelt baketrau, tilvirket på familiegården Jonsrud i Austmarka på Finnskogen, som inntil for noen år siden hadde vært i familiens eie i rundt 400 år. Der ble trauet flittig brukt av Holms farmor, Borghild, som satte deig til både brød og kringler. Og i en bolle ved siden av bakte hun berlinerkranser.
– I stedet for perlesukker brukte hun nøtter på kransene, og det er kanskje noe av grunnen til at jeg er så vanvittig glad i nøtter. For når jeg var på gården, var det et fast morgenritual at farmor kom opp til meg på rommet mitt med ferske berlinerkranser og en kopp med halvparten melk, halvparten kaffe.
Holm blir nesten lyrisk når hun beskriver rommet sitt på småbruket: vindu mot nordøst, masse sollys, den høye hvitmalte sengen, nattbordet, de lyse veggene og ikke minst – alle lydene og stemmene fra gårdsbruket.
– Gamleveien gikk over tunet mellom låven og huset, så det var stadig folk som kom forbi. Jeg elsket å ligge der om morgenen og høre folk snakke sammen, vite at livet gikk sin gang, mens jeg koste meg med kaffe og berlinerkranser.
Les også: (+) Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham
Bor på Nesodden
Nå sitter vi og drikker kaffe hjemme hos Gro Holm på Nesodden, hvor hun endelig er i ferd med å komme i orden igjen etter at hun et år før tiden avbrøt sin andre periode som korrespondent i Moskva.
Siden hjemkomsten har hun fortalt om de vanskelige arbeidsforholdene etter at Russland invaderte Ukraina: om hvor vanskelig det er å få folk i tale, om overvåking, men også om hvor ensom jobben ble – avskåret fra familie og venner som ikke lenger kunne komme på besøk.
Derfor er hun nå lykkelig over å være tilbake i Norge. Eiendeler som har vært stuet bort i en container, er hentet hjem igjen, deriblant trauet, som ikke var med til Moskva denne gangen.
Selv har hun satt utallige brøddeiger siden hun overtok trauet da bestemoren havnet på sykehjem, og hun – bare femten år gammel – flyttet til Bø i Telemark for å begynne på gymnaset der.
– Til å begynne med oppbevarte jeg garn i det, men etter hvert som jeg stiftet familie, ble det brødbakst også på meg, forteller Holm, som gjerne satte deig til seks brød av gangen.
Redebygger
Den gamle tregjenstanden minner henne om livet på familiegården, hvor hun som barn tilbrakte mye tid både om sommeren og ved juletider.
– Småbruket var mitt faste holdepunkt og en trygg havn, siden familien min stadig var på flyttefot. Jeg tror vi flyttet elleve ganger før jeg fylte femten, sier Holm.
– Hvorfor så ofte?
– Min far var oppe til eksamen den dagen jeg ble født, og som nyutdannet lege fulgte turnus og stadig nye jobber, sier Holm, som etter hvert også fikk tre yngre søsken.
Levanger, Trysil, Ila, Ådalsbruk, Løten og Dikemark er steder hun var innom som barn, før faren, som videreutdannet seg til psykiater, fikk jobb ved Modum Bad, en anerkjent institusjon for behandling av mennesker i livskriser. Der stortrivdes Gro Holm i omgang med både ansatte og pasienter.
– Vi var som en stor familie, sier hun.
– Har all flyttingen gjort deg til en rastløs person?
– Jeg har i alle fall blitt en redebygger. Når jeg kommer til et nytt sted, liker jeg å skru det sammen og bygge rede.
Hun tenker seg om et par sekunder.
– Men under oppveksten måtte jeg jo stadig knytte nye kontakter, som så ble brutt når vi flyttet. Det, tror jeg, er noe av grunnen til at jeg ikke er så flink til å holde på vennskap. Jeg har riktignok blitt litt flinkere med årene, men det har aldri vært en av mine sterke sider. Men tilpasningsdyktig har jeg blitt.
Les også: Derfor stråler Dorthe ekstra mye om dagen: – Det er helt fantastisk
Utedo-minner
I Gro Holms barndomsparadis ble ting gjort «på gamlemåten». Akkurat når dette trauet ble laget, er vanskelig å si, men på et tidspunkt ble et tre felt, sannsynligvis en gran eller en bjørk – solide treslag som tåler fuktighet.
En trestokk ble skilt ut, kløyvet i to, og omrisset av trauet ble tegnet opp på den flate siden av trestykket. Formen ble hugget ut med øks eller hoggjern, hvorpå trauet ble hult ut med meiselverktøy, avrundet med rasp og høvel, finjustert med sandpapir og impregnert med olje for deretter å tørke sakte for å unngå sprekkdannelse.
Holm husker alle verktøyene på småbruket og at det meste der ble laget for hånd. Det var ingen traktor, bare hest. Og alle deltok i gårdsarbeidet.
– Jeg lærte hvor viktig arbeidsfellesskapet er, sier Holm, som tidlig fikk være med på høyonna sammen med de voksne karene.
Hun minnes – med glimt i øyet – en episode da hun og bestefaren skulle hente høy på andre siden av fylkesveien.
– Jeg var ti år gammel, bestefar måtte plutselig hjem og ba meg ta merra og kjøre høylasset til gården. Da måtte jeg altså krysse denne veien, så ned en bratt bakke. Jeg husker at vi hadde besøk av en femten år gammel gutt fra Danmark, som jeg syntes var så kjekk. Nå satt han bakpå lasset, og jeg kjørte. Å, det var en stor opplevelse, sier Holm, og ler hjertelig.
Fra småbrukets utedo har hun også bare gode minner – to hull for voksne, ett for barn.
– Doen lå vegg i vegg med fjøset, slik at møkka derfra gikk samme vei som dritten fra folka som satt litt lenger opp. Og som regel fulgte bestemor meg på do, så der satt vi på hvert vårt hull.
Holm forteller at bestemoren var en fantastisk historieforteller, men at hun aldri leste fra bøker.
– Historiene og eventyrene hadde hun i seg, og lenge var jeg helt sikker på at Nissen fantes. Jeg så ham til og med, lys levende, sier Holm og smiler.
Tragedier
Men det hvilte også noen skygger over småbruket på Finnskogen. Holm forteller at bestefaren Harald, som også drev med skogshugst, en vinterdag i 1971 dro til skogs med merra og aldri kom tilbake. Han døde bare 69 år gammel.
– Bestemor ramlet sammen etter det. Hun hadde alltid vært fysisk sterk, og det at jeg ser på det som viktig å være sterk, har jeg nok fra henne. Det ble sagt at hun en gang løftet så mye høy at høygaffelen knakk. Men nå hadde hun ikke lenger noen å være sterk for.
Ektemannens død var imidlertid ikke den første sorgen Borghild opplevde. Både hun og hennes to barn, Vesle-Hans og Bodil, ble rammet av tyfus, og guttungen døde bare ett år og ni måneder gammel. Jenta overlevde, men en ny tragedie skulle ramme familien. Bare syv år gammel døde Bodil av en blindtarmsbetennelse.
– Det gikk grusomt sterkt inn på min bestemor. Hun hadde forgudet den lille jenta og snakket ofte om henne – hvor musikalsk hun var, hvor tidlig hun kunne lese.
Et drøyt år etter Bodils død fikk Borghild en sønn, Hans Jørgen, Gros far.
– Jeg tror nok han ble en erstatning. Og bestemor hadde nok håpet på at hun skulle få ei jente til. Det rare var at Bodil, etter at hun hadde hatt tyfus, fikk nytt hår. Plutselig fikk hun krøller. Og da min far var liten, drev bestemor stadig og krøllet håret hans med krølltang. Og det samme gjorde hun med mitt hår, sier Holm, som etter bestemorens død fant en dagbok.
– Der henvendte hun seg til sin avdøde datter, og det gikk frem at hun lengtet voldsomt etter henne. Hun skrev blant annet at hun gledet seg til å møte henne igjen.
Les også: (+) Hytteferie med familien ble et mareritt: Plutselig forsvant min kone uten forvarsel
Måtte bli psykiater
Egentlig ville bestemoren bli lege, forteller Holm. Hun hadde veldig gode karakterer på skolen, men med familiens trange økonomi var det ikke mulig å ta fatt på studier.
– Et yrkesvalg din far, Hans Jørgen Holm, i sin tur tok?
– Ja, han var jo også skoleflink og ble familiens første akademiker. Jeg husker han sa til meg at han ikke hadde noe valg. Etter alt han hadde opplevd som barn, måtte han jo bare bli psykiater.
Det var også et yrke Gro Holm snuste på, men hun hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på medisinstudiet i Norge.
– Jeg var tidlig veldig politisk aktiv og drev egentlig med alt annet enn skolearbeid da jeg gikk på gymnaset. Men jeg kunne nok ha kommet inn i Tyskland, så jeg tok sosiologi grunnfag for å samle ekstra poeng.
– Likevel ble det ikke medisin på deg?
– Nei. Jeg syntes samfunnsfag var så interessant at jeg i stedet fortsatte i den retningen.
På et tidspunkt flyttet Holms far tilbake til småbruket på Finnskogen, men etter hans død i 2010 ble gården solgt, og 400 år med familiehistorie og arbeidsfellesskap var slutt.
– Jeg skulle veldig gjerne ha overtatt småbruket, men da kunne jeg ikke ha sittet med dette huset på Nesodden, sier Holm.
Hun tenker seg om et øyeblikk og lar hånden gli over trauets langside.
– Men de gode minnene vil jeg alltid ha med meg.
